Om å komme til seg selv

Preken i Grefsen kirke 24.august 2014

Tekst: Matt 23,37-39:

37 Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. 38 Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde! 39 For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: ‘ Velsignet er han som kommer i Herrens navn!’»

Disse ordene av Jesus er avslutningen på et helt kapittel med ve-rop over de skriftlærde og fariseerne. Innledningen var krass: ”Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere stenger himmelriket for menneskene. Selv går dere ikke inn, og dem som vil gå inn, slipper dere ikke inn.”
 De skriftlærde blir plassert inn i rekken av de ledere som står Herren og hans profeter i mot. Historien gjentar seg, på nytt kalles folket til å vende om fra urett og til å vise rettferd og nestekjærlighet. Han ville samle dem rundt seg, men de ville ikke.
Jesus uttrykker sorg og smerte over Jerusalems kommende undergang. Den kom da også i år 70. Etter et jødisk opprør gikk de romerske okkupantene grundig til verks: Templet ble rasert, og jødene ble nektet adgang til byen! Tusenvis av jøder ble ført bort i fangenskap av den romerske hærføreren Titus. 30 000 av dem ble solgt som slaver, tusenvis ble slaktet i gladiatorkamper.

Jerusalem var sentrum for den politiske og religiøse makt, men for folket var byen også et åndelig hjem. Her lå Templet, og det var hit mange reiste på pilegrimsferd i høytidene.

Det er på tempelplassen Jesus står fram med sitt budskap om hvem Gud er og hvem han selv er, som Guds utsendte. Dette har en tilspisset form som oppfattes av den religiøse makteliten som at han bryter med deres gudsbilde og kritiserer dem for hykleri, selvgodhet og å være opptatt av sin egen fasade. Innvendig, derimot, påstår Jesus at de er fulle av skitt og utøy. Jesus kaller til omvendelse og tilgivelse, men opplever å bli avvist. Jesus vil redde byen og folkets ”hjem” fra å gå til grunne, han kan vise dem Guds vei som går gjennom selvransakelse, omvendelse og syndsbekjennelse. Mange Jesus møtte på sine vandringer fant denne veien, men når han kommer til maktens sentrum, blir han bryskt avvist. Slik folkets ledere tidligere hadde drept profetene, var nå turen kommet til Jesus, nå var det han de skulle ta, og det enda han var sendt til dem med budskap om frihet, frelse og fred, bare de åpnet sitt hjerte og kom til ham.
Blant folk flest var det mange som lyttet til Jesus og valgte å tro på ham. For mange hadde møtet med Jesus blitt en redning fra et liv i fornedrelse og forakt til ny verdighet. Så valgte da Jesus også å omgås dem som var foraktet og uglesett av de etablerte troens voktere, han valgte å sitte til bords med tollere og syndere, og de mange varianter av moralsk daddelverdige. Det var slike som trengte ham. Han tilga synder når det trengtes og velsignet med sitt blikk. Jesus kom ikke for å polere de rettferdiges selvbilde, det klarte de godt nok selv, men for å reise opp dem som lå nede.

Å komme til seg selv
En gang fortalte Jesus en lignelse, den handlet om en sønn som fikk utbetalt arven fra faren på forskudd, og som reiste ut og satte det hele over styr. Da han til slutt innså at alt var tapt, fattet han en beslutning som skulle vise seg å bli hans redning: Fylt av anger og skam ville han vende tilbake til sin far. Han regnet med farens avvisning og fordømmelse, men den sjansen var han villig til å ta. Og så opplevde han at faren ble jublende glad, tilga ham og laget stor velkomstfest. ”Da kom han til seg selv”, står det om denne sønnen da han hadde fattet sin beslutning.   

”Da kom han til seg selv”. Det er hva det handler om også for oss. Vi bærer masker og iscenesetter vårt liv som om det hele tiden utelukkende leves i solen. For noen blir dette så viktig at de utvikler et falsk selv som det koster masse energi å opprettholde – inntil det en dag faller sammen, og spillet er slutt. Det kan bli dramatisk og tragisk. Men det kan også bli et avgjørelsens øyeblikk da en ”kommer til seg selv” – og blir motivert for endring.

