Ord om glede

Våg å tro!

2010-02-07T20:18:00.005+01:00

Preken på Kristi Forklarelsesdag, 7. februar 2010, Grefsen kirke
Prekentekst: Joh 17, 1-8:
Da Jesus hadde sagt dette, løftet han blikket mot himmelen og sa:«Far, timen er kommet. La din Sønn bli herliggjort, så Sønnen kan ære deg. 2 For du har gitt ham makt over alt som heter menneske, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham. 3 Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. 4 Jeg æret deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du ga meg å gjøre. 5 Far, gi meg nå din herlighet og ære, som jeg hadde hos deg før verden ble til. 6 Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. De var dine, og du ga meg dem, og de har holdt fast på ditt ord. 7 Nå vet de at alt som du har gitt meg, er fra deg. 8 For jeg har gitt dem de ord du ga meg, og de har tatt imot dem. Nå vet de i sannhet at jeg er gått ut fra deg, og de har trodd at du har sendt meg.”

”Jeg skulle ønske jeg kunne tro, men synes det er vanskelig.” Den trauste familiefaren fortalte ærlig hva han bakset med. Han forsto Bibelen slik at troen måtte innebære et nei til mye av det han i dag sa ja til. Derfor vegret han seg for å ta en avgjørelse.
Jeg tenker at dette er en posisjon som gjelder for mange som tenker at de befinner seg i randsonen – de har så mange forbehold, for de tenker at det er så mye i deres liv som ikke harmonerer med Bibelens krav.
Jeg blir slått av at det moderne menneske ser kristendommen først og fremst som krav. Og disse kravene tar for noen form av et fjell og fortoner seg umulig å klatre over. Så står de ”på vent” – kanskje en dag vil det skje, innerst inne kjenner de en dragning, men motet svikter eller motivasjonen er ikke sterk nok.
”Prøv!”, sier jeg. Den som våger, mister fotfestet for en stund, den som ikke våger, står stille. Husk at troen ikke er stillstand, men bevegelse, bevegelse mot troens sentrum, Kristus. Han kaller på oss og sier: ”Kom til meg..!”
Til den som er redd for å bli avvist, sier han: ”Den som kommer til meg, vil jeg ikke støte bort.”
Til den som tenker at veien blir for bratt, sier Jesus: ”Kom til meg, alle dere som strever med forbeholdenes og motforestillingenes byrder. ”Ta mitt åk over skuldrene, for da blir børen lett.”
Den svenske psykoterapeuten Göran Bergstrand har gjort en undersøkelse av folks forestillinger om Gud. Han fant at veldig mange moderne mennesker går rundt med en tanke om at Gud er en kald og hard dommer over deres liv. Tanken på denne dommeren gjør at de vegrer seg for å nærme seg Gud.
Poeten Ylva Eggehorn, også fra vårt naboland, fikk spørsmålet: Hva er det det moderne menneske trenger mest i dag? Og hun svarer: ”Nåde – i en nådeløs tid”.
Jeg tror hun har rett. Det er mye nådeløshet i menneskers tilværelse i dag. Kravene til avkastning og effektivitet øker, og det gjør også kravene til å lykkes både i jobben og i privatlivet. For dem som mister fotfeste og går under, gis det ingen nåde. De unge vokser opp med forbilder som er stigende stjerner omgitt av glansen fra rampelyset og tiljublingen fra publikum. Men stjerner som stiger opp, slukner og faller ned. De blir borte, og jubelen stilner. De synker, men ikke i et nådens hav. Det er i nådeløshetens og glemselens hav.
Mennesket av i dag må skape sin egen suksess, for alt beror på egen kreativitet og egen oppdrift. Kampen for å se og bli sett krever mye energi. Angsten for å mislykkes melder seg, for vi erfarer at livet er skjørt.
Mot dette står Kristus frem og peker på en annen vei. Det ser ut som han står i enden av veien, jeg ser ham mot horisonten. Veien han peker på, tar av fra den støyende motorveien. Jesus kaller oss til oppbrudd, til å ta av fra nådeløshetens golde og energikrevende motorvei og inn på en annen vei. Den går gjennom et vakkert og fruktbart landskap, stillheten gir rom for ettertanke og refleksjon. Hvem er jeg – bak masken, under overflaten? Under Guds nådige åsyn blir jeg til - som meg selv. Guds ansikt lyser velsignelse. Jeg blir velsignet.

Slik gikk det til:
Det avgjørende øyeblikk var da jeg stanset ved veiskillet. Skal jeg våge å ta inn på den andre veien, den som i evangeliet bare kalles for ”veien”? Den egentlige veien, fordi den fører til liv og vekst? Hva skjer med meg hvis jeg våger det? Jeg hører Jesus kalle: ”Kom til meg, mitt åk er lett, kom og drikk av kilden med livets vann for intet.!”
Vil jeg kjenne lettelse? Vil jeg oppdage at fjellet jeg engstet meg for å forsere, var en luftspeiling, og at landskapet som åpner seg, er uendelig godt og vakkert og lett å gå i, vil jeg være omgitt av en ”katedral av lys”, som dikteren Hans Børli skriver om pilegrimens vandring? Jeg tenker:
Hebreerbrevet skriver om å gå med blikket festet på Jesus. Veien fører til ham. En dag vil vi se at det var mange ulike veier som førte til ham. For menneskene er ulike og livet arter seg så forskjellig.
Jeg opplever at Jesus kommer meg i møte på veien; han er troens opphavsmann og fullender. Han er veien, og han er også målet. Det veien leder til, er evig og uforgjengelig. På den veien blir jeg til som meg selv, skapt i Guds bilde. ”For dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus”.
Den hellige Birgitta, som ble kanonisert på 1300-tallet, og som vandret til alle de fire store pilegrimsmålene, Trondheim, Santiago de Compostela, Roma og Jerusalem, har gitt oss en bønn: ”Gud, vis meg din vei, og gjør meg villig til å gå den.” Det er blitt en bønn for alle pilegrimer. Det er også blitt min bønn.

Endelig. Endelig forsto jeg det jeg hittil ikke hadde våget å tro: Min verdi som menneske bygger ikke på egen vellykkethet og suksess, den går heller ikke går til grunne med mine fiaskoer og feilgrep. Guds kjærlighet bærer gjennom alt. I Romerne 8 leser jeg: 38 For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som kommer, eller noen makt, 39 verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

Kristne i muslimske land undertrykkes!

2010-02-07T20:07:00.005+01:00

Vi har nettopp hatt en debatt etter at Sveits ved en folkeavstemning sa nei til at muslimske minareter kunne oppføres i landet. I Norge har det fremkommet ulike syn på dette vedtaket. De fleste erkjenner likevel at den beste veien å gå er å ta godt i mot flyktninger og asylsøkere fra muslimske land som innvilges opphold, møte dem med respekt og la dem få del i våre demokratiske rettigheter på alle områder, inkludert retten til å praktisere sin muslimske tro og oppføre sine moskeer og minareter. Muslimene må imidlertid akseptere en tekstkritisk lesning av Koranen og lære å kjenne, og forholde seg til, de tradisjoner og verdier som gjelder i Norge.

Kristne i muslimske land
Hvordan er det så å være en kristen minoritet i muslimske land? Dessverre er virkeligheten for dem en helt annen enn for muslimer som kommer til det kristne Norge. I langt de fleste muslimske land i verden blir de kristne undertrykt og trakassert. Vi vil gjerne at muslimske ledere her i Norge vil bidra til oppmerksomhet mot denne uretten i de landene de kommer fra og representerer. Det er dessverre slik at viljen til dette ikke ser ut til å være særlig sterk. Leder for muslimsk råd i Norge, Shoaib Sultan, uttaler til avisen Vårt Land at talen om undertrykkelse av kristne i muslimske land er overdrevet, og at det bare handler om ”tungrodde byråkratier” i disse landene. Sultan underslår med dette det faktum at det i land som Afghanistan, Iran, Oman, Jemen, Pakistan, Saudi-Arabia, Libya, Marokko og Egypt gjennomføres systematisk forfølgelse av religiøse minoriteter. I mange av de nevnte landene er det nesten umulig å få tillatelse til å bygge nye kirker. Kristne grupper kan heller ikke samles fritt i kirkebygg, men må holde sine gudstjenester i hemmelighet og med fare for livet. Det er forbudt og forbundet med dødsstraff å konvertere fra islam til kristendommen. Mange jenter med kristen bakgrunn blir kidnappet og tvangskonvertert.

Kjemper for sin rett til å skifte tro
Egypteren Maher al-Gohary ble kristen for 35 år siden og valgte å gå over til kristendommen. Han opplevde vold og trakassering og har derfor levd i skjul med sin tro og stadig byttet bosted. I fjor tok han opp kampen for å bli registrert som kristen. Det muslimske presteskapet utstedte straks en dødsdom over ham. I juni i år fastslo en domstol at muslimskfødte egyptere ikke har lov til å skifte religion. Kristne kan derimot uten problemer bli muslimer. Al-Gohary ønsker å forlate Egypt med sin 15-årige datter, men blir nektet utreise. De lever nå i dekning. Datteren har skrevet brev til president Obama om saken. Den er også blitt tatt opp i FNs menneskerettighetsråd av Human-Etisk Forbund.

Maher al-Gohary og datteren Dina på hemmelig oppholdssted i Egypt. Når dette leses, har de flyttet videre flere ganger.
(Foto: Jon-Geir Dittmann)

Faktisk har Islamsk Råd i Norge i 2007 underskrevet en felles erklæring med Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke om alle menneskers rett til å skifte religion. I erklæringen heter det: ”..Vi tar avstand fra og ønsker å motvirke vold, diskriminering og trakassering som følge av at mennesker ønsker å konvertere eller har konvertert fra en religion til en annen, enten det skjer i Norge eller i utlandet.”
Men avstanden viser seg dessverre å være veldig lang for muslimske ledere som nyter godt av friheten i Norge til å engasjere seg i kampen for å forandre på undertrykkelsen i landene de kommer fra.

Håp om en lysere fremtid?
Kristus viste oss at menneskets verd er det samme for alle, uavhengig av rase, kjønn eller religion. Denne innsikten forplikter oss til å kjempe for dem som blir undertrykket, diskriminert og trakassert for sin tros skyld. I 2007 ble forfølgelse av kristne i muslimske land utpekt av fagbladet Journalisten som et av medienes mest forsømte temaer. Den norsk-irakiske forfatter og muslim, Walid al-Kubaisi er et løfterikt unntak fra forsømmelsen. Han sa nylig i et intervju i Aftenposten på spørsmål om hva han ville si til president Barack Obama i anledning tildeling av fredsprisen: ”Jeg vil takke deg for din Kairo-tale, der du tok til orde for dialog mellom Vesten og den muslimske verden… Men du talte ikke på vegne av minoritetene i den muslimske verden. Selv ble du som svart valgt til president i USA. Når vil et medlem av den åtte millioner store kristne befolkningen i Egypt kunne bli egyptisk president?”
Al-Kubaisis refleksjoner er betimelige. La oss sammen, kristne som muslimer, gjøre vårt for at fremtiden vil gi våre kristne søsken i muslimske land, et verdigere liv.

Kirkebesøk som ferieminner

2009-08-21T21:58:00.005+02:00

Det er sommer og tid for å reise og krysse grenser. I land med kristen tro og tradisjon ligger der kirker der folk ferdes, ved gater og torg. Mange av oss liker å besøke kirkene, gå inn, sette seg i stillhet, kanskje tenne et lys, eller, for den saks skyld, delta i messen. Det er en god følelse å kjenne fellesskap på tvers av geografiske og andre kulturelle skillelinjer. Et kirkebesøk gir dessuten ofte gode opplevelser gjennom kirkekunsten.

Den originale ”Thorvaldsens Kristus”
Mange nøyer seg med en snartur med danskebåten til hovedstaden til vår nabo i sør, København. Der ligger Vor Frues kirke med en av de mest berømte statuer av Kristus, laget av billedhuggeren Bertel Thorvaldsen. Utallige kopier er spredt omkring i gudshus i inn- og utland, og også i de tusen hjem.

Kristina Reftel forteller i boken ”Alltid elsket” om hvordan Thorvaldsens Kristus-statue ble til.
Kunstneren hadde fått i oppdrag å utsmykke en kirke innvendig. Oppe ved alteret ville han plassere Kristus omgitt av sine disipler. Statuene krevde flere måneders arbeid. Da de tolv disiplene endelig var ferdige, var det til slutt Kristusstatuens tur.
Thorvaldsen arbeidet lenge og grundig for å få den akkurat slik han hadde forestilt seg den. Da han var ferdig, stod Jesus med blikket vendt opp mot Gud og armene løftet i bønn. Et storslått bilde av Jesus som ber til sin Far for en ond og hard verden.
Det var med spent forventning Thorvaldsen vendte tilbake til atelieret morgenen etter at statuen var blitt ferdig. Men så snart han så den lukkede døren inn til rommet der statuene sto, forsto han at noe hadde gått galt. Døren skulle ha stått åpen slik at gipsen kunne tørke raskt! Noen måtte ved en feiltagelse ha lukket døren, og nå var det en stor risiko for at Kristusstatuen var ødelagt. Og ganske riktig – gipsen hadde tørket så langsomt at hodet hadde sunket ned, slik at blikket nå var festet på bakken i stedet for vendt opp mot Gud. Armene var ikke lenger strukket oppover i bønn, men hadde sunket ned mot gulvet. Flere ukers arbeid var forgjeves. Thorvaldsen betraktet bedrøvet statuen. Men……..han kikket igjen. Og nå så han plutselig at statuen, som overhodet ikke stemte overens med den visjonen han hadde hatt, i stedet var blitt en sannere Kristusskikkelse. En Kristus som ikke vendte seg fra menneskene, men som vendte seg mot dem med utstrakte armer.
Slik kom det seg at hver og en som besøker Vår Frues kirke i København, blir møtt av Kristus med kjærlig blikk og åpen armer.

På besøk i katedralen
Noen har tenkt å reise lenger vekk enn til København. Men kirken er verdensvid. Vi kan kjenne oss igjen i den, selv om vi befinner oss langt hjemmefra.
Den svenske poeten Thomas Tranströmer gir ord til dette i sitt dikt ”Romanske buer”:

Inni den veldige romanske kirken stod turistene tett i halvmørket.

Hvelv etter hvelv gapende og intet overblikk.

Noen lysflammer blafret. En engel uten ansikt omfavnet meg

og hvisket gjennom hele kroppen:

"Ikke skam deg for at du er menneske, vær stolt!

Inni deg åpner seg hvelv etter hvelv uendelig.

Du blir aldri ferdig, og det er som det skal være."

Jeg var blind av tårer og ble skubbet ut på den solglødende piazzaen sammen med Mr. og Mrs.Jones, Herr Tanaka og Signora Sabatini

og inni dem alle åpnet seg hvelv etter hvelv uendelig.

"Bønnens hus" - et rom for stillhet

2009-08-21T21:50:00.002+02:00

Preken, tekst: Luk 19, 41-48

11. søndag etter pinse,
Lukas 19, 41-48:
41 Da Jesus kom nærmere og så byen, gråt han over den 42 og sa: «Hadde du bare på denne dagen forstått, du også, hva som tjener til fred! Men nå er det skjult for dine øyne. 43 Det skal komme dager over deg da dine fiender kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter. 44 De skal slå deg og dine innbyggere til jorden, og det skal ikke bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke forsto at tiden var kommet da Herren gjestet deg.» 45 Så gikk Jesus inn på tempelplassen og ga seg til å jage ut dem som drev handel der. 46 Han sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal være et bønnens hus. Men dere har gjort det til en røverhule.» 47 Hver dag var han på tempelplassen og underviste. Overprestene og de skriftlærde og alle folkets ledere ville gjerne få tatt livet av ham. 48 Men de fant ikke noen måte å gjøre det på, for hele folket hang ved ham og hørte på ham.

