Påske - en duft av fremtiden

To stikkord brukes av evangelistene til å beskrive menneskelige reaksjoner i møte med oppstandelsen: Frykt og glede. To ord som leder inn i hver sin atskilte virkelighet. Frykten, dersom den får råde, tvinger en tilbake til ”realitetene”, at døden er døden, og med Jesu død er håpet om frelse og frihet lagt i grus.
Gleden, derimot, har sitt utspring i underet, oppstandelsens mirakel, og i tro på at Jesus lever. Med den kan vi møte dagen med tro på at kjærligheten er sterkere enn døden, og at lyset skal overvinne mørket. Å tro på oppstandelsen innebærer – i tro og praksis - å håpe på oppstandelsens krefter i dødens og destruksjonens verden. Påskedag lar oss leve i lyset fra Guds fremtid.
I dag kommer Gud oss i møte i vår menighet. Han kommer oss i møte i brød og vin, slik han møtte sine venner under skjærtorsdagens måltid. Slik han kom disiplene i møte etter sin død, slik han kommer hver og en av oss i møte i vår hverdag. For han har gått foran og kommer oss i møte med åpne armer og med hilsen: "Fred være med dere!"

La oss tenke etter: Når møtte vi ham, og hvordan møter vi ham?
Vi møtte ham allerede ved livets inngang, ved døpefonten. Da ble vi erklært å være Guds barn, forenet med Kristus i hans frelsesverk. Det daglige møtet skjer gjennom Kristi Ånd. Vi er Guds barn, og Gud har sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, skriver apostelen (Gal 4,6). Ved Ånden lever vi i Kristus, og Kristus lever i oss.

Vi møter den oppstandne i nattverden. Den innebærer tre ting: For det første: syndstilgivelse, for det andre: påminnelse om hvem Jesus er og hva han har gjort for oss, og for det tredje: løfte om Guds rikes komme i herlighet.
Det er ikke bare gjennom Jesu fødsel at vi feirer inkarnasjonen – at Gud ble menneske. Også i hans død stiger Gud ned og gjør seg fullt og helt menneskelig. Intet er mer menneskelig enn døden. Når Jesus dør, blir han en av oss, og mer enn det: Han blir ett med hele skaperverket og alt som må dø. Og nettopp i enheten med hele skaperverket gir oppstandelsen også håp om nytt liv til hele skaperverket.

Kurator for en såret jord
”Alt som er skapt, venter med lengsel”, skriver apostelen (Rom 8).
I forholdet til dagens brennhete tema, miljøet og skaperverket, har vi fått en hjelper som duger, en kurator for en såret jord.
I Bibelens beretning om syndefallet skildres hvordan menneskets opprør førte til et brudd mellom Gud og mennesket og mellom mennesket og skaperverket. Siden Kristi død og oppstandelse og Kirkens fødsel, ligger menneskets mulighet til å hele bruddet i tilhørigheten til Kristus. Nøkkelen til en fornyelse av mennesket og dermed verden, har alltid ligget der. Jo mer et menneske blir Kristus-lik, som Paulus sier, desto mer vil det leve i tråd med Guds vilje, leve nestekjærlig og i pakt med skaperverket. Det sanne mennesket finnes kun i Kristus. I hans oppstandelse har historien et øyeblikk trukket forhenget til side og i et glimt vist oss hva fullendelsen kommer til å innebære, en gang langt der fremme, men samtidig nå, dersom vi våger å tro det.