Vi tror at Gud er historiens Gud, men ikke en Gud som trekker i trådene og gjør menneskene til marionetter. Gud har skapt oss med fri vilje, inkludert frihet til å velge å la seg påvirke av Gud, eller frihet til å velge ham bort. Når Jesus kom, var det ikke for å gå inn i maktens palasser og overta styringen. Han kom for å vise vei gjennom sitt eksempel, gjennom at han satte mennesker fri og ga nytt livsmot hos fattige og utstøtte, og til sist gjennom sin død, der Gud gjennom oppstandelsen tilkjente ham all autoritet. Det er ved å nærme oss Kristus at også vi kan bli påvirket til å velge å komme fram i lyset med livet vårt, våge å leve i sannhet. Der, på den Veien, kan vi bli berørt av Nåden og Sannheten, det er Jesus. Da kan vi drikke av kilden med levende vann.

Å miste seg selv: Ibsen-tema i Peer Gynt

I sitt skuespill om Peer Gynt lar Henrik Ibsen disse dype livsspørsmålene bli tydeliggjort gjennom Peer som reiser ut og jakter på selvrealisering, men som i stedet opplever å miste seg selv. Ungdomskjæresten Solveig, sitter hele tiden trofast hjemme og venter på Peer. Når Peer til slutt kommer hjem, dras han mellom Knappestøperens iskalde dom og Solveigs nåde og kjærlighet. Solveig synger stadig sterkere i dagglansen, mens Peer gjemmer seg i hennes favn, bort fra Knappestøperens trusler om neste korsvei: ”Sov du, dyreste gutten min! Jeg skal vugge deg, jeg skal våge….Gutten har ligget mitt hjerte så tett hele livsdagen lang…”

I møte med Solveigs kjærlighet kommer angeren. Peer kommer til sannhets erkjennelse, lik den fortapte sønn i Jesu lignelse kommer han til seg selv. Men bare gjennom selvransakelsens smerte:
”Hvor var jeg , som meg selv, som den hele og sanne? Hvor var jeg med Guds stempel på min panne?”
Solveig vet svaret: ”I min tro, i mitt håp og i min kjærlighet.”
Gjennom dette svaret finner Peer Gynt fred etter et liv i flukt fra Gud og seg selv.

Det er neppe tilfeldig at Ibsen lar dette skje på Pinsedag, høytiden for fornyelse og nytt liv gjennom Kristusånden. På den store festdagen da store folkemengder har kommet til Jerusalem og Templet for å feire, står Jesus fram og roper ut: ”Den som tørster, skal komme til meg og drikke!”
Siden har mange mennesker kommet og fått livets vann for intet. Til Jesus er selv en Peer Gynt velkommen; en som har brukt livet til å lyve og flykte. Og du og jeg er velkommen.
Det er når jeg nærmer meg Jesus, at jeg får møte Ham som hjelper meg å leve ærlig og sant, så jeg våger å stå fram som den jeg er, som meg selv, ”som den hele og sanne”. Jeg vet at jeg ikke er perfekt, men jeg får leve med friheten i nådens lys. 

Amen.

Begynn å takke!

Preken 1.søndag i fastetiden, 9.mars 2014 i Grefsen kirke

Prekentekst: Matt 4,1-11:

Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen.2 Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten.3 Da kom fristeren til ham og sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!»4 Jesus svarte: «Det står skrevet:

 Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»

5 Da tok djevelen ham med til den hellige byen, stilte ham ytterst på tempelmuren6 og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For det står skrevet:

Han skal gi englene sine befaling om deg. Og:
De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein.»
7 Men Jesus sa til ham: «Det står også skrevet:
Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.»

8 Så tok djevelen ham med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet9 og sa: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg.»10 Da sa Jesus til ham: «Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.»

11 Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.

_________________________________________________________________________________

”Jesus er en utrolig inspirasjon”, sier frilansjournalist Kathrine Aspaas i et VL-intervju i helgen. ”Jesus var veldig modig. Han lot seg ikke forføre av makt. Han er mitt forbilde i det å konfrontere autoriteter. Sånn som jeg gjør med økonomene, med alt sitt overmot som er lett å få når man blir mektig. Jesus er en utrolig støtte”, utbryter journalisten.

I dag forteller evangeliet om at Jesus konfronterer selveste Satan. Satan er nok mektig, men ønsker å bli enda mektigere gjennom å få en langfastende  Jesus til å falle for hans vel anrettede fristelser der ute i ødemarken.  Men han må dra bort med uforrettet sak.