Det er sterke følelser vi ser hos Jesus i dagens tekst, gråt og sinne. Det er så vi kjenner oss igjen, det er så menneskelig. Vi lærer om Jesus at han er ”sann Gud” og ”sant menneske”. Det første gjør ham enestående, det andre til en av oss.
Når Jesus viser sin menneskelighet og gripes av sterke følelser, skjer det fordi han gjennomskuer de menneskeskapte hindringer som stenger veien til Gud for så mange. Han ser at templet, ”bønnens hus”, nærmest drukner i støyen fra tempelplassen, der handelsmenn og pengevekslere har rigget seg til. De besørget det som loven foreskrev for besøk i templet. De besøkende kunne få kjøpt det de trengte for å bringe Gud sine offer. Så kan vi spørre hvorfor Jesus reagerte så sterkt. Svaret ligger nok i dette: Det var ikke formen på virksomheten i og for seg, men hele situasjonen. Jesus ser bak fasaden, han ser tomheten, likegyldigheten midt i hjertet av denne byen som hadde en så viktig plass i Guds frelsesplan. Profeten Jesaja hadde sagt: ”Dette folket ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. Den frykt de har for meg er tillærte menneskebud” (Jes 29). Jesus ser menneskenes strev for å bli godtatt av Gud. Glemt var profetenes tale om at Gud ikke vil ha offer, men barmhjertighet og mennesker med et helt hjerte.
Jesus ser at det sanne bilde av Gud fordreies. Med Jesu komme har ”Herren gjestet sitt folk”. Jesus kan og vil lede folk tilbake til et rett gudsforhold. Men folkets veiledere ville ikke høre. De kjente ikke sin besøkelsestid. Derfor gråter Jesus når han ser undergangen nærme seg, og han skulle får rett: I år 70 gikk keiseren av Roma, Titus, med sin hær inn og raserte templet og førte jødene med som slaver til Roma, der de bygget Colosseum som slavearbeidere. Andre ble drevet på flukt og de har siden bodd spredt omkring helt til 1948 og opprettelse av staten Israel.

Det er med sorg vi ennå i dag, i likhet med Jesus i prekenteksten og apostelen Paulus i Romerbrevet, må konstatere at det jødiske folk fortsatt ikke har forstått hva som tjener til dets fred. Det jødiske folk har ennå ikke anerkjent Jesus som Guds Messias, de venter fortsatt på en annen.
Men for den verdensvide kristne kirke er Jesus den oppstandne Kristus - det er ordet for ”Messias” på NTs grunnspråk. Kristus har gitt oss sin Ånd i dåpen og løfte om å være til stede over alt hvor mennesker samles i hans navn.

De som samles i kirken, skal finne et sted for bønn, et ”bønnens hus”. Et rom der bønnen lever, der de talte ord og bønnens stille hvisken omslutter tilværelsen med sitt kraftfelt. Sentrum for det hele er Ham som all bønn retter seg mot: Jesus Kristus, frigjøreren, forsoneren og livgiveren. Han som ved sin Ånd leger og fornyer, åpner dører og viser vei.

Jesus ble opprørt da han så alt som skapte hindringer for gudsforholdet Og vi må spørre: Hva med vårt eget gudsforhold, hva er det som hindrer oss i å søke Gud?
Klarer vi å rydde tempelplassen i våre sinn, så vi finner stillhet og rom for bønnens livgivende fellesskap med Gud? Er vi opptatt av å lytte oss inn på Guds frekvens, så våre templer kan huse bønn og åndelig lydhørhet?

Hverdagens støy og mas tar det meste av vår energi. Det er nødvendig å ta et skritt til siden og minne seg selv om livets dypeste mening og sammenheng. En har sagt at ”mennesker som er åpne for det åndelige, arbeider også blant de snurrende hjulene, men de vet hvor hjulene er på vei. For de har funnet det sentrum der alt er stillhet.” (Paul Brenton).

Noen ganger har vi vært borte lenge, det melder seg et behov for å ”komme hjem”.
Dikteren Eyvind Skeie skriver:

Jeg tenker meg Gud som et hus,
og det er kveld.
Jeg har vært langt borte
og vet at jeg må hjem
før det blir sent.
Jeg tenker meg Gud som et hus
med mange lyse rom.

Gjennom mange dager under solens brann,
langs mange veier i et fremmed land,
og når mørket stiger, da må jeg komme frem
til et hus hvor jeg kan finne ro og fred,
der alt jeg bærer på, kan legges ned.
Når kvelden kommer, da må jeg finne frem.

Jeg tenker meg Gud som et hus,
Når det er kveld.
Et lite barn løper
Mot husets åpne dør,
For det er sent.
Jeg tenker meg Gud som en mor.
Hun venter på sitt barn.

En tekst som ryster og utfordrer

2009-03-31T20:26:00.004+02:00

Prekentekst på 5. søndag i faste 2009: 1 Mos 22,1-13
1 En tid etter at dette hadde hendt, ville Gud sette Abraham på prøve. Han sa til ham: «Abraham!» Og Abraham svarte: «Ja, her er jeg.» 2 Da sa han: «Ta Isak, din eneste sønn, som du er så glad i, og dra til Moria-landet! Der skal du ofre ham som brennoffer på et av fjellene som jeg vil vise deg!» 3 Morgenen etter stod Abraham tidlig opp, lesset på eselet sitt og tok med seg to av tjenesteguttene sine og sønnen Isak. Han kløvde ved til brennofferet, og så gav han seg på vei til det stedet Gud hadde sagt ham. 4 Den tredje dagen da Abraham så seg omkring, fikk han øye på stedet langt borte. 5 Da sa Abraham til tjenesteguttene sine: «Bli dere her med eselet, mens jeg og gutten går dit bort for å tilbe; og så kommer vi tilbake til dere.» 6 Så tok Abraham offerveden og la den på Isak, sønnen sin. Selv tok han ilden og kniven i hånden; og så gikk de sammen, de to. 7 Da sa Isak til sin far Abraham: «Du far!» Og han svarte: «Ja, gutten min.» Isak sa: «Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet som vi skal ofre?» 8 Abraham svarte: «Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min.» Og så gikk de videre sammen, de to. 9 Da de kom til det stedet Gud hadde sagt, bygde Abraham et alter der og la veden til rette. Så bandt han Isak, sønnen sin, og la ham på alteret, oppå veden. 10 Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn. 11 Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: «Abraham, Abraham!» Og han svarte: «Ja, her er jeg.» 12 Da sa engelen: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke engang sparte din eneste sønn for meg.» 13 Da Abraham så opp, fikk han øye på en vær som hang fast etter hornene i et kjerr like bak ham. Da gikk han bort og tok væren og ofret den som brennoffer istedenfor sønnen sin.

Gud hadde gitt Abraham en etterlengtet sønn. Abraham var 100 og Sarah, hans kone var 90 år. Men mirakelet skjedde, Sarah fødte en sønn. Og ikke bare det: Det var gjennom sønnen, Isak, at løftet til Abraham skulle realiseres: Din slekt skal bli tallrik som himmelens stjerner (15,5)… I deg skal alle jordens slekter velsignes (12,3). Isak var løftets sønn.

Da maleren Håkon Bleken skulle male 96 malerier med bibelske motiver til Spjelkavik kirke, valgte han på ett av dem å male Abraham som ofrer Isak. Det ble rabalder. Abraham med kniven i hånden vakte så kraftige reaksjoner at biskopen selv tok affære og forsøkte å stoppe det. Men nå henger det der likevel – og taler til moderne mennesker som kommer til kirken. Og så kan vi spørre: Hva taler det om, egentlig?
Om at troen står over etikken, sier den danske filosofen Søren Kierkegaard i sin bok ”Frygt og Bæven." Om blind tro, vil andre si, tro som kan vise seg å gå på tvers av menneskelige begreper om rett og galt. Nærmer vi oss da ikke det uhyrlige begrepet ”fundamentalisme”?
Det var det det mente, utvalget, som for 2 år siden, i forslaget til nye tekstrekker for Den norske kirke, like godt hadde luket ut to av Det gamle testamentes kjente tekster, nemlig ofringen av Isak (1Mos 22, 1.19) og David og Goliat (1 Sam 17). Argumentet mot Abrahamteksten var som følger: ”Teksten kan oppmuntre til ukontrollert lydighet/fundamentalisme”.
Kritikken mot utvalget lot ikke vente på seg. Det ble påpekt at det verken var moralteologisk eller annen teologisk begrunnelse for utelatelsen, men snarere ønsket om en fornuftig og spiselig tro. ”La oss høre Herrens ord. Men la oss høre noe inkluderende og hyggelig, kanskje litt medmenneskelighet med en touch av Gud..”, ironiserer en prestekollega i avisen Vårt Land samme høst, der tekstrekkeforslaget er tema.

Nå er teksten tatt inn i varmen igjen, antakelig med en from forhåpning om at den likevel skulle kunne ha noe å si oss i dag. Men teksten kom inn som lesetekst. Så, for virkelig å teste dens relevans for mennesker i dag, har et annet utvalg like godt satt den opp som prekentekst på denne søndagen. Det er definitivt første gang det skjer, og det kan bli mange år til neste gang.
La oss kort vende tilbake til Håkon Blekens maleri. Der holder Guds hånd kniven tilbake. Det er nok medvirkende til at maleriet fortsatt henger i Spjelkavik kirke. Det var likevel ikke Guds mening å ofre Isak, enn si ta i mot Abrahams offer. Guds mening var å prøve Abrahams tro. Vi vender oss igjen til folosofen og teologen Kierkegaard, som mener (i ”Frygt og Bæven”) at Abrahams vilje til å ofre Isak viser at troen står over etikken. Han var villig til offer for sin tro – selv om all mulig menneskelig fornuft og etikk talte i mot. Troen og den enkeltes forhold til Gud overstyrer etikken hvis Gud befaler det. Det religiøse kan ikke reduseres til en form for sosial etikk. Abrahams tro er et paradoks, der den enkelte står høyere enn det allmenne, etiske. Troens ridder, Abraham kan følgelig aldri forstås, bare beundres”, skriver Kierkegaard.

Blant de moderne filosofer som har befattet seg med denne teksten, er den litauisk-franske filosof, Emmanuel Levinas, som levde til 1995.
I hans filosofi er det noe ganske annet som står i sentrum. Dersom nesten og troen settes opp mot hverandre på en slik måte som i fortellingen om Abraham og Isak, er det liten tvil om hvem av de to Levinas velger å forsvare. Hos ham spiller begrepet ”den annens ansikt” en avgjørende rolle. Det er den annens ansikt som styrer etikken, for det rommer også troens metafysiske dimensjon i seg. Levinas går langt i å antyde at vi møter Gud i den annens ansikt, og kun der. Den annen kommer før både Gud og meg, og bare ved å tjene den annen, kommer man den hellige nærmere. Det finnes ingen åndelighet utenfor etikken, ingen tilbedelse som rager ut over mitt ansvar for den annen. Høydepunktet i historien om Abraham er derfor ikke Abrahams urokkelige tro, men det sekundet der røsten kaller ham tilbake til etikkens orden, nettopp fordi den annen er i ferd med å krenkes. Denne Guds inngripen viser Levinas´ poeng: At etikken kommer før religionen.

Oppsummerende: Der troen skildres som det aller helligste i Kierkegaards ”Frygt og Bæven”, ser vi at det er Isak, den annen, som vurderes som det helligste i Levinas´ moralfilosofi.

Tilbake til vår egen tro og debatten rundt utvalgets forslag om å luke ut denne teksten: Er vi blitt preget av en tilpasset, politisk korrekt tro? Har vi stengt av for den dimensjonen ved troen som overskrider fornuft og erfaring, som ryster oss og fører oss dit vi ikke selv styrer eller kontrollerer det hele? Har troslivet vårt blitt forutsigbart og grått fordi vi tvilholder på det som hittil har gitt livet og troen en mening, men til gjengjeld mistet håpets og forvandlingens mulighet?
Skal løftet bli et håp som er bærekraftig også ut over øyeblikket, må jeg være beredt til å ofre det konkrete som jeg binder mitt håp til. Da kan håpet fornyes gjennom ny erfaring, Gud selv blir håpets kilde, og det blir til ny vekst.

Jeg tenker at jeg begir meg i følge med Abraham og sønnen hans opp til fjellet Moria. Jeg nærmer meg fjellet i spent forventning. Oppe på Moriafjellet gjør Abraham klar til ofring. En røst fra himmelen stanser kniven i Abrahams hånd. ”Legg ikke hånd på gutten. Nå vet jeg at du frykter Gud..” Abraham får øye på væren som sitter fast i et kjerr like ved og går for å løse den.

I det jeg går ned fra fjellet, ser jeg kniven til Abraham, den er lagt over et stykke ved slik at det danner et kors. Jeg tenker at det er slik kunstneren Marc Chagall har malt det i Knesset, Israels nasjonalforsamling.
Bak buskene, der væren hadde satt seg fast, ser jeg tydelig konturene av et annet berg, Golgata. Dit er Guds egen Sønn på vei, til offerstedet. Det er snart påske..

Kjempende tro

2009-03-29T22:14:00.003+02:00

Ikke harmoni, men kamp
Preken på 3. søndag i faste 2009, Lukas 11,14-23

Bibelens verdensbilde er ikke et bilde av skjønnhet og harmoni, men kamp. Og for oss kristne er det troens kamp det dreier seg om. Det var det også for Jesus, han måtte inn i prøvelsen og kjempe for å ta sitt valg: Guds plan med livet - eller Satans. Jesu valgte å si nei til Satan og ja til Gud. Likevel blir han i dagens tekst anklaget for å stå i ledetog med djevelen. Beelsebub er bare et annet navn på den samme.

I en annen bibelsk tekst, boken om Job, dreier det seg om troskamp på liv og død. Handlingen innledes med at Gud inngår en avtale med Satan. Den går ut på at Satan skal sette Jobs gudstro på prøve ved å frarøve ham alt han eier og i tillegg slå ham med byllepest. Hvordan vil det da gå med hans gudstro? Satan tenker ikke større tanker om Job enn at han nok vil spotte Gud like opp i ansiktet. Herren sluttet avtalen med Satan: ”Alt det han eier, er i din makt.”
Job er en from og gudfryktig mann. Men han opplever å miste alt. Han kjemper for sin tro. Hvilken mening har Gud med å ramme ham med ulykke?
I dagens prekentekst fra Lukasevangeliet blir Jesus anklaget for å stå i ledetog med Satan når han driver det onde ut. Det tyder på at det gudsbildet Jesus møtte blant sine samtidige, var preget av Jobdiktets, der Gud var uforutsigbar, uforståelig og lunefull, og ikke unnså seg for å inngå allianse med Motstanderen, Satan. Nå prøver noen å stemple Jesus som Satans representant. Jesus brøt radikalt med det rådende gudsbildet. Satan har makt, ja, men den kommer ikke på lisens fra Gud. Satan er bare ond; gjør han noe godt, er han kommet i strid med seg selv. Gud er god, han er vår himmelske Far, som vet hva vi trenger før vi ber, og som gir oss det gjennom Jesus, ”i Jesu navn”. Jesus tok kampen opp mot Satan, det skjedde med livet som innsats. I hans død og oppstandelse er Guds vilje med menneskene gjort mulig, da det som stengte for kjærlighet og fred, den onde fiende, Satan, er avvæpnet og tilintetgjort. Veien til Gud er åpen, Guds rike er kommet nær og er midt i blant oss ved hans Ånd. Seieren er vunnet, men troskampen pågår inntil så lenge. Derfor må vi kjempe, og tvilen melder seg når motgang og ulykke rammer.
For ett år siden, på Askeonsdag, holdt Helge Norseth preken her i kirken om sin troskamp på liv og død de årene han tilbrakte i konsentrasjonsleir under krigen. Han overlevde – med sin tro. Andre mistet den underveis, som faren som fortalte i et radioprogram om sønnen som var født med en svulst i kroppen. Han ble operert med flere års mellomrom, en stund så det lovende ut, men svulsten kom tilbake og tok hans liv. Da tok den også farens tro.