Fristerens mange navn – hva betyr de?
Det var Ånden som førte ham dit, skriver Matteus. Det er altså en guddommelig villet handling at han skulle fristes av djevelen. I den nye bibeloversettelsen står det både ”fristeren” og ”djevelen”. Ordet kommer av gresk diábolos , fra hebraisk Satan, og betyr den som baktaler, den som ”får noe på en”, setter noen i dårlig lys.

Ikke før er Jesus døpt, så blir han av Ånden ledet ut i ørkenen. Det er kort vei fra fest til prøvelse, fra jubel til motgang. Slik var det i Jesu liv, og slik kan det være i våre. Gud kommer til oss som menneske, i en sårbar kropp som prøves i utholdenhet og trofasthet når livet blir krevende.

Hvor viktig var det ikke at Jesus var tro mot sitt kall! Hadde han gitt etter for fristelsen og falt ned og tilbedt fristeren, så hadde ikke Peter kunnet gi oss ordet om at vi er født på ny til et levende håp. Med Jesu troskap i prøvens stund har vi fått  kall og mulighet til å vandre i lyset.

Endret Fadervår – bønn i fristelse!
Fadervår er mange menneskers dagligbønn. Nå er den endret fra ”led oss ikke inn i fristelse” til ”la oss ikke komme i fristelse”. Utgangspunktet er at mange kjenner ubehag ved tanken på at Gud kan finne på å lede oss inn i fristelse. Dessuten leser vi i Jakobs brev at ”Gud frister ingen”.

Martin Luther oversatte Bibelen til tysk, og han holdt fast på paradokset med sin oversettelse. I sin Lille katekisme forklarer Luther ordet ”led oss ikke inn i fristelse” med at Gud ikke frister noen, men at vi må be ham ”verge og hjelpe oss så djevelen, verden og vårt eget sinn ikke får narre oss og lokke oss til vantro….Men blir vi fristet til dette, ber vi om at vi må vinne seier til sist.”

For Luther var det altså viktig å be Gud verge oss når vi blir fristet.
Verge oss mot å stole på oss selv og vår egen innsats uten guddommelig bistand og korrektiv.

Verge oss mot fristelsen til å tro at alt er forgjeves om kroppen blir syk, og jeg må melde pass for samfunnets krav og egen forventning om frihet og uavhengighet.

Verge oss når vi fristes av kortsiktig gevinst. Det kanskje største spørsmålet i vår tid er klimaspørsmålet. Klimaforskere har avdekket hva som holder på å skje med kloden vår dersom vi fortsetter å la våre kortsiktige ønsker og behov få preferanse foran de langsiktige.

Selve ur-fristelsen i syndefallsberetningen er ulydigheten og det å ville være som Gud. Fristelsene som Jesus møtte, aktualiserer noen dype spørsmål i mitt eget liv:
- Hvem har råderetten over meg?
- Hva gir livet mitt mening?
- Lar jeg Jesus vise meg de gode veivalg?

Når vi fristes til å gi opp, vil Jesus verge oss. Livet vårt går ikke til grunne om vi mislykkes, snubler og faller. Nei, også da står vi trygt, slik Ronald Fangen uttrykker det:
”All verdens skikkelse forgår og skiftes om i hast. Hva vet vi om vår fremtids kår? Men oss kan intet skade når troens grunn står fast.”

En nøkkel til å holde stand, er å begynne å takke. Også når livet går meg i mot kan jeg takke for at livet likevel ikke faller fra hverandre, men at troens grunn står fast.
Frilansjournalisten som vi siterte i starten, nevner all mislykketheten som kan ta knekken på folk og friste dem til å gi opp. Hun fant et praktisk botemiddel i sitt eget liv. Hun begynte å takke. ”Klarer du å begynne å takke hver dag, lysner gradvis den mentale tåka. Livet mitt er blitt veldig mye bedre etter at jeg begynte med takketaler morgen og kveld..”
(Av dette følger at hun kan bekjenne seg til et nytt og frigjørende begrep: ”Feiltastisk”. )

Der det er liv, der er også fristelser. Fristelser gjør livet levende, skjerper bevisstheten og sansene. Fristelser tvinger oss til å velge perspektiv, det kan bety å flytte perspektivet – fra kortsynt til dybdesynt, fra å oppleve seg som en liten båt i drift på bølgenes viltre overflate, umulig å manøvrere,  til å bli som en seilbåt med høy seilføring og dyp kjøl som gir retning og fart.