Trosmangfold
Vi må se i øynene at hele spekteret av tro lever i befolkningen: Alt fra den overbeviste tro, den følelses-berusende tro, den tilkjempede tro, den stille, meditative og overgivende tro, den intellektuelle tro, den avventende, prøvende tro, den prøvede tro, den knekkede tro, den passive, bortgjemte tro, den aktivt letende tro, den paradoksale tro, den sakramentale tro, den kulturbetingede tro, den overleverte tradisjonsbærende tro, den personlige og nærende tro, den ensomme tro, den fellesskapssøkende tro. Våre uttrykk for tro er like forskjellige som våre menneskelige disposisjoner, egenskaper og erfaringer er det. Vi forandrer oss hele tiden, i samspill med livet selv. Og troen prøves, modnes og utdypes.Noen få av oss har gått hele veien mellom ytterpunktene, som vår foredragsholder på onsdagene i fastetiden over GTs profeter. Han fortalte oss om sin vei fra ateist, kommunist og AKP-ML´r til overbevist kristen. Underveis oppdaget han tegn og hint som viste ham veien inn i Bibelen og troens landskap. Han oppdaget at Gud ikke er en fjern levning eller en menneskelig konstruksjon, slik han først hadde ment, men en levende kraft som har en plan med våre liv. Gjennom arbeidet med profetene, lærte han mye om motkreftene vi har i oss mot å gi Gud innflytelse. Disse er de samme i dag som de var på profetenes tid.
Profetene forkynte at det er en sammenheng mellom frafall fra Gud og undergang. Denne sammenhengen blir etter hvert mer ugjennomsiktig når vi kommer til skriftene i senjødedommen. Jobs bok er et eksempel på det. Det finnes ingen enkel forklaring på motgang og lidelse. Bibelens Davidssalmer sier det samme: Der spørres det hvordan Gud kan tillate at det går de gudløse godt, mens de gudfryktige rammes av ulykke. Men først og fremst er både Jobdiktet og Salmenes bok vitnesbyrd om en tro som lever på tross av motgang og skuffelse, og som allikevel finner tegn på Guds eksistens og kilder til næring for troen.

En rest av tro blir redningen
På Lovisenberg sykehus har de i alle år hatt en spesiell ”kalender” på veggen på alle pasientrommene. Den kalles ”Trøsteren” og har et bibelord for hver ukedag. Hver dag kommer en sykepleier inn og vender bladet. Trøsteordet for lørdag er hentet fra Jobs bok (35,14): ”Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham!” Det er en av vennene til Job som sier dette. Job anklager vennene for å komme med lettvinte ord og liten innlevelse. Han ramser opp for dem alt det forferdelige som har rammet ham. Men så, midt i oppramsingen av alle ulykker som har rammet ham, utbryter han: ”Men jeg vet at min gjenløser lever; som den siste skal han stå fram på støvet” (19,25). En rest av tro blir til slutt Jobs redning.
Så, til slutt, et ord til oss, inkludert meg selv: Kjære menighet: Gi ikke opp, for Gud er god. Og Jesus er ”Guds Sønn, den Sterke”.

Fastere grep i fastetiden!

2009-02-23T21:30:00.013+01:00

Hvert år går kirkeåret inn i den såkalte ”fastetiden” noen uker før påske, nærmere bestemt 40 dager, som tilsvarer antall år Israelsfolket vandret i ørkenen og antall dager Jesus ble fristet i ødemarken. Begge, folket og Jesus, kom igjennom, men det kostet kamp, innsats, forsakelse, utholdenhet og hengivenhet. Nå står fastetiden igjen for døren. Med Jesus som forbilde har vi 40 dagers gylden anledning til å dukke ned under overflaten og finne ut mer om det viktigste i livet. Komme nærmere ham som er Veien, sannheten og Livet. Bli bedre kjent med evangelienes beretninger om Jesus, Menneskesønnen. Hans liv, død og oppstandelse bærer i seg et budskap til deg og meg. La oss bruke fastetiden til å finne ut mer om det.

Møte med det fremmede – og det egne
Det er mulig å forstå mer av hva den kristne tro går ut på og samtidig lære mer om seg selv. Noe som kan bidra til dette, er ikke minst religionsmøte, møte med det fremmede. I dette møtet blir det mer tydelig hvem jeg selv er og hva jeg selv tror.

I november i fjor var jeg i Hong Kong i forbindelse med et studieprosjekt. Jeg bodde på Tao Fong Shan. Det er et forskningssenter for kinesisk-kristne religionsstudier, men er også et pilegrimssenter, drevet av Areopagos, grunnlagt av den norske Kina-misjonæren Karl Ludvig Reichelt tidlig på 30-tallet. Navnet kan oversettes med ”Kristusvindens fjell”.

Av alle steder ligger dette åndelige kraftsenteret i en av verdens største og travleste storbyer, Hong Kong. Det ligger oppe på en åskam. Der oppe, i stillheten, kan de besøkende skue ned på de enorme høyhusene som står tett i tett nede i Hong Kong-bydelen Shatin. Langt der nede anes travelheten, lyden derfra når meg som et knapt hørbart sus. Jeg synes derfor at navnet ”Kristusvindens fjell” passer svært godt!

Bildet: Kristuskorset på Tao Fong Shan, ”Kristusvindens fjell” i Hong Kong

Religionsmøte ved Buddhas fot

På utflukt til ”Den store Buddha” i gondolbane (se bilde), skuer vi ut over Hong Kongs nye, enorme flyplass, før vi svinger inn i landet og den gigantiske Buddha-figuren sees i profil over åskammen der fremme. Buddha betyr ”den opplyste”, han er en seende som har gjennomskuet det overflatiske og tomme livet. Nå kaller han mennesker, familier og barn på utflukt fra storbyen med gondolene i svev over berg og daler til selv å bli seende, opplyste. ”Oppvåkningen” vil komme når de falske verdier blekner for sannhetens lys. Så spørs det om utflukten gir et slikt resultat, for møtet med ”Den store Buddha” opererte i et spenningsforhold til konsum- og markedskreftene. De besøkende ble sluset gjennom en hærskare med souvenirbutikker. Også jeg lot meg friste til å studere utvalget. Stor var overraskelsen da jeg i raden av perlekjeder fant Kristus på korset! Side ved side hang de, Buddha-figurene og Kristus.

Bildene:I gondolbane mot Den store Buddha

Et religionsmøte fant sted også her ved Buddhas fot. Jeg kom ut av butikken og løftet atter blikket mot Den store Buddha. I sin tronende gigantform virket skikkelsen der oppe fjern og tilbaketrukket, uberørt av menneskemylderet omkring. For meg, som kristen, ble det noe kaldt og upersonlig over representanten for en ”religion uten guddom”, og der ”utslukningen”, nirvana, er det endelige målet. Kristus på korset, derimot, taler om deltakelse, identifikasjon med små og sårbare mennesker gjennom at han selv valgte å gå inn i lidelsen og døden. Når Gud reiser ham opp fra graven, er det selve livet, og med det håpet og troen som seirer.

Kan fastetiden gi oss en ”oppvåkning” i det å se at han som selv led og ble fristet, er Guds kjærlighets lys som skinner inn i vår verden ”som en lampe på et mørkt sted, inntil dagen gryr og morgenstjernen går opp i deres hjerter” (2. Peter 1,19)? Da kan fastetiden bli som lotusblomsten, Østens symbol for sannheten. Lotusblomsten spirer fra et lite frø i gjørmen, strekker seg mot lyset og åpner seg til slutt i uplettet skjønnhet. Sannheten er ikke noe avsluttet, men en mulighet for vekst, slik lotusblomsten åpner seg mot lyset.

Lotusblomsten åpner seg mot lyset

Alle fotos: Trygve Magelssen

Løfterik fjelltopp-tur

2009-02-22T22:22:00.002+01:00

Prekentekst på Kristi forklarelsesdag, 15. februar 2009: Matt.17,1-9:
Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. 2 Da ble hans utseende forvandlet for øynene på dem; hans ansikt skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. 3 Og se, Moses og Elia viste seg for dem og samtalte med ham. 4 Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» 5 Ennå mens han talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» 6 Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. 7 Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og frykt ikke!» 8 Og da de løftet blikket, så de ingen uten Jesus alene. 9 På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet, før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.»

"Kristi herlighet"
har vært et viktig stikkord under vandringen gjennom åpenbaringstiden. Kollektbønnens ord lyder, som vi har hørt: "Vi takker deg fordi du har åpenbart din Sønns herlighet".
Det er teksten om "forklarelsen på berget" vi hører i dag. Der - på berget, antakelig det snødekte fjellet Hermon helt nord i landet, opplever tre av disiplene å være med Mesteren når han løftes inn i sin Fars herlighet og ved det forvandles for deres øyne. De skuer inn i en overjordisk virkelighet som vi vanskelig kan forestille oss. Er det den himmelske lysglansen som venter hos Gud, de får oppleve?
Leser vi tekstene forut for dagens tekstavsnitt, finner vi at den sterke opplevelsen av Jesu forvandling oppe på fjellet, står som portalen inn til lidelsen og døden, der Jesus bøyer seg ned til oss og helt og fullt gjør seg til ett med den falne menneskeslekt, gjennom at han gjør vår egen tilværelse til sin. Det var den gjerningen han ble døpt til nederst i Jordan-elva, også der lød røsten: ”Dette er min Sønn, den elskede..”

Den sterke opplevelsen på fjellet, som de tre vennene aldri glemte, hjalp dem senere til å kaste lys over Jesu lidelse og død.
Kanskje hadde dette også noe å gjøre med en guddommelig psykologi, nemlig at Jesu venner nå trengte en slik løftende opplevelse? Kanskje var de slitne etter å ha vandret på kryss og tvers av landet? Og kanskje kjente de på skuffelse. Jesus hadde akkurat fortalt dem at han skulle lide og dø. Det var ikke slik de hadde tenkt seg det da de forlot alt og fulgte ham!
Så kaller Jesus tre av disiplene med seg opp på fjellet. Og der blir hans utseende forvandlet for øynene på dem, skriver Matteus. Ansiktet hans skinner som solen, og klærne blir hvite som lyset. De ser den guddommelige lysglansen.
Det er deres støvete og svette Herre som står foran dem, men han er som forvandlet! De ser Gud! Midt i alt sitt slit og all sin forvirring ser de
ham som til slutt skal løse alle gåter. Da Peter senere satt og skrev sine brev til menighetene, tenkte han nok tilbake på episoden på fjellet. Han skrev om ordet ”lik en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen gryr og morgenstjernen går opp i deres hjerter” (2 Peter 1,19). Og om at ”vi ser fram til …en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor” (3,13).

I dag er det du og jeg som trenger å løftes. Vi kommer til kirken med så mange slags trøblete erfaringer. Det er ikke sikkert det vises på oss, men alle vet vi nok noe om livets vrangsider. For mange, også her i Norge, har fremtiden blitt mer usikker, for noen har fremtidsplaner rast sammen. Andre har bak seg vonde opplevelser med brutte relasjoner eller sykdom og sorg og tap. Også vi trenger å feste blikket på ham som disiplene fikk se, et ansikt som stråler som solen, mens Guds røst lyder til oss fra en lys og åpen himmel: "Reis dere og frykt ikke!"

"Og da de så opp, så de ingen uten Jesus alene", står det.
Mange er urolige for kristendommens og kirkens fremtid i folket vårt. Det
kan sikkert være grunner for en slik uro, men da er det viktig å ha to tanker i hodet på én gang: tanken på hva vi kan gjøre for å styrke kristen tro og kunnskap i vårt folk – og tanken om at kirken er Jesu Kristi kirke, ikke vår egen. Kirken hører med i Guds frelsesplan for verden. Det er derfor kirken er stedet der vi skal legge fra oss bekymringene og se etter tegnene på Jesu herlighet: I Ordet og sakramentene. Se Jesus skinne for deg med ditt indre blikk når du kneler ved nattverdbordet. Der er vi samlet etter Jesu eget løfte om at han er midt i blant oss. Det er i Åndens kraft vi samles og tilber. De, det være seg politikere eller mediefolk, som har trodd at kristen tro kunne henvises til et lukket rom i hjernen eller hjertet i privatsfæren, har tatt grundig feil. Kristen tro sprenger seg ut av alle sperrer og stengsler og skaper fellesskap og vitnesbyrd for verden. Mange som ikke tror, skulle ønske at de gjorde det, for Jesus sa: ”..når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.”
Gjennom fellesskapet vårt skal vi vise at vi er et løftet fellesskap. Ordspillet passer godt: Vi løftes ut av hverdagens motstand og skuffelser. Vi har del i løftet som sier at Jesus er midt i blant oss. Herren er nær.

”Dette er min Sønn, den elskede.. Hør ham!” lød røsten i lysglansen på fjellet. Også vi har fått høre at vi er Guds elskede barn, med hans Ånd i våre hjerter. Fra tid til annen kommer også vi til steder på vår livsvandring der vi merker Guds nærvær ekstra sterkt. Det kan være at
han viser seg for oss gjennom bønnesvar, gjennom gode opplevelser, gjennom øyeblikk og tider med glede og takknemlighet i hjertet. Vi trenger slike fjelltopp-opplevelser. For vi må, som disiplene, om litt gå ned igjen fra "forklarelsens berg". Ned igjen til dalbunnen. Til hverdagens strev og utfordringer. La oss da takke for glimtene av guddommelig overlys vi får på vår vei! Og be om at vi får vandre i lyset - selv når mørket stiger.

Først og sist

2009-02-01T16:10:00.002+01:00

Vingårdssøndag, 1. februar 2009,
Matt 20,1-16:
For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. 2 Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen, og sendte dem av sted til vingården. 3 Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. 4 Han sa til dem: 'Gå også dere bort i vingården! Jeg vil gi dere det som rett er.' 5 Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. 6 Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: 'Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?' 7 'Fordi ingen har leid oss,' svarte de. Han sa til dem: 'Gå bort i vingården, dere også.' 8 Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: 'Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.' 9 De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. 10 Da de første kom fram, ventet de å få mer; men også de fikk en denar. 11 De tok imot den, men murret mot jordeieren 12 og sa: 'De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.' 13 Han vendte seg til en av dem og sa: 'Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? 14 Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. 15 Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?' 16 Slik skal de siste bli de første, og de første de siste.»

Det er ulike styringsmekanismer og ulike idealer som rår i de to rikene, Guds rike og denne verdens rike. Her, i samfunnet, skapes vinnere og tapere, noen kommer først, andre sist til godene, de blir ulikt fordelt etter mål knyttet til prestasjon og fortjeneste. I Guds rike, som Jesus i sin liknelse kaller for ”vingården”, rår helt andre verdier. Der er det ikke et prestasjonsfellesskap, men et nådens fellesskap. Dette nådens fellesskap blir vi innlemmet i ved dåpen og kalt til å tilhøre gjennom hele livet. Å tilhøre nådens fellesskap gir oss energi. Der kommer gleden tilbake. Det er verdt å legge merke til at det aller første Jesus sier i sin første tale til folket, det lyder: ”Himlenes rike er nær”. Han sier også: ”Guds rike er inne i dere”. Altså er Guds rike ikke en synlig, politisk realitet, men en åndelig virkelighet. Å tre inn i det, er å komme inn i et kraftfelt. Der er det livets krefter som virker. Noen har oppholdt seg der lenge, helt fra de ble døpt, andre er nyankomne, etter lang tids fravær. Kanskje kommer de først inn mot slutten av livet. Men Jesus sier: Lønnen er den samme: Den består av gleden og friheten vi får oppleve i Guds nærhet, der Gud er vår himmelske Far og vi er hans barn og arvinger.
Gud er fri til å handle med oss etter sin vilje, og det gjør han med en ubetinget kjærlighet. Nåde kalles det. Nåde betyr egentlig det som gis oss uten krav om gjenytelse, altså ”gratis”. Og vi kan også si: Ufortjent. Guds godhet velter alle regnestykker. ”Over inngangen til Guds hus står mottoet risset inn: ”Ufortjent”. Den som kommer med krav og rettigheter, befinner seg plutselig sist i køen” (Per Lønning, ”Følg meg!” s. 42).
I arbeidslivet råder regler for rimelighet, bl.a. gjelder at den som har arbeidet lengst, opparbeider seg større pensjonsgrunnlag enn den som startet senere. I Guds vingård handler det om likelønn og like rettigheter fra dag en, uansett når i livet du starter. Alle som kommer, får del i gleden og friheten i Guds nærhet, de får alle rang og status som Guds barn.
I arbeidslivet møtes vi av realiteter som kan virke nedbrytende på selvtillit og pågangsmot, det kjempes om makt og innflytelse, noen opplever utfrysing og mobbing, andre møter barrierer som stenger dem ute fra fellesskapet. Stengsler og smålighet skaper et system av tapere og vinnere. I den åndelige gudsrikeverden er det helt annerledes. Her gjelder kjærlighet som sprenger grenser, her er et nådens fellesskap, uten krav om tilpasning.
Heller ikke Guds medarbeidere i vingården slipper unna livets realiteter, vi lever fortsatt i denne verden. Men som Gudsrikets medarbeidere blir vi bestrålt av en åndelig motkraft mot den innflytelsen de vonde erfaringene får over oss. Vi henter kraft fra nådens fellesskap.
Gud kaller oss til å arbeide i hans vingård. Der kan vi arbeide for at nådens fellesskap også skal prege mer av samfunnet vårt. Noen hevder vel med rette at samfunnet er blitt temmelig nådeløst. Det gjelder også globalt: Enorme forskjeller råder mellom rike og fattige deler av verdens folk. Overforbruk og forurensning truer jordens fremtid. Verden trenger idealene som Jesus kaller oss til å gripe tak i. Men først må vi selv velge å tre inn i gudsrikets kraftfelt. Derfra kan vi hente energi til å møte det gudløse og derfor også nådeløse samfunn. Jesus åpner porten til nådens fellesskap. Ved inngangen står han med utstrakte hender og sier: ”Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder og jeg vil gi dere hvile!” Han har gitt sitt liv for å utbre gudsriket i blant oss. Han rekker oss brød og vin og sier: Kom, spis og drikk, det gir deg del i nådens fellesskap.
Herren kaller oss til sin vingård. Døren er åpen.
La oss tre inn – først som sist!

Galaterbrevets juleevangelium - Guds Ånd i våre hjerter!

2009-01-04T11:41:00.006+01:00

På samme måte som i salmeboka, finner vi også i Bibelen ”Juleevangeliet” omtalt i mange versjoner. En av disse finner vi i Galaterbrevet, som er valgt som prekentekst for søndag etter jul, Gal 4,4-7:

4 Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven. 5 Han skulle kjøpe fri dem som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn. 6 Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: «Abba, Far!» 7 Derfor er du ikke lenger slave, men sønn. Og er du sønn, er du også arving, innsatt av Gud.

I Galaterbrevets utgave av ”juleevangeliet” skriver Paulus at det er Guds Ånd som virker i Jesus, og denne Ånd har Gud sendt videre - like inn i våre hjerter.

Denne Ånd er det som virker ved døpefonten. Der sender Gud sin Ånd for å ta bolig i hjertet. Slik skal Jesus Kristus være grunnlag for liv og vekst. Det som kommer inn i hjertet, vil også komme i berøring med hodet og tankene våre, armene og bena. Det skal merkes at Guds Ånd bor i oss!

La oss utdype litt hva som er kjennetegnet på Guds Ånd: Apostelen Paulus setter i Galaterbrevet ett eneste stikkord som kjennetegn: Til frihet! En frihet fra alt som binder og stjeler vår energi og vår livsglede. Hva det er, kan være så mye forskjellig fra person til person. Et viktig stikkord for apostelen er ”loven”.

Loven kom ved Moses, og det ble etter hvert veldig mange og omfattende lovbud. Lovens intensjon var god, men Jesus la merke til - og kritiserte - at den ble brukt til å binde tunge byrder på folk. Den frigjøringen av kjærlighet og livskraft som var lovens intensjon, fant han ikke. Men den ble i stedet synliggjort i Jesu liv og at han gav sitt liv. Gjennom Jesus har vi blitt frikjøpt fra lovens tvang, og til et liv fylt av Guds Ånd. Vi er akseptert og elsket som de vi er, med vår styrke og svakhet. Det gir i sin tur en avgjørende energitilførsel til livet og kjærligheten.
”Vi har fått retten til å være Guds barn, med sønnens Ånd i våre hjerter som roper ”Abba – Far!” skriver Paulus. ”Abba” er ordet for ”Far” på aramaisk, den hebraiske dialekten Jesus talte. ”Derfor er du ikke lenger slave, men sønn. Og er du sønn, er du også arving, innsatt av Gud.”

Og dette gjelder uansett. Lukas gjengir Jesu liknelse om sønnen som ba faren om å få utbetalt arven som forskudd. Han satte alt over styr, men opplevde likevel at faren tok i mot ham med åpne armer når han kom angrende hjem igjen.
Dette er evangelium, godt budskap, til oss alle. Men ganske særlig til de mange som har opplevd en far som ikke var en god far. En far kan svikte sine barn på mange ulike måter. En av dem er å vise sin sønn eller datter en betinget kjærlighet.

Det var sterkt å høre en voksen mann fortelle om hvordan han hele livet hadde strevd for å være god nok i farens øyne. ”Hele livet mitt har blitt en kompensasjon for manglende selvfølelse”, sa han. I alle år hadde han levd i trelldom under sin fars skyhøye
krav og forventninger. Han kjente seg som en mislykket sønn, avvist av faren.

Slik er det ikke med oss i forholdet til vår himmelske Far! Når vi vender oss til Gud med et ”Fader vår”, eller ”Vår Far”, som det vil hete i ny oversettelse, så vet vi at vår himmelske Far elsker oss uten betingelser.
Dette er juleevangeliet i et nøtteskall: Du er elsket uten betingelser. Like fra vi hører ordet i dåpen om at vi er Guds barn, med Guds Ånd i våre hjerter, skal vi få hvile i det. Det blir en kilde til energi og livsglede gjennom livet!

Budskapet om Guds Ånd som sendes til jorden for å ta bolig i hjertene, er bare en annen måte å fortelle hva Jesu fødsel betyr for oss.

Men ikke alle kjenner på julens glede. Julen er også noe av det mest sårbare vi har. Julen er tiden da alt forstørres. Den glade blir gladere, og den triste blir tristere. Glansbildene stemmer for noen, men ikke for alle. Likevel sier vi at julens budskap bringer håp og glede.
Julens innhold er ikke et overflatisk glansbilde; det handler om våre virkelige liv, at Gud kommer til oss og er midt i blant oss.

Hvordan skal jeg kunne gripe julens under, så det tar bolig i hjertet?
Dikteren Finn Bjørnseth gir i et dikt uttrykk for hvordan han selv ble berørt av juleevangeliet:

Det skjedde ikke i Betlehem
mens Kvirinius var landshøvding i Syria
det var i et lite blåmalt
svært alminnelig rom
en seng et bord og en hvit stol
det var ingen hyrder eller engler
men en tynn lysstråle
trengte seg gjennom huden og ribbenene
og inn i hjertet
- plutselig visste jeg alt det
jeg før bare hadde prøvd å forstå
og barnet sa:
slik er jeg født
gang på gang
årtusen etter årtusen
jeg er alt i alle
Ordet Sannheten Veien og Livet
den som tar i mot meg
her og nå
er blitt en del av evigheten.
(Finn Bjørnseth: Logos)

Barnet i krybben er kilden til lys i verdens mørke, vitner maleren Rembrandt om med sitt berømte maleri der alt lyset kommer fra barnet i krybben. Fra barnet blir ansiktene opplyst, Marias og Josefs, hyrdenes og de tre vise menns. Ansiktene uttrykker undring, forventning.

Ser du ditt eget ansikt, opplyst av barnet? Kjenner du Guds Ånd som taler inn i ditt hjerte om tro, håp og kjærlighet?
Eller kjenner du kanskje ingenting, og følelseslivet er helt flatt, ja, nettopp da, kan du erfare det dikteren Georges Bernanos kalte "underet i de tomme hender": Dvs. alt er nåde. Det er ikke jeg og mine følelser som bærer troen, men troen som bærer meg. Det er Guds hjertespråk som hvisker gledens ord i våre hjerter.

Det er hva jeg opplever at dikteren Rolf Jacobsen prøver å uttrykke i sitt vakre dikt, ”Guds hjerte”:

Guds hjerte vet vi ikke,

men vi vet

noe som overstrømmer oss

som et regn over hendene.

Hans øyne ser vi ikke,

men vi ser

usynlig lys over alle ting

som i sommernatten.

Hans stemme hører vi ikke,

men vi finner

veier overalt og spor i hjertene

og stier med lavmælt lys.

Gledelig og frigjørende jul!

(Preken på søndag etter jul, 28. desember 2008)

Kan helgener tvile?

2008-12-30T13:36:00.003+01:00

Mor Teresa i kamp med tvilens mørke? Da tenker vi at det er de nødlidendes mørke hun trer inn i. Og det er det så visst, men i en ny bok avslører den makedonske nonnen som levde det meste av sitt liv i tjeneste for de fattigste av de fattige i Calcuttas slum, at også hun selv strevde med sitt eget indre mørke. I boken gjengis hennes brev til noen av hennes åndelige veiledere, og vi møter henne i hennes dunkle natt. En natt så mørk og langvarig at den overtreffer alt hva helgenbiografier ellers vet å berette. Som helgen kunne hun gjerne hatt navnet ”Teresa av den dunkle natt”.

Mother Teresa,Come Be My Light, The private writings of the“Saint of Calcutta”,New York, London 2007.Boken gjengir Mor Teresa av Calcuttas (1910-1997) personlige skrifter og brev.

”Den salige Teresa av Calcutta” er allerede saligkåret. Det innebærer at hun kan æres i kirken som helgen. Den katolske kirken mener man kan bevise at hun har utført ett mirakel etter sin død, men ytterligere ett må bevises før hun blir helligkåret.

Foto: Mor Theresa i et barnehjem i Calcutta 1979 (Bettmann/Corbis).

Samtidig får hun oppleve at hennes eget mørke muliggjør en radikal identifikasjon med Jesus i hans kamp og med de lidende hun vil tjene. Hun får i sin egen kropp og sjel erfare å være totalt forlatt, slik de fattigste av de fattige daglig opplever det.
Den innsikten skulle innebære et vendepunkt i Theresas liv. Natten blir ikke mindre svart, men hun vet nå at den ikke er en følge av hennes synd eller ufullkommenhet, men at den forener henne med Jesus i Getsemane og på korset – og med alle som lever i mørke. ”Om mitt mørke betyr lys for noen, så er jeg fullkomment lykkelig”, skriver hun i et av brevene som gjengis i boken.

Helgener: korrektiv og veivisere
Allehelgensdag feires 1. søndag i november hvert år. Mange spør: Hva er en helgen, egentlig?
Det som temmelig ofte kjennetegner en helgen, er at han eller hun har bevart et varmt og bankende hjerte for Gud og hans kjærlighet til menneskene midt gjennom tider med motstand og forfølgelse, ofte med livet som innsats. ”Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine søsken”, sa Jesus.
Helgenenes funksjon er å peke på idealet, et liv i Jesu Ånd, vise oss vanlige dødelige vei til et liv som rommer de gode og mest grunnleggende verdier, utfoldet i praksis og under krevende betingelser. Saktens kunne vi trenge enda flere helgener i vårt overflodssamfunn, der det er en fristelse å tilkjenne de materielle ting status som ”livets innhold og mening”, som erstatning for menneskelig nærhet og fellesskap.

Ordet helgen kommer av ”hellig”. Egentlig har vi bare én helgen: Jesus. Jesus er Guds hellige, sendt av Gud for å vise oss veien til livet – og selv gå den. For ham førte den inn i døden, forårsaket av hans kompromissløse kjærlighet til menneskene. Evangeliene beretter om hvordan han møter enkeltmennesker. Den oppstandne Kristus møter hver og én der han eller hun befinner seg.

Jesus kaller oss til å være hans etterfølgere som tenner lys i mørket, et mørke som stadig er stort og ruvende for så mange mennesker.
Noen har levd mer helt (hellig) enn andre, vi kaller dem ”helgener”. Det kan bli i overkant mye å strekke seg etter for oss andre. Da er det godt å tenke på at selv en helgen trenger Guds ubetingede nåde. Mor Teresa har vist oss at hun var et menneske av kjøtt og blod der også tvilens mørke skyer hørte med i hverdagen. Det gjør at vi andre ikke så lett mister motet. For det fortjener hun stor takk.

Pilegrimsvandring midt i byen

2008-08-27T15:26:00.008+02:00

Har du gått pilegrimsleden mellom Oslo og Trondheim? Har du ennå ikke, så kan du jo begynne! Første etappe kan du gå på halvannen time – og utbyttet vil være mangfoldig.

Kort historikk: Pilegrimsleden mellom Oslo og Trondheim ble åpnet med brask og bram av miljøvernminister Thorbjørn Berntsen i 1997, som resultat av et samarbeid mellom departementet, Direktoratet for naturforvaltning, fylkene og lokale kommuner og menigheter langs leden. Ti år etter har kultur- og kirkeminister Trond Giske lagt føringer for ny satsing på leden, og et pilegrimssenter er innviet ved Nidarosdomen for mottak av pilegrimer.

Fra Bjørvika til Østre Aker kirke
En gruppe fra Grefsen ville teste ut første etappe og bega seg en lys juni-kveld på vandring med tursekk og vandrer-sko. Eivind Luthens ”Pilegrimsguiden Tønsberg – Oslo – Hamar”, utgitt på Verbum forlag, gir god veibeskrivelse og mange interessante opplysninger. Tittelen sier noe om at arbeidet med pilegrimsledene foregår flere steder i landet. Vi startet med en pilegrimsbønn nede ved vannspeilet i Bjørvika, ved ruinene etter den fordums så stolte Mariakirken. Der ble Håkon 5. Magnusson begravet i 1319. Han gjorde Oslo til landets hovedstad, han var opptatt av pilegrimene og bygde overnattingssteder (tavernaer) langs leden. Vi passerte Saxegården, Ladegården og St.Hallvardkirkens ruiner ved Oslo bispegård og beveget oss opp mot Galgeberg. Blå opplysningsskilt på husveggene forteller om historisk sus. Vi leste at ”Galgeberg” skriver seg tilbake fra da stedet var rettersted, det lå på en høyde ved en innfartsvei, til skrekk og advarsel mot kriminelle handlinger.