Aage Samuelsen levde et liv i spenningsfelt. Offentligheten, anført av den beryktede desken i løssalgsavisene, var tett på saken den gang predikanten lot seg friste til litt for mange glass på besøk i København. Men, hinsides sensasjonspressens fatteevne, ble et slikt ”fall” for broder Aage et bidrag til å tydeliggjøre nødvendigheten av Jesus og nådens urokkelige grunn. Det forsterket bare troverdigheten i hans vitnesbyrd. I hans kanskje mest kjente salme, ”O Jesus, du som fyller alt i alle”, skriver han i vers 2: ”Jeg er jo skjult i dine sår og vunder/ ditt ord er blitt en lykte for min fot/ Når du meg fører ut i prøvens stunder, din Hellig Ånd skal gi meg kraft og mot.” Så følger bønnen: ”Må ilden alltid i mitt hjerte brenne, fyll du meg mere med din kjærlighet!”

Takk, broder, vi lar din bønn bli vår!

Bibelens grunnsannheter om det å være menneske. En preken på 3.søndag i åpenbaringstiden 2014

Prekentekst: 1 Mos 1,26-31:

26 Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» 27 Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. 28 Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.» 29 Og Gud sa: «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise. 30 Og til alle dyr på jorden og til alle fugler under himmelen og til alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter å spise.» Og det ble slik. 31 Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.

Skapelsesberetningen
finner vi på Bibelens første blad. Den er ikke en lærebok i moderne naturvitenskap. Skapelsesberetningen er Bibelens grunnleggende tekst om hva det vil si å være menneske. Der finner vi flere grunnsannheter av typen:

• -       Du er skapt i Guds bilde, livet er gitt deg av Gud.
• -       Du har en relasjon til Gud
• -       Skaperen har et mål og en plan med livet han har skapt.
• -       Mennesket har et ansvar for hele skaperverket.

Utgangspunktet for menneskets ansvar er at jorden er gudskapt. Livet i alle dets former er skapt. Menneskelivet bærer i seg en gudbilledlighet som gjør at livet er hellig og ukrenkelig. Det skal ikke graderes, ikke krenkes, ikke diskrimineres eller ringaktes.

Syndefallet

Skapelsesberetningen står ikke alene. Like etter følger syndefallsberetningen. Også den taler om menneskets grunnvilkår. Men da ikke som gode forvaltere, men som skapninger som har fornektet Guds herredømme og satt seg i Guds sted. Synden består i at mennesket gjør opprør mot Gud. Det vil være som Gud til å herske over liv og død, godt og vondt. Synden er først og fremst ulydighet og opprør mot Gud, den har ikke sitt sete i ”kjødet”, men i viljen. Derfor blir den til skyld og død fordi mennesket vender seg bort fra sin Skaper.

Gjennom syndefallet ble mennesket utsatt for fristelsen til å velge det onde og ikke det gode, å fornekte gudbilledligheten ved i stedet å innsette seg selv til herre over liv og død, med den konsekvens at livet som skulle vernes, i stedet ble truet. Hele skaperverket trues når mennesket trosser og tramper på gudsbildet i sitt liv.

Pakten

I den videre beretning på Bibelens følgende sider fortsetter Skaperen å handle med sin skapning, ved å slutte pakt med mennesket og gjennom loven. Loven er Guds vilje overfor en fallen verden. Den skal tjene til å holde vold og undertrykkelse nede og opprette fred og orden. Gud er fortsatt historiens Gud, Gud har ikke gitt opp sin plan med sin skapning, tross syndefallet. Gjennom historien fører han sin vilje igjennom.
I denne verden stilles mennesket stadig overfor avgjørelsens ja eller nei. Det er fremdeles bare to muligheter: tro eller vantro, lydighet eller ulydighet.

Å bevare troens ild

Å tro på Gud vil ikke si å tro at han eksisterer – det gjør dåren også – men å underkaste seg hans herredømme, i ydmykhet å si ja til hans handlinger.

Et påtrengende spørsmål for mange mennesker i Vesten er hvordan vi kan anerkjenne Guds herredømme når han lar så mye urett og lidelse komme over menneskene, det som gjerne kalles ”det ondes problem”. Dette er visselig ikke noe enkelt spørsmål, men her vil jeg peke på hvordan Bibelen selv behandler dette temaet. Bibelen spekulerer ikke, som de senere grekere, over forsynets vesen, men slik, med ordene til Job, han som mistet alt og likevel maktet å holde fast på bekjennelsen: ”Naken kom jeg av min mors liv, og naken vender jeg tilbake. Herren gav, Herren tok, Herrens navn være lovet” (Job 1,21).