Opplysningsskilt om retterstedet Galgeberg studeres

Strømsveien var en gang Oslos mest trafikkerte. I dag er det en stille gate med mange rehabiliterte hus og nyere boliger som sammen skaper et særegent miljø. Det var helt spesielt å vandre langs denne siden av Vålerenga og la historiens sus komme tett innpå seg, studere fasadene på praktfulle bygninger, som Gamlebyen skole og Gamlebyen alders- og sykehjem, som er det gamle St. Jørgens hospital, slik benevnt, fordi det tok seg av spedalske, og St. Jørgen var helgen som ble påkalt for slikt.
På Fyrstikktorget passet det fint å slå seg ned for å innta litt mat og drikke. Vandringen fortsatte oppover forbi Rica Helsfyr hotell og Jordal idrettsanlegg og på gangvei over trafikken mot Ulven. Fra en grønn eng med boligblokker til høyre så vi spiret på Østre Aker kirke der fremme. Denne kirken var vandringens mål. Stillhet og en særegen atmosfære omgav vandrerne inn mot kirken. Vi hadde fått låne nøkkel og gikk inn til kveldsbønn i et dunkelt og stemningsfullt kirkerom.

Med målet i sikte, Østre Aker kirke

Vandringens perspektiv

Søren Kierkegaard har sagt:

”Tap for all del ikke lysten til å gå. Jeg går meg til det daglige velbefinnede hver dag, og jeg går fra enhver sykdom. Jeg går meg til mine beste tanker, og jeg kjenner ikke en tanke så tung at man ikke kan gå fra den. Når man slik fortsetter å gå, så går det nok.”

Å være pilegrim handler om å gå og være underveis mot et hellig mål. Det er Nidarosdomen som er målet for pilegrimene hos oss. Sigrid Undset har skildret Kristin Lavransdatter som pilegrim fra Sel i Gudbrandsdalen. I dag tar moderne mennesker av fra ”den brede vei”, motorveien, for å gå ”den smale vei”, pilegrimsleden.
Langsomheten er i seg selv en virksom ingrediens, den øker opplevelsen og utvikler en várhet for å se og oppdage de nære omgivelser. Den skaper rom for refleksjon, meditasjon og kanskje et fornyet perspektiv på livet – og på Gud. Til det trengs flere dager i strekk, helst uker.
For mange av oss pilegrimsvandrere fra Grefsen ga ledens første etappe et fornyet møte med en del av byen som vi faktisk trodde vi kjente sånn brukbart. Nå har vi sett den med nye øyne, og vi har lært mer om den historien som har formet byen og mennesker her frem til vår egen tid. Vår kveldsvandring ble en smakebit på pilegrimsleden – og den ga mersmak!

Nåde!

2008-06-16T10:24:00.003+02:00

Preken på 5. søndag etter pinse, 15. juni 2008
Prekentekst: Joh 8,2-11:
2 Tidlig neste morgen kom han til tempelet igjen. Hele folkemengden samlet seg om ham, og han satte seg og begynte å undervise dem. 3 Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram 4 og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. 5 I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» 6 Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. 7 Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» 8 Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. 9 Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. 10 Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» 11 Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

Det er maktpersoner fra den religiøse elite som fører kvinnen fram for Jesus og vil høre hans mening. Kvinnen var “grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd”. Forargelsen var stor. Og lovens ord var klart: Dødsstraff ved steining.
Mannen hennes var blitt sveket. Vi hører ikke noe til ham eller om ham. Det vi vet, er at samfunnet var patriarkalsk, og mannen satt med alle rettighetene - også til å sette kona på dør om hun gjorde noe som ikke behaget ham. Men om hustruen kanskje hadde svært gode grunner for å ønske seg ut, så var den utveien stengt for henne. Begår hun ekteskapsbrudd, må hun dø, det står i deres lovbok. Det var dette hun hadde i vente, kvinnen som de skriftlærde førte fram for Jesus. Hva mente nå han?
Ved sitt spørsmål satte de Jesus på prøve og håpet å finne noe de kunne anklage ham for. Dersom han avviste deres dom, hadde han satt seg over Skriftens ord og bud. Da ville de skriftlærde ha en god sak for domstolen.

Men Jesus svarer ikke. Han bøyer seg i stedet ned og skriver på jorden med fingeren. Hvorfor gjør han det, og hva skriver han?

1. En tolkning tar utgangspunkt i skikkene i Midt-Østen, at de som ville ha en tenkepause i samtaler, begynte å skrible, og da ikke nødvendigvis noe forståelig, men for å samle tankene eller vinne tid. ”En engel passerer”, sier de i Frankrike om stillheten som oppstår mellom samtalepartnere. Kanskje var det det som skjedde..

2. En annen tolkning kan være at Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden for å tøyle mennenes utålmodighet – og forsøke å skape rom hos dem for ettertanke..

3. En tredje tolkning ble lansert i middelalderen. Den går ut på at Jesus skriver det 13. verset fra profeten Jeremia, kap.17. I den hebraiske grunnteksten står det der at «de som vender seg bort fra deg, skal bli skrevet på jorden». Jesus mener i så fall at de skriftlærde med sin oppførsel vender seg bort fra Israels Gud - han skriver verset på jorden som en tegnhandling.

4. En fjerde tolkning går ut på at det å bøye seg ned og skrive på jorden, viser en ydmyk holdning. Ordet for ydmykhet, humilitas, kommer av ordet for jord, humus. De skriftlærde og fariseerne kjente ordet i Forkynnerens bok, kap.3, der det står at "alle skal vende tilbake til jorden". Et spørsmål meldte seg: Hvor står vi selv overfor Gud i dommen? Har vi kanskje ikke også selv noe å svare for?

”Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: “Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne. Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først.”
Det kan tyde på at de eldste hadde fått mer selvinnsikt enn de yngre. De hadde alle gjort ting de i ettertid angret. Plettfrihet og hjertets renhet var det ingen av dem som påberopte seg. En slik ærlighet tjener dem til ære. De slapp steinen som hånden til nå hadde knuget.

Å legge fra seg en stein, er noe symbolsk: Det innebærer å legge fra seg en byrde. Det har pilegrimsvandrere til alle tider gjort ved korsmerkede steinrøyser underveis. De skriftlærde og fariseerne fikk legge fra seg hykleriets tunge bør. De slapp steinen og frasa seg med det sin moralske forargelse og retten til å sette seg til doms over et annet menneske. Jesu ord frigjorde dem fra rollen som moralens voktere og fikk dem i stedet til å se sine egne brister og skavanker. Jesus hadde sagt det, og nå fikk de erfare det: ”Sannheten skal gjøre dere fri”.
Jesu ord reddet kvinnen og fikk samtidig de skriftlærde og fariseerne til å se behovet for Guds nåde og barmhjertighet i sine egne liv.

Til kvinnen sier Jesus: “Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!” I lovens øyne var kvinnen dødsdømt. I Jesu øyne og munn blir hun frikjent. Men han sier ikke at et sidesprang er en god løsning. Jesus bagatelliserer ikke det hun har gjort. Men like streng som han er mot synden, er Jesus mild mot synderen! Så kunne vi spørre: Men hva med ektemannen – hvor er han i dette? Har kanskje ikke også mannen et ansvar? Et ekteskap forutsetter gjensidig respekt og kjærlighet fra begge parter, slik en ukjent dikter har formulert det:
”To må man være om livet skal lykkes, to når vårt kjærlighets tempel skal bygges. To når det stormer og to i det stille, to for å kunne og to for å ville.”
”Bli i min kjærlighet”, sa Jesus. I den ligger også viljen til å tilgi og komme videre. Jesu kjærlighet handler om forsoning og tilgivelse, med ham selv som frigjører. Apostelen gjør det helt klart: Vi er alle syndere, alle har vi vårt å bekjenne for en Gud som vet alt. Men Gud er nådig. Og derfor kan vi synge med salmedikteren Anders Frostenson i salmen etter prekenen (727):
”Å døm oss, Herre, frikjenn oss i domen! I di forlating fridom finst og von. Den rekk så vide som din kjærleik vandrar, til folk av kvar ein rase og nasjon” (v.4).
Også til oss rekker den.
Amen.

Nølende vitner beholder tilliten

2008-05-18T18:48:00.003+02:00

Treenighetssøndag, 1. søndag etter pinse,
Prekentekst: Matt.28,16-20:
16 Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. 17 Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. 18 Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. 19 Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn 20 og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Matteus skriver at ”da de fikk se ham, tilba de; men noen tvilte”. Det ordet for ”tvil” som Matteus bruker, betegner ikke egentlig en intellektuell tvil, men heller en nølende holdning, det å være usikker og ikke våge å satse på det en erfarer.
Noen lever med den misforståelse at kristen tro bare er for de sterkt-troende. Jesus viste oss noe helt annet! Han omgav seg med venner som verken var troshelter eller på annen måte spesielt vellykte. Heller motsatt: Evangeliene gjør ikke noe forsøk på å legge skjul på at de var både uforstående, tvilende og feige. Men at Jesus likevel holdt fast på dem. Det er nettopp det sentrale poeng med troen Jesus kaller oss til: Den bygger ikke på hva vi får til, men på ham som ser vår ufullkommenhet og tvil - og likefullt sier: ”Dere skal være mine vitner.”
I Apostlenes Gjerninger leser vi om at disiplene gikk i gang med å fortelle om Jesus som oppfyllelsen på profetenes spådommer og Guds frelsesplan. Gud sendte sin Ånd, så ordet talte til hjertene. Mange ble døpt, vannet og Ånden førte dem inn på troens vei. Helt hit til oss nådde budskapet etter 1000 år med misjon. I det første tusen år lå troens sentrum i det østromerske rike. I det neste årtusen lå sentrum i Vesten. I det tredje årtusen vil sentrum være å finne i det globale Sør.
Antall kristne i Sør utgjorde i år 1900 16%, men i år 2000 var det kommet opp i 60% kristne.
Den nye postmoderne periode vil bli formet av de nye, ikke-vestlige kirkers tro og vitalitet. Men misjonens tid er ikke forbi. Det vil alltid høre til kristentroens vesen å være på vei over grensene. Også vi i Vesten har grunn til å tro på en fornyelse. Fornyelse vokser alltid ut av en visjon av Jesus Kristus som frelser og herre. I hele kirkens historie har det vært en nær forbindelse mellom Jesus-vekkelse og misjon. En fornyet kirke vitner om hva den har sett og hørt.
Tyngdepunktet ligger i hvem Jesus er og den enkeltes personlige forhold til ham. Kirkens budskap blir av altfor mange forvekslet med kirkepolitikk og fremstående kirkelederes vekslende meninger og profilering i media. Til syvende og sist handler det ikke om dette, men om deg og Jesus Kristus i ditt liv, på din vei. Til deg kommer Jesus med sin velsignelse som veiviser og døråpner. Han sier: ”Let, og du skal finne, bank på, og det skal lukkes opp for deg”. I dåpen er du blitt et Guds barn, det grunnlaget ligger fast én gang for alle, urokkelig, uavhengig av troens skiftende konjunkturer i ditt liv, uavhengig av om du opplever fruktbare landskaper eller ørkenvandringer på din vei. Han er der hele tiden etter sitt løfte: ”Se, jeg er med deg alle dager..”
”Jeg har fått” sier han, og det er ikke lite: ”…all makt i himmelen og på jorden”. For noen er det vanskelig å forholde seg til allmaktstanken i relasjon til alt det vonde og meningsløse som skjer. Men begrepet ”all makt” handler ikke om en type allmakt som holder verden i sin hule hånd og som fjernstyrer alt som skjer. Hans makt utfolder seg gjennom miskunn og medlidelse med hele skapningen. Han er til stede hos dem som gråter og hos dem som gleder seg. Jesus deler menneskets avmakt ved at han selv går inn i den.
Jesus har all autoritet. Han står oppreist mot ondskap og urett med hele Guds autoritet i ryggen. ”La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg”, sier han i avskjedstalen til disiplene. I tillit til hans autoritet tør vi å tro, kanskje bare så vidt, men Jesus har sagt at en tro som ikke er større enn et bitte lite sennepsfrø er nok til å rokke et fjell.

Jesus kaller alle til å bli hans disipler. Han vil være vår læremester. Å bli kjent med Jesus er derfor så viktig. Grunnlaget er dåpen. Der får vi Åndens gave, vår hjelper til tro og til å bli bevart som Guds barn. Med sin Ånd er Jesus nærværende i våre liv med kall om å bli hans disippel. Med disippelskap følger oppdrag: ”Gå og gjør alle folkeslag til disipler. Og løfte: ”Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.”

Misjonens bevegelse starter alltid der jeg er. Men den stopper ikke der. Guds nærvær går gjennom hele historien og like fram til fullendelsen. Og lenger strekker ikke vårt oppdrag seg. Da skal han bli alt i alle.
Amen.

"Grønn messe"

2008-05-18T18:27:00.005+02:00

Alterlys av is med innstøpte blomster

laget og satt på alteret av speiderne

20. april feiret vi ”grønn messe” i Grefsen kirke. Klima- og miljøutfordringene satte sitt preg på ord og virkemidler. Speiderne var hovedaktører sammen med prest og organist, og kirkens kor, ”Utsikten”, utdypet temaet med musikalske bidrag. Kirken på Grefsen gikk sammen med ”Norsk Teknisk Museum”, som stilte med rekvisitter fra sin utstilling ”Klima X” og prosjektlederen, Dag Andreassen.

Adam av jorden

Den globale oppvarmingen krever handling. Norge har, i følge statsminister Jens Stoltenberg, som politisk målsetting å bli ”klimanøytralt” fra år 2030 (Aftenposten 16/4). Til det målet trengs store kutt i de globale utslipp. Men vi er også avhengig av de mange små skritt.

Mange kristne har forlest seg på den første av de to skapelsesberetningene vi finner i 1. Mosebok kapittel 1 og 2, sier biskop i Tunsberg, Laila Riksaasen Dahl til avisen Vårt Land. I den første beretningen, som er Bibelens åpningsord, omtales mennesket som den skapning som skal ”råde over” alt annet liv på jorden. Men hva betyr ”råde over”? Å råde er noe annet enn å utnytte og utrydde. Vi bør ta inn over oss den andre fortellingen om skapelsen, sier biskopen. Der står det at ”Gud Herren formet mannen av jord fra marken”. Det understreker at også vi er en del av skaperverket.

”Bibelens andre skapelsesberetning (1.Mos 2,4ff.) beskriver med en fin symbolikk hvordan Gud formet mennesket – Adam – av jorden fra marken og plasserte det i en hage”, skriver teologen Notto R. Thelle.
”Adam kommer av hebraisk adama, som betyr jord….Den intime sammenheng mellom menneske og skaperverk vises også når det heter at jorden ble forbannet (1 Mos 3,17), og at storflommen ødela alt liv på grunn av menneskets synd (1 Mos 6,7). I Salmenes bok er ikke skaperverket bare et passivt vitnesbyrd om Guds ære, men en aktiv deltaker i den universelle lovsangen. Elver og fjell og trær jubler og klapper i hendene. Og det kommende rike beskrives som en ny himmel og en ny jord (Åp 21,1)”. Thelle etterlyser en kosmologisk teologi, som tar bekjennelsen til himmelens og jordens skaper på alvor. ”Vi må finne ut hva det vil si å være menneske i kosmos. …Mennesket blir mindre ettersom verden åpner seg. Samtidig er det kanskje nettopp i et slikt kosmos vi kan rette oss opp og puste fritt og gjenoppdage oss selv som en del av den store sammenhengen.” (”Hvem kan stoppe vinden?”, s.38).

H U S T A V L E

ROPET FRA EN SÅRET JORD
Menneske, du som har kunnskap om godt og ondt:
Livet er truet, ta ditt ansvar!

OPPDAG HELHETEN

Jorden er et vev uten sømmer

som ingen har rett til å rive i stykker.

SANS HELLIGHETEN

En hellig duft hviler over alt som er til.

Livet skal verdsettes, vernes og elskes.

GLED DEG OVER SKJØNNHETEN

Skaperverket eier sin egen rikdom.

Ingen ting er bare råvarer.

Jordens gaver skal forvaltes med hengivenhet og takk.

DYRK SAMMENHENGEN

Ditt liv er innfelt i jordens liv.

Alt er gitt deg til låns.

Alt skal du overlate til dem som følger etter.

KJEMP FOR RETTFERDIGHETEN

Moder jord har nok til alles behov,
Men ikke til alles grådighet.

Misforholdet mellom fattig og rik

er forakt for menneskeverdet.

LEV I FORSONINGEN

Menneske, du som har makt til å ødelegge jordens vev:

Du er kalt til et liv i forsoning!

(Finn Wagle / Eyvind Skeie)

Pinsens preposisjon

2008-05-11T19:59:00.007+02:00

Prekenteksten på pinsedag fra Joh 14:

16 Og jeg vil be Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: 17 sannhetens Ånd....han blir hos dere og skal være i dere. 18 Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. 19 Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. 20 Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere.

Kronprinsesse Mette Marit gav i vår ut en CD med salmer hun selv har valgt ut. Hun har i CD-coveret en kommentar til hver enkelt salme og det budskapet hun finner i den. Selv om budskapet er viktig, får det sjelden den plass det fortjener. For, skriver kronprinsessen: ”Hvor ofte samtales det om ”det egentlige” i dagens samfunn?”
Johannes gjør det i sitt evangelium. Han gjør det når han i dagens tekst henter fram preposisjonen ”i” og strør den ut over teksten: ”Han blir hos dere og skal være i dere”; ”Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere.” Alle disse ”i-ene” må peke på at det indre livet er viktig. Viktigere enn alt det ytre, det som befinner seg på overflaten. På tross av alt som handler om det overflatiske, er det livsnødvendig for oss mennesker å ha en forankring til en dypere mening med livet, til en trygg overbevisning om hvem jeg selv er, hvor jeg har mine kilder og min drivkraft.
”Hvor ofte samtales det om ”det egentlige” i dagens samfunn?” Vi lar Mette Marits spørsmål danne et bakteppe når vi igjen vender oss til evangelieteksten på pinsedagen. Og vi merker vi oss alle disse ”i-ene” – som altså peker innover. Bort fra det overflatiske, inn til våre kilder, til våre tanker og spørsmål: Hvem er jeg, hva går livet mitt ut på? Vi vet godt at dersom det skjærer seg her inne, kan livet miste sin mening og alt kan gå i svart. Mot det vonde som kommer utenfra, kan vi til en viss grad beskytte oss. Men hva hjelper den skuddsikre vest når døden kommer fra hjertet?

Fordi flere tusen ble døpt og lagt til menigheten, er pinsen kalt for ”kirkens fødselsdag”. Også vi feirer dåp på pinsedag. Og når vi feirer dåp, kan vi samtidig benytte anledningen til å meditere litt over vår egen dåp. Sammen med dåpens vann fikk også vi Åndens gave. En Talsmann skriver Johannes. Talsmannens oppgave er å hjelpe oss med å holde Jesus i sentrum, minne oss om Jesu ord og videreføre Jesu gjerning på jorden.Det ligger altså store ting klare for oss om vi bare slipper Ånden til. ”Kom Hellig Ånd med skapermakt!” var fra første stund de kristnes bønn.
Den som er døpt, er døpt ved vann og Ånd og er ved troen blitt forenet med Kristus, lever ”i Kristus”. ”Den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til”, skriver Paulus i 2. Korintierbrev (5,17).
Når Gud reiste Jesus opp fra de døde, bekreftet han Jesu liv som et vitnesbyrd om at kjærligheten er sterkere enn døden. Når det heter at vi i dåpen blir forenet med Kristus, så er det fordi vårt liv er blitt forankret til noe uforgjengelig. Midt i livets kamp og strid er livet blitt forankret til troens og håpets krefter. I Galaterbrevet skriver apostelen Paulus om at Jesus er kommet for å kjøpe oss fri og har gitt oss retten til å bli Guds barn. Han har sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter. ”Lev et liv i Ånden!” lyder apostelens oppfordring. Og hva er det som kjennetegner det livet? Han svarer slik: ”Åndens frukt”. Apostelen er konkret når han lister opp dem: ”Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse….Lever vi ved Ånden, så la oss vandre i Ånden”, skriver han (Gal 4,5-6 og 5,22-23).
Å være døpt er å være Guds barn, det er – og nå kommer alle ”i”-ene igjen - å leve i Ånden, i Kristus, i Guds fremtid. Det gir oss grunn til å tenke at dette er det viktigste, dette er kilden jeg vil øse av – i mitt eget liv og i den gode samtalen med barn og barnebarn og med våre venner når anledningen byr seg. Dette dreier seg om ”det egentlige”, det som er deg og meg, det som blir våre liv.

En salme-skatt

2008-05-05T20:40:00.001+02:00

Preken på 2.søndag etter påske, 6. april 2008

Tekst: Salme 23,1-6:
"Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. Han lar meg ligge i grønne enger; han fører meg til vann der jeg finner hvile, 3 og gir meg ny kraft. Han leder meg på de rette stier for sitt navns skyld. Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg. Du dekker bord for meg like for øynene på mine fiender. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over. Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg får bo i Herrens hus gjennom lange tider."

Hvem kjenner ikke ”den 23. Davidssalme”? Den er antakelig en av de mest kjente av alle de 150 bibelske salmer.
Det er en tekst vi har hørt fra vi var små, i søndagsskole, skolestue, konfirmantundervisning. Den er med i tekstutvalget i kirkens liturgier både i glede og sorg (vigsel, gravferd).
Men vet vi egentlig hva den handler om, bak de trøstefulle og trosstyrkende ordene?
På 70-tallet var det 1930 oversettelsen som gjaldt. Da en av mine konfirmanter skulle lese salmen leste han: ”Herren er min hyrde. Jeg fatter intet..” Selv for en ungdom for 30 år siden var nok ikke uttrykket slik det stod, ”meg fattes intet”, veldig begripelig, selv om det var en aldri så poetisk og vakker formulering.
I dag leser vi ord som er trauste og umisforståelige: ”Jeg mangler ingen ting”. Fatter vi likevel til fulle hva denne 23. Davidssalmen handler om? Det er nok grunn til å spørre. Bildet av hyrden som stiller alle våre behov, og som leder oss til grønne enger ved hvilens vann, er blitt kjente og kjære for millioner av bibellesere over hele verden.
Men salme 23 handler i virkeligheten om et kjempende menneskes håp og drømmer, midt i hverdagens bitre og ubarmhjertige realiteter.
Salmen som står foran, salme 22, er bent frem rystende med sitt fortvilte rop: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?”, ord vi gjenkjenner som Jesu rop fra korset. Salmen tegner et bilde av et menneske som lever med vold, spott og forakt. Gud er den eneste tilflukt: ”Så gå ikke fra meg, for nøden er nær, og det er ingen som hjelper” (v.12).
Det er altså et voldsomt spenningsfylt bakteppe for den 23. Davidssalme. Nøden, angsten og fortvilelsen råder. Men midt i denne opprivende tilværelsen står ordene om troens tilflukt som en motgift som virker, ja nesten som en bedøvende lystgass, som skaper bilder og landskaper, der alt er godt og vakkert, med trygghet og overflod.
Med bildet av begeret som flyter over og den etterfølgende salmens beskrivelse av Herrens fjell og tempel, kommer tanken på profeten Jesajas beskrivelse av herremåltidet og templet som spisestedet i kap. 25:

6 På dette fjell skal Herren, Allhærs Gud, gjøre et gjestebud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin, med fete, margfulle retter og gammel, klaret vin…. 8 Han skal oppsluke døden for evig. Herren vår Gud skal tørke tårene bort fra hvert ansikt. Fra hele jorden skal han ta bort den skjensel hans folk lider. For Herren har talt.

Når Herren er tegnet med bildet av hyrden, klinger nok fortellingen fra ørkenvandringen med, der Gud ledet folket både på rett vei og til markens grøde, manna i ødemarken.

Den 23. salme gir oss et møte med et ”jeg”. Hvem dette ”jeg” er, vet vi ikke. Men det er et menneske som former bilder med sterk poetisk kraft, og det opp mot et bakteppe av ørkenvandring i ”dødsskyggens dal”. Ekstra grønt blir gresset og ekstra tiltrekkende blir ”hvilens vann” når forestillingene formes under vandring i et goldt ørkenlandskap. Kanskje er det da ikke så viktig å få svar på hvem salmens ”jeg” måtte være, men heller tenke at salmen peker på det guddommelige ”du”. Det er et guddommelige ”du” som både viser vei og som har bestemt vandringens mål.
Kanskje kan jeg, som lever i et samfunn med trygghet og overflod, vanskelig forestille meg den nøden som ligger bak drømmen om grønne enger og beger som flyter over. Men noe er like fullt gjenkjennelig, det som handler om dødsskyggens dal. Sorg, smerte og død er uomgjengelig virkelighet også for mennesker i vår tid. Fiendskap, mobbing, spott og forakt er på ferde mellom mennesker fortsatt. Rop etter varme og kjærlighet, tilgivelse og forsoning høres, men blir kanskje overhørt.
Salme 23 beskriver med poetisk kraft drømmen for det vakre og det gode i en heslig virkelighet. Selve drivkraften er en trassig tro på hyrdens hjelp og vern mot ondskapens trusler, og at det er selveste Gud som er på ferde med hyrdestaven.
Derfor kan vi si: Salme 23 er troverdig. Når vi slipper vers for vers inn i sinnet, merker vi at salmen har bakkekontakt. Dødsskyggens dal, kjeppen og staven, og fienders øyne forankrer denne drømmeaktige salmen inn i vår verden, og gjør den troverdig.“Du er med meg.” Finnes det mer fortrøstningsfulle ord?

En av den katolske kirkes mest folkekjære helgener, er Theresa av Lisieux, 1873-97, også kalt ”Theresa av Jesusbarnet”. Hun ble bare 24 år gammel. Men hun etterlot seg en selvbiografi der hennes enkle, jordnære tro i de små ting blir kraftkilde for det å holde fast på de virkelig store og avgjørende perspektiver.Theresa brukte å si til dem som trengte det:”Vær ikke urolig, vær ikke redd. Den som har Gud, mangler ingen ting. ”Det er ord som peker på budskapet i salme 23.
Nattverden er et gjestebud, om enn i forenklet form. Men det er et måltid som gir styrke på veien og som peker fremover mot fullendelsen. Der får vi livets brød, og vårt ”beger flyter over”, det forener oss med Jesus, han som sier: ”Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod” (Joh 10,10).

Påske - en duft av fremtiden

2008-05-05T20:31:00.002+02:00

To stikkord brukes av evangelistene til å beskrive menneskelige reaksjoner i møte med oppstandelsen: Frykt og glede. To ord som leder inn i hver sin atskilte virkelighet. Frykten, dersom den får råde, tvinger en tilbake til ”realitetene”, at døden er døden, og med Jesu død er håpet om frelse og frihet lagt i grus.
Gleden, derimot, har sitt utspring i underet, oppstandelsens mirakel, og i tro på at Jesus lever. Med den kan vi møte dagen med tro på at kjærligheten er sterkere enn døden, og at lyset skal overvinne mørket. Å tro på oppstandelsen innebærer – i tro og praksis - å håpe på oppstandelsens krefter i dødens og destruksjonens verden. Påskedag lar oss leve i lyset fra Guds fremtid.
I dag kommer Gud oss i møte i vår menighet. Han kommer oss i møte i brød og vin, slik han møtte sine venner under skjærtorsdagens måltid. Slik han kom disiplene i møte etter sin død, slik han kommer hver og en av oss i møte i vår hverdag. For han har gått foran og kommer oss i møte med åpne armer og med hilsen: "Fred være med dere!"

La oss tenke etter: Når møtte vi ham, og hvordan møter vi ham?
Vi møtte ham allerede ved livets inngang, ved døpefonten. Da ble vi erklært å være Guds barn, forenet med Kristus i hans frelsesverk. Det daglige møtet skjer gjennom Kristi Ånd. Vi er Guds barn, og Gud har sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, skriver apostelen (Gal 4,6). Ved Ånden lever vi i Kristus, og Kristus lever i oss.

Vi møter den oppstandne i nattverden. Den innebærer tre ting: For det første: syndstilgivelse, for det andre: påminnelse om hvem Jesus er og hva han har gjort for oss, og for det tredje: løfte om Guds rikes komme i herlighet.
Det er ikke bare gjennom Jesu fødsel at vi feirer inkarnasjonen – at Gud ble menneske. Også i hans død stiger Gud ned og gjør seg fullt og helt menneskelig. Intet er mer menneskelig enn døden. Når Jesus dør, blir han en av oss, og mer enn det: Han blir ett med hele skaperverket og alt som må dø. Og nettopp i enheten med hele skaperverket gir oppstandelsen også håp om nytt liv til hele skaperverket.

Kurator for en såret jord
”Alt som er skapt, venter med lengsel”, skriver apostelen (Rom 8).
I forholdet til dagens brennhete tema, miljøet og skaperverket, har vi fått en hjelper som duger, en kurator for en såret jord.
I Bibelens beretning om syndefallet skildres hvordan menneskets opprør førte til et brudd mellom Gud og mennesket og mellom mennesket og skaperverket. Siden Kristi død og oppstandelse og Kirkens fødsel, ligger menneskets mulighet til å hele bruddet i tilhørigheten til Kristus. Nøkkelen til en fornyelse av mennesket og dermed verden, har alltid ligget der. Jo mer et menneske blir Kristus-lik, som Paulus sier, desto mer vil det leve i tråd med Guds vilje, leve nestekjærlig og i pakt med skaperverket. Det sanne mennesket finnes kun i Kristus. I hans oppstandelse har historien et øyeblikk trukket forhenget til side og i et glimt vist oss hva fullendelsen kommer til å innebære, en gang langt der fremme, men samtidig nå, dersom vi våger å tro det.

Vi synger med Maria!

2008-05-05T19:59:00.000+02:00

Preken på Maria Budskapsdag 2008.
Tekst: Luk 1,46-55 (Marias lovsang)

Det er en mamma kirken feirer i dag. Og en mamma som har fått en opphøyd plass hos de troende over hele verden. Det er fordi hun, Maria, var blitt utvalgt til å bli mammaen til Jesus.
Hun kunne ikke helt fatte det. At hun, en fattig jente fra en liten landsby…
Det var egentlig ganske spesielt. Hvordan skulle hun få fortalt dette til Josef og få ham til å forstå..? Og, var det bare et drømmesyn? Ja, for hun hadde jo sett en engel, en engel som talte til henne. Engelen, som het Gabriel (Det betyr ”Guds helt”, se Dan 8,16), hadde sagt til henne:”Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus…”
Jesus, det er et navn som ble uttalt ”Jeshua”, som betyr ”Herren frelser”.

Maria ble veldig glad – og også stolt – over at hun skulle få bli mamma til Jesus, verdens Frelser. Så glad ble hun at hun måtte dele gleden med flere. Hun skyndte seg opp i fjellbygdene til sin slektning, Elisabeth. Og Elisabeth sa: ”Velsignet er du blant kvinner.”
Også i dag er det slik at Maria betyr noe helt spesielt for millioner av troende over hele verden. Ved at hun sa ja til Guds kall, ved at hun valgte å tro og at hun selv ville være en tjener for Gud, selv om mye virket både kaotisk og vanskelig, det har gitt håp og styrke til mange, ikke minst til kvinner, mødre. Mange lever med en hverdag med fattigdom og håpløshet. Mange lever med usikkerhet og angst for morgendagen.
Maria gir håp og trøst.

For noen år siden besøkte jeg byen Lourdes i Pyreneene i Syd-Frankrike. Der, i en grotte ved elven Pau, var det at en ung jente, hun het Bernadette, fikk se Maria i et syn. Det var i 1858. Det sprang fram en kilde der Maria hadde vist seg. Så ble det bygget en kirke, etter hvert flere, for det trengtes plass til alle de menneskene som ville besøke dette stedet. I dag er det over 6 millioner mennesker som hvert år besøker grotten. De går i prosesjoner, synger salmer og ber, og de fyller vann på flasker fra kilden. Det skal også ha skjedd at mange syke har blitt friske.