Eller et annet sted: ”Skal vi bare ta i mot det gode av Gud og ikke også det onde?” (Job 2,10).

Midt i livets urett og lidelse står mennesker frem med ord om tro og tillit: ”Til deg Herre, løfter jeg min sjel. Min Gud, til deg har jeg satt min lit, la meg ikke bli til skamme..”(Salme 25,1).

”Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes. Hos Gud er min frelse og min ære, min sterke klippe….Stol ikke på vold, og sett ikke fåfengt håp til røvet gods! Når rikdommen vokser, så akt ikke på det. Styrken hører Gud til, og deg, Herre, hører miskunnhet til.” (Sal 62,7f).

Man kan ikke leve av Guds nåde og samtidig være sitt eget livs herre. Vi har bare den fremtid Gud vil gi oss, i tillit til hans løfter.
I denne syndens og dødens verden har Gud ikke sluppet sin skapning. Han er historiens Gud som fortsetter å skape og handle, den Gud, som ved sin hånd opprettholder verden og oss i den, og hindrer at alt synker ned i intethet. Hans løfter står fast, tross menneskers utroskap.

Sønnen gjenoppretter vår tapte gudsrelasjon

Dette glade budskap er ikke kun bokstaver og ord, men er blitt sendt til oss i menneskelig skikkelse, i kjøtt og blod. I tidens fylde sendte Gud sin Sønn.

Fordi ordet knyttes til et menneske, kan det ta bolig i menneskene. I Sønnen er hele Guds fylde til stede, hans budskap lød – og lyder fortsatt: ”Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!”

Livet i Ånden

Nå handler ikke Gud lenger bare gjennom Skriftens bokstaver; han virker gjennom Ånden. Ånden virker når og hvor Gud vil. Det gjør oss ydmyke og forhindrer enhver selvopphøyelse og egenrådighet. Valget består stadig, og igjen er det viljen det kommer an på. Men nå skjer avgjørelsen ikke på lovens, men på nådens grunn.
Velger jeg å tolke livet som mitt eget verk på mine egne ambisjoners grunn – eller velger jeg å stille livet mitt inn under Åndens ledelse? Velger jeg det siste, lyder løftene: ”Der Guds Ånd er, der er frihet”.

”Jeg vil gi dere fremtid og håp.”

Gå derfor ut
Dag Hareide, nåværende rektor på Nansenskolen på Lillehammer, var i sin tid kristenrussformann. Jeg husker ennå hans uttalelse i russeavisa: ”Mitt ønske er at alle de som sitter inne med evangeliet, ikke sitter inne med det!”

Jesus har understreket det, og vi lar ordene lyde gjentatt ved døpefonten: Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler…

I dag feirer vi misjonssøndag i Grefsen. Menigheten har for tiden valgt å støtte et spennende prosjekt i regi av NMS: SAT 7 – med formål å bringe Det glade budskap ut til folkene i Midt-Østen. Senere i dag skal vi høre mer om dette arbeidet.

Oppdraget beskrev Apostelen Paulus for sin unge medarbeider, Timoteus (6,13f.). Og oppdraget gjelder stadig:

13 For Guds ansikt, han som gir alle ting liv, og for Kristus Jesus, han som vitnet og bar fram den gode bekjennelsen for Pontius Pilatus, pålegger jeg deg: 14 Ta vare på oppdraget og hold det rent, så du ikke kan anklages for noe, helt til vår Herre Jesus Kristus kommer…

Ham tilhører ære og evig makt! Amen.

Høvringen fjellalter - et talende kunstverk

Høvringen fjellalter 

- et talende kunstverk

”Høvringen fjellalter” i Rondane/Sel er en åpen katedral i fjellheimen med en altertavle av skifer, laget av kunstneren Paul Brun. Korset er mellomrommet mellom de to hellene. Korset fyller tomrommet – et talende symbol på Jesu Ånd som forener og holder sammen det som er splittet og ødelagt. Pinsen forkynner at det som skilte oss fra Gud, er blitt forsonet og overvunnet i Kristus gjennom påskebegivenhetene. Slik taler altertavlen i fjellheimen både om påske og pinse, hele grunnlaget for vår tro!