Det som gjør Maria så viktig for mange mennesker, er at hun er så nær – de kan sammenligne seg med Maria i en tilværelse som er fylt av usikkerhet, uro og bekymring. Maria gir styrke gjennom at hun var den hun var og valgte å stole på Gud.

Men når Maria er en viktig person, så er det først og fremst fordi hun ble moren til Jesus. Navnet Jesus betyr, som nevnt, ”Herren frelser”, ”Gud frelser”. Det var det Jesus viste oss. Derfor er det så viktig for oss å bli kjent med Jesus og tro på ham! For Jesus viser veien til Gud, og han sier: ”Gud er din og min himmelske Far. Han vet om deg og vet hva du trenger. Stol på ham!”
Amen.

Troens frø skal spire

2008-01-20T16:21:00.000+01:00

Såmannssøndag og bibeldag
Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. 14 Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner? 15 Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke er utsendt? Det står jo skrevet: Hvor herlig lyder fottrinnene av dem som bringer godt budskap! 16 Men ikke alle var lydige mot evangeliet. Jesaja sier: Herre, hvem trodde vårt budskap? 17 Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord (Rom 10,13-17).

”Godt nytt” og ”det glade budskap” er det kalt, Bibelens ord til oss. Det gamle greske ordet er ”evangelium”, og det er fortsatt i behold i den norske oversettelsen. Evangeliet er forbundet med glede, noe godt, noe etterlengtet. Og når det gjelder dette, holder det i hvert fall stikk, ordtaket om at ”den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves”. "Hvor herlig lyder fottrinnene av dem som bringer godt budskap!" siterer apostelen fra profeten Jesaja. Selv skriver han i innledningen av sitt Romerbrev: ”For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker.” Og vi kunne tilføye: ..”og dernest for nordmenn!” Det er fortsatt kraft i Det glade budskap. Det er ikke utstyrt med datostempel. Kraftkilden i dette budskapet er den oppstandne Kristus. Han er inspirator for millioner av kristne over hele verden.
Når vi i dag sitter med kunnskap om Jesus, så skyldes det at noen har overlevert den. Det kan være foreldre eller besteforeldre, det kan være søndagsskolelæreren, skolelæreren, ungdomslederen, konfirmantpresten – eller noen andre som fikk gi gledesbudskapet videre til deg.

Fra egen barndom husker jeg søndagsskolen, der søndagsskolelæreren festet filtfigurer på flanellen mens han gjenfortalte bibelhistorien. Det var så mange gripende historier, og de ble husket. I dagens søndagsskole brukes et opplegg som kalles ”Sprell levende”, med både musikk, lek, film o.a. Søndagsskolen gir barna inntrykk som kan bli til varig glede.

Det er slik med Det glade budskap at det må deles, det er alltid et fellesskap, en menighet, som samles om budskapet. Det er godt å dele tanker om tro og tvil, for eksempel i en bibelgruppe. Å finne fram i Bibelen alene, er ikke bare enkelt.
Her om dagen snakket jeg med en som fortalte at hun hadde begynt å lese fra Mosebøkene, som står først. Men alle lovbudene og renhetsforskriftene gjorde at hun snublet og gikk seg bort – uten å finne den gode nyheten.
Saken er at den gode nyheten ligger gjemt i fortellingene om Jesus. Skal du oppdage evangeliet, må du begynne å lese et evangelium, kanskje Markus, som er det korteste.

Det er liten tvil om at det i vår tid mer og mer blir foreldrenes anliggende å gi den kristne tro og tradisjon videre til barna, la dem oppleve at troen praktiseres, slik som gjennom aftenbønn, i fortelling og sang hjemme i stua, på søndagsskolen eller i kirken. Så kan denne erfaringen hentes frem og modnes når barnet vokser opp, slik at barnetro etter hvert kan bli en voksentro som er integrert i livet, og som tåler tider med motgang og tvil. Målet er at den kristne tro får bli en bærebjelke som holder oppe troen på at livet har mening.

Jesus sammenligner i sine lignelser gledesbudskapet med et frø som legges i jorden for så å spire og vokse, for til slutt å bli modent aks. Frøet må bli sådd, til det trengs en som sår. Det trengs også en som vanner og gjødsler. Men det er Gud som gir vekst. Et sted sier Jesus at Himmelrikets frø er som det minste av alle frø, sennepsfrøet, men når det spirer og vokser, blir det til et tre. Budskapet kan virke uanselig, lett å overse, lett å nedprioritere, for det er jo så mye annet som legger beslag på vår oppmerksomhet! Men tar vi først i mot det glade budskap og gir det vår oppmerksomhet, blir det en kilde til liv og vekst.

På Bibeldagen blir vi minnet om at Jesus Kristus er Bibelens sentrum og grunnlaget for troen. Jesu død og oppstandelse er Guds vei til frelse. Det objektive perspektiv sier: Det har skjedd. Syndens makt er tilintetgjort da Jesus døde på korset, og Gud reiste ham opp fra graven.
Det subjektive perspektiv sier: Når mennesker hører det glade budskap og tror, da spirer frøet som ble lagt i dåpen, og troens liv får vekst.

Kirke i storbyen - London

2008-01-01T22:03:00.000+01:00

I oktober i fjor reiste prestene i Nordre Aker prosti i Oslo på en studietur til London. Temaet var ”Kirke i storbyen”, og reisedeltakerne fikk et lite innblikk i de utfordringer kirken er stilt overfor i denne pulserende verdensbyen. Her følger første del av sokneprestens refleksjoner etter reisen.

Millennium Bridge, gangbro til City og St.Paul´s Cathedral

Å være Church of England i verdensbyen
Vi fikk se nærmere på hvordan kirken i London arbeider og besøkte i den anledning bl.a. noen utvalgte større kirker og medarbeidere ved disse. Inntrykket vi sitter igjen med, er at hovedoppgaven stadig er å sørge for et løpende gudstjenesteliv med høymesser og ”evensongs”, konserter og foredrag. Kirken St.Martin in the Fields på Trafalgar Square har ingen menighet lenger, det er kun kontorer og forretninger i nabolaget. I våpenhuset kunne vi plukke med oss utgivelser av utsøkte teologisk foredrag fra info-hyllene. I tillegg til å gi mennesker i storbyen næring for tro og tanke har denne kirken lange tradisjoner for å drive sosialt arbeid blant mennesker som har falt utenfor.
Vi merket oss hvor systematisk kirken satser på frivillige medarbeidere. For å få frivillige kreves det at noen organiserer og inspirerer dem, og dette er de gode på – ikke minst i de store katedralene. Her var det snakk om hundrevis av frivillige medarbeidere. ”Frivillige” og ”involvering” er sentrale tema også i Den norske kirke for tiden, så her har vi helt sikkert noe å lære!

Finansiering
En helt nødvendig oppgave for kirken i verdensbyen London er simpelthen å skaffe penger til menighetens drift og vedlikehold av kirkebyggene. Church of England har ingen statlige subsidier, alt må samles inn. Det har i praksis ført til at store ressurser går med til å organisere givertjeneste og såkalt ”fundraising” gjennom kontakt med pengesterke miljøer i inn- og utland.
Jeg må innrømme at det var uvant og rart å komme inn i den nesten ferdig oppussede kirken St.Martin in the Fields til en enkel ettermiddagssamling med prest, tekstlesning og cd-musikk, mens mine øyne falt på ”programmet” som var lagt ut i benkene: Ved nærmere øyesyn intet gudstjenesteprogram, men et tiggerbrev med oppfordring til å registrere seg som fast giver. Sånn er virkeligheten, penger må skaffes. I den anledning har alle de store og kjente kirkene vi besøkte innredet tidligere krypt og gravkjeller til moderne og eksotiske kafeteriaer!

Besøket var det ikke noe å si på. Matserveringen er dessuten en fin måte å understreke kirkens omsorg for det hele menneske, både sjel og kropp, og det viser i praksis at kirkens fellesskap er terskelfritt og åpent for alle. Selv om prisnivået ikke er høyt, gir kafeteria-virksomheten like fullt kirken et tilskudd til driften.

Kafeteria i krypten: St.Martin in the Fields på Trafalgar Square

Motkraft mot ensomhet
Soutwark Cathedral, ved bredden av The Thames, er de siste årene blitt omgitt av nybygg med et businessmiljø á la Aker Brygge hos oss. Presten fortalte at flere firmaer før jul bestiller ”evensong” i katedralen for sine ansatte, og at ikke-materielle verdier anses å ha betydning for de ansatte og bedriftskulturen. At det faktisk også gir menigheten penger i kassen er en annen side av saken. Men ute i storbyen skjer en forvitring av fellesskapet, forskjellene øker, og mange faller utenfor. ”Jeg” trenger et ”vi”, individualismen trenger en tilhørighet til noe utenfor seg selv. Menneskene trenger å forankre livet sitt til tro, trygghet og tradisjon. Kirken må sørge for at dette ikke går tapt.

Julen - sett fra Betlehem

2007-11-28T21:32:00.000+01:00

Det er snart jul igjen, og enda det bare var oktober, rykket julen veldig nær der jeg vandret som pilegrim i Betlehem. I Fødselskirken besøkte jeg naturligvis fødselsgrotten, med stedet der Jesu krybbe skal ha stått.

Fra Fødselsgrotten vandret jeg til ”Melkegrotten” (bilde t.h.). Her skal Maria ha sølt noen dråper morsmelk under amming. Da jeg nærmet meg grotten, hørte jeg vakker korsang. Det var gregoriansk sang, fremført av noen nonner som stod i halvsirkel rundt grotten og sang. Det var overjordisk vakkert. Da de var ferdig, bøyde de seg dypt mot ikonet av Maria med Jesusbarnet og forsvant.

På flukt fra vold og terror
På vei ut passerte jeg en vakker skulptur av Maria og Josef med Jesusbarnet på eselet (bildet t.h.). Tittelen var ”Flukten til Egypt”. Matteus skriver nemlig at den hellige familie straks etter barnets fødsel måtte begi seg på flukt fra vold og terror, satt i scene av en sjalu og blodtørstig kong Herodes. Han hadde fått nyss om en konges fødsel i Betlehem, og befalte straks at alle guttebarn under to år i Betlehem og omegn skulle drepes. Gråt og bitter klage høres, skriver Matteus, med et sitat fra profeten Jeremia, men det vekker ingen nåde hos Herodes.

Jeg kommer ut i solen. Oktobersolen varmer som den deiligste høysommerdag hjemme på Grefsen. Da ser jeg muren som reiser seg truende, klint inn i bebyggelsen omkring Betlehem. Den er et uttrykk for spenning og mistillit mellom folkeslag. Den hindrer bevegelse, mange har mistet jobb og inntekt, og den bremser turistbesøket til byen. Men den har altså hjulpet på sikkerheten for israelerne, det er blitt færre selvmordsbombere. Mange frykter imidlertid at et slikt synlig maktmiddel i det lange løp bare nærer hatets drivkrefter og derfor er en dårlig ”løsning” på sikt.

Juleevangeliet viser vei
Besøket i Betlehem blir en påminnelse om at vi lever i en verden som påfører utallige mennesker lidelser og ydmykelser gjennom krig og terror. Men én ting står klart: Underet som skjedde da Menneskesønnen ble født og englebudskapet om glede og fred på jorden, står som en påle midt i konflikt, terror og undertrykkelse. Budskapet til oss er at maktmisbruk kolliderer med Guds vei til fred og forsoning. Herodes gikk hardt og nådeløst fram mot alt som kunne true egen maktposisjon. Men lydkongens makt ble kortvarig. Han klarte heller ikke å få herredømme over hjertene. Det kan alene han som kom, ikke for å herske, men for å tjene, og med sitt eget liv som innsats. Tross alle historiens tapte slag for godhet og rettferdighet, tross beretningen om Guds sønn på flukt fra barnemorderen, så innevarsler Jesu fødsel den kommende seier for fred og forsoning. Gud har gitt mennesket frihet til å velge. Matteus´ juleevangelium viser oss at Herodes-løsninger fører mord, ødeleggelse og undergang med seg. Den vei Jesus viser oss, fører til ”shalom”, fred, forsoning, rettferdighet, med Gud og mennesker. Matteus viser oss juleevangeliets alvor. I det ligger også en avgjørende mulighet for hver og en av oss: Velge å tro på Jesus og gå hans vei.
Gledelig jul!

To spørsmål som finner svar

2007-11-18T16:51:00.000+01:00

25.søndag etter pinse, 18.november 2007,
Prekentekst: Joh 5,24-29

Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet. 25 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den tid kommer, ja, den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve. 26 For slik Far har liv i seg selv, har han også gitt Sønnen å ha liv, 27 og han har gitt ham myndighet til å holde dom fordi han er Menneskesønnen. 28 Undre dere ikke over dette, for den tiden kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. 29 De skal komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom.

I denne preken skal jeg, med referanse til Johannesteksten, forsøke å gi svar på følgende to viktige spørsmål:

1. Hvordan får jeg et rett forhold til Gud?
2. Og: Hvordan kan jeg vite at jeg er på rett vei?

Først noen ord om foranledningen for dette tekstavsnittet hos Johannes: Den syke ved Betesda-dammen i Jerusalem, han som hadde vært syk og ufør i 38 år, ble helbredet av Jesus. Han hadde spurt: ”Vil du bli frisk?” Og den lamme hadde ikke sagt nei takk! Men det skjedde på en sabbat. Dagen var hellig for jødene, det sto i loven, og loven var fra Gud. Jesus rokket ved grunnlaget for loven. Han stiller seg selv i sentrum, med myndighet fra Gud til å holde dom. Som dommer stiller han mennesket i sentrum for Guds Sønns røst som kaller oss til livet.
”Den tid kommer, ja den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve.”

Så til det første spørsmålet:
Hvordan får jeg et rett forhold til Gud?
Der er Jesus krystallklar: Det er bare gjennom å komme til Jesus, Menneskesønnen, og tro på ham at vi får del i det livet Skaperen har skapt oss til. Alternativet er et liv under dommen, det er et liv uten Gud.
Jesus stiller seg frem og sier: Jeg er døren.
- Han er døren som leder inn til Gud.
Jesus sier: Jeg er veien.
- Han er veien over avgrunnen som forener oss med Gud.
Jesus sier: Jeg er livets brød.
- Han er brødet som rekkes oss i nattverden. Det brødet er en løsepenge, vinen er livet han gav til liv for oss.
Fremtiden avgjøres her og nå, sier Jesus i Johannesevangeliet.

Så til det andre spørsmålet:
Hvordan kan jeg vite at jeg er på rett vei?
- Ved å holde meg nær til Jesus! Da lever jeg i min dåpspakt, i kraften av hans oppstandelse. I kjærligheten som er sterkere enn døden. Den kostet Jesus dyrt, livet som innsats. Men han gjennomførte Guds redningsaksjon.
Jesus sier: ” For slik Far har liv i seg selv, har han også gitt Sønnen å ha liv, og han har gitt ham myndighet til å holde dom fordi han er Menneskesønnen.”
Som dommer stiller han mennesket i sentrum og kaller oss til livet: ”Den tid kommer, ja den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve.”
Dersom vi lever uten kontakt med Sønnen, er vi allerede døde.
Dersom vi hører røsten som kaller og kommer til Jesus, er vi allerede gått over fra døden til livet.
Han som sitter på dommersetet, er den samme som kaller oss til livet. Akkurat som Gud en gang i tiden gav Adam liv ved sitt skaperord, slik vil han nå med sin Sønns røst rope fram det nye livet i oss, slik at vi lever, om vi enn dør.
Fra å være holdt i dødens varetekt, er vi ved troen ført over i Guds varetekt. Vi er kjøpt fri av Kristus, han er vår løsepenge. Når du tar i mot nattverdbrødet, er det dette du blir minnet om: Formen er som en mynt, relieffet av Kristus på korset forkynner at dette er en løsepenge.
Veien videre leder til en fremtid for livet der dødskreftene må gi tapt. Vi synger, og med rette: ”Livet vant, dets navn er Jesus, halleluja!”

En engel ved vår side

2007-09-11T19:54:00.000+02:00

”Livet må leves forlengs, men kan bare forstås baklengs”, sier den danske teolog og filosof Søren Kierkegaard. Noe av det som skjer, er ikke lett å forstå. Mens noen ved troens hjelp legger livet sitt tillitsfullt i Guds hånd, er andre stadig på leting med en lengsel etter å overgi seg til noe større. Det finnes ulike retninger i et stort ”alternativt” livssynsmarked. Det inkluderer fra i sommer også prinsesse Märtha Louises nyetablerte ”engleskole” i selvutviking og åndelig vekst. Hun inkluderer kontakt med engler som del av opplegget. I et intervju med NRK ga prinsessen uttrykk for at hun fortolker sitt liv og budskap innenfor rammen av Den norske kirke. Hun uttrykte glede over at kirken har plass også til henne.

Finnes engler? Svaret er ja. Jesus sier for eksempel: ”Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt” (Matt 18,10).

Englene er våre hjelpere.
Det er bibelsk belegg for å tenke at vi også har en personlig engel ved vår side. I Apostelgjerningene leser vi om Peters engel. Apostelen Peter var satt i fengsel. Vennene var samlet et helt annet sted, og da de hørte stemmen til Peter utenfor døra, trodde de at det var hans engel de hørte (12,15).
Englene har ingen personlig agenda, men fremmer Guds sak. Englene skal ikke tilbes, for de er selv skapt, men de står nærmere Gud enn mennesket.

Engler er kjent fra Bibelen som budbærere fra den høyeste Gud. De opptrer i ulike sammenhenger for mennesker som befinner seg i avgjørende øyeblikk, ofte i kritiske situasjoner med sykdom eller stor fare. Det er fra slike situasjoner vi har de fleste rapporter om engleerfaringer. Engler kan også opptre som veivisere og åndelige veiledere. Noen ganger melder englene seg i form av skikkelser, andre ganger som tegn eller syn.

Gode krefter i kampen mot det onde
Tanken på en engel ved vår side sier oss at vi er omgitt av gode krefter, midt i livets kamp og strid.
Men selv om noen har hatt ”englevakt” når de kom seg velberget ut av en kritisk situasjon, så er det ikke alle som opplever det. Mye i livet kan virke tilfeldig og uforståelig. Også Jesu disippel Peter måtte til slutt lide martyrdøden – selv om han ved en anledning ble reddet ut av fengslet ved en engels inngripen. Engler er altså ikke noen forsikringsgaranti, men kan tolkes som et uttrykk for at Guds godhet er en realitet, at vi er i hans hånd og at hans omsorg har et evighetsperspektiv.

50 dager med Johannes

2007-04-29T16:11:00.001+02:00

For samtlige søndager mellom påske og pinse er prekenteksten hentet fra evangelisten Johannes i Det nye testamente. I år riktignok med ett unntak: for året 2007 har ”liturgisk nemnd” byttet ut Johannes-teksten på 3.søndag etter påske (29.april) med 1. Peters brev
1,3-9. Men den speiler og viderefører Johannes-tekstens tema.

Her er temaene som møter gudstjenestedeltakerne søndagene mellom påske og pinse:

søndag e. påske, 15. april: Joh 20, 19-31. Jesus møter igjen disiplene etter oppstandelsen og hilser dem med ”Fred være med dere!”
søndag e. påske, 22. april: Joh 10,11-16: Jesus sier: ”Jeg er den gode hyrde”.
søndag e. påske, 29. april: 1. Peter 1,3-9 (endret til prekentekst dette året i stedet for Joh 16,16-22, som er lesetekst): ”.. et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde”.
søndag e. påske, 6. mai: Joh 16, 5-15: Jesus i sin ”avskjedstale” til disiplene: ”Han skal herliggjøre meg..”
søndag e. påske, 13. mai: Joh 16,23 – 28: Jesus om bønn: ”Be, og dere skal få!”
søndag e. påske, 20. mai, Joh 15, 26-16,4: Jesus sier: ”Sannhetens Ånd skal vitne om meg.”

Symboler som taler
Johannes-tekstene som møter oss i denne tiden, er bl.a. hentet fra Jesu avskjedstale, gjengitt i kap.14-17. Med den forbereder Jesus sine venner på det som ligger foran dem, det er grensesprengende erfaringer disiplene skal gjøre: Oppstandelsens mirakel, Jesu himmelfart, den oppstandnes nærvær gjennom sin Hellige Ånd for alle og over alt. Disiplene skal gjøre troens erfaringer. Gjennom motstand og offer får de være med på noe stort: Å utbre evangeliet, gi det videre over grenser, like til ”jordens ender”. Målet ligger et sted inne i fremtiden. Men de troende har del i oppstandelsens krefter her og nå, skriver Johannes. Alle troende kan gjøre erfaringer med den oppstandne Kristus. ”Jeg er..”, sier Jesus: jeg er ”livets brød” (6,35), ”verdens lys” (8,12), ”porten” (10,7), ”den gode gjeter”, (10,11), ”oppstandelsen og livet” (11,25), ”veien, sannheten og livet” (14,6), ”vintreet” (15,1).
I ulike situasjoner, med våre ulike behov, kan vi erfare at han kommer nær, for å åpne dører, lyse vei, gi føde for sjelen, gi mening og sammenheng, trygghet og håp.
Ett ord vi ikke må glemme, er det Jesus sier i Joh 16,24 (5.sønd.e.påske): ”Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen.”

Pinse – en ny begynnelse
Mellom påske og pinse er det alltid 50 dager. Derav navnet pinse, som kommer fra gresk pentekoste = femti. Symbol for pinsen er duen (Jesu dåp) og ilden. Disiplene fikk Den hellige Ånd da tusener var samlet for å høre budskapet. Opplevelsen av Ånden ble opplevd slik: ”tunger av ild” satte seg på disiplene. Språkbarrierer ble ved denne anledning opphevet. Grunnlaget var lagt for å utbre evangeliet til jordens ender (misjon). Den liturgiske fargen for pinse er rødt, det er ildens, og altså Åndens farge.

Pinseunder i dag
I Grefsen menighet bor det nå nær 16.000 innbyggere. Vi i stab og menighetsråd i Grefsen vil gjerne nå ut til alle med det glade budskap – evangeliet. Gudstjenestene og de andre møteplassene i menigheten og, ikke å forglemme, det bladet du nå leser, ”Talefoten”, er viktige redskaper for det. Men skal våre ord og virkemidler bli til et budskap som blir forstått og tatt i mot, trenger vi Åndens hjelp, vi trenger et nytt ”pinseunder”. Vi tror det kan skje, stadig på ny. Og derfor sier vi:

God pinse!

Knokkelfunn mot påsketro?

2007-03-31T22:41:00.000+02:00

Film om gravfunn i Jerusalem
I middelalderen lå det mye penger og prestisje for den kirken som kunne skilte med en knokkelbit fra en av kirkens helgener på alteret eller et skrin i krypten med de jordiske rester fra et troens forbilde.
I dag ligger det mange penger i det motsatte: I forsøk på å motbevise det de kristne tror. Senest i boken da Vinci-koden. Dan Browns påstand om at Jesus ikke døde på korset, men giftet seg med Maria Magdalena og stiftet familie, er nå på nytt brakt til torgs via et gravfunn i en bydel i Øst-Jerusalem i 1980. Nå, 25 år etter, har ”Titanic”-regissøren James Cameron laget en film om funnet, og i den åpnes det for teorien om at det er Jesus fra Nasaret som er begravet i kisten, og at knoklene altså skulle stamme fra ham. Navnet på kisten er ikke entydig. Ved siden av står en kiste med navnet ”Mariamene” risset inn. Fra en amatørarkeolog kommer idéen om at dette kan være Maria Magdalena. Og ved siden av disse står en kiste med påskriften ”Judas, sønn av Jesus”. Det står riktignok strid om navnene p.g.a. av skrivemåten, Jesus var dessuten et ganske utbredt navn på den tiden, men uansett, her aner filmskaperen et stort potensiale for oppstyr, debatt og solid fortjeneste i dragsuget etter bølgene rundt røverromanen da Vinci-koden.
Teologiske forskningsmiljøer har slått bunnen ut av Dan Browns spekulative konstruksjoner. Men nå kommer altså filmen som bygger videre på teoriene. Også den med stryk-karakter i seriøse forskningsmiljøer. ”Dette holder ikke vitenskapelig standard. De er bare ute etter pengene”, sier Amos Kloner, den israelske arkeologen som først undersøkte kistene.
Joe Zias ved Rockefellermuseet i i Jerusalem, som klassifiserte kistene da de ble funnet, sier at filmen latterliggjør det arkeologiske profesjon.
”Dette hadde vært latterlig dersom det ikke hadde ført så mange mennesker vill”, sier professor emeritus William Dever ved universitetet i Arizona, som har arbeidet med israelsk arkeologi i 50 år. (Kilde: Vårt Land)

En viktig påminnelse
Den som av ulike grunner vil komme til å se filmen, kan jo bruke anledningen den gir til å tenke over hva det betyr å ha en tro – og hva det ville innebære å miste den. I troen på Jesu død og oppstandelse ligger en frigjørende kraft. Påskens budskap er at graven er tom, og Jesus lever! Det er dette som er primærkildenes samstemte budskap i de fire evangeliene.
Så blir det uansett et spørsmål om tro, enten på Dan Browns røverroman og James Camerons spekulative film eller på kirkens 2000 år gamle tro på den tomme grav og apostelordet:
”Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud” (1. Korintierbrev kap.15).
Velger vi å tro på oppstandelsen, da har vi grunn til å tro på Jesus som frigjører også i vårt eget liv – og for mennesker over hele jorden. ”Livet vant, dets navn er Jesus, halleluja!”

God påske!

Makten til det gode

2007-03-15T10:25:00.000+01:00

"Men er det ved Guds finger jeg driver de onde åndene ut, da er jo Guds rike kommet til dere" (Luk 11,20, prekentekst på 3. søndag i faste).

For mange i vår verden er makt ensbetydende med undertrykkelse, sensur og forfølgelse. Makten blir for dem ”makten til det onde”.
Men, takk og lov, det finnes også en ”makten til det gode”. Det er den Jesus demonstrerer når han i liv og gjerning tar kampen opp for alle små og undertrykte. Det er en frigjørende makt Jesus hevder, en motkraft. Det er denne makten til det gode som kirken bygger på og forkynner.
Lukas beretter om en helbredelse. Den stumme talte. Det skjer en befrielse. Med makten som løser går Jesus i klinsj med makten som binder.
Men makten til det onde tåler ikke å bli avsatt, den tviholder på sine posisjoner. Slik også i møte med Jesus.
Noen prøver derfor å utmanøvrere Jesus med anklager om at han står i ledtog med makten til det onde (på den tiden kalt "Beelsebul"). Jesu motstandere prøver å så tvil om ham og hvor han henter sin kraft fra. Men Jesus har sagt at treet skal kjennes på fruktene. Og at de som vil tro på ham, skal oppdage hvem han er, og at det er Gud som virker i ham.

At Jesu makt er en motkraft, viser seg i at han bruker sin makt til å tjene. Makten til det gode viser seg som vilje til avmakt, til offer. Johannes skriver om at Jesus på korset ”drar alle til seg”, alle som kjemper, lengter, håper, tviler og tror.

Jesus sier: ”Er det ved Guds finger jeg driver de onde åndene ut, da er jo Guds rike kommet til dere”, v. 20. En finger som berører – det er en liten fysisk gest, men med Jesus i hovedrollen gir det store virkninger.

Jesusbønnen

2007-03-15T10:13:00.000+01:00

Den blinde mannen ved Jeriko
Luk 18, 35 Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget. 36 Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. 37 De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» 38 Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, forbarm deg over meg!» 39 De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, forbarm deg over meg!» 40 Jesus stanset og ba at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: 41 «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!» 42 Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» 43 Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud.
(Teksten for Fastelavnssøndag, 18.febr.-07)

Jesusbønnen

”Kyrie eleison” – ”Herre, miskunne deg!” ropte den blinde i veikanten, Luk 18,38. Bønnen er den eldste kjente bønn til Jesus.
På 1860-tallet ble det oppdaget en liten bok, skjult i en klostercelle på den greske klosterhalvøya Athos. Det viste seg å være en fortelling om ”den russiske pilegrim”, forfatteren er ukjent. Det fortelles om en mann som i kirken sin hjemme i en russisk landsby en søndag hørte presten lese bibelordet fra 1. Tessalonikerbrev, kap.5,vers 17. Det er Bibelens korteste vers, og det lyder: ”Be stadig”. Tilhøreren ville vite hva det innebar å ”be stadig”. Han fikk ikke svaret han søkte og gav seg derfor ut på vandring. Han ble ”den russiske pilegrim”. I dagevis vandret han, i uker og måneder, han spurte i kirker og klostre, men fant ikke svaret han søkte. En dag banket han på porten til et kloster der han fikk snakke med en åndelig veileder og vismann, på russisk kalt en ”starets”. Denne gav ham svaret han søkte – endelig! Be stadig – det vil si å be den aller første bønnen til Jesus – be den om og om igjen inntil den går i ett med åndedrettet, ja, inntil bevisstheten slipper den og den blir en hjertets egen bønn. Pilegrimen fulgte rådet, og bønnen ble hans følgesvenn, den ble ett med åndedrettet, den ble en kraft som styrket kropp og sinn og fylte ham med glede og takknemlighet.
Denne beretningen om ”den russiske pilegrim” har siden blitt til eksempel og forbilde for millioner av mennesker som har søkt bønnens kilde. Vi kaller nå bønnen for ”Jesusbønnen”, og den har nå gjerne denne ordlyden:
”Jesus Kristus, Guds Sønn, miskunn deg over meg!”
Denne bønnen har fått en varig plass i kirkens liturgi. Vi hører de greske ordene hver søndag: ”Kyrie eleison”. Målet for bønnen er å komme nær Jesus og høre ham spørre: ”Hva vil du jeg skal gjøre for deg?”

Først og sist!

2007-02-01T09:54:00.000+01:00

Matteus 20,1-16: Arbeiderne i vingården, prekentekst på Vingårdssøndagen

Lignelsen om arbeiderne i vingården kommer som en nærmere utdyping av påstanden om at «mange som er de første, skal bli de siste, og de siste skal bli de første» (19,30 og 20,16). Denne setningen rammer inn lignelsen – den står både som innledning og avslutning.
Disiplene har ved flere anledninger vist seg å være opptatt av rang og status - av å være størst, sitte på de fremste plassene i Guds rike etc. (18,1ff). Baktankene tyter frem hos disiplene når temaer som dette kommer på banen, og evangelie-forfatterne gjør ikke noe for å legge skjul på det. Det er da også nettopp ved det at leserne av evangeliene kan identifisere seg med dem – og oppleve at budskapet har relevans i eget liv.
Disiplene gikk lenge gått rundt og trodde at Gud lønner og vurderer vår innsats med de mål vi selv bruker. Men slik er det ikke. Guds målestokk er helt annerledes. I Guds rike handler det ikke om lønn etter fortjeneste og trakting etter rang og status. I Guds rike stilles vi på lik linje i kraft av at vi er døpt og lever troens liv, i tillit til Jesus og hans seier over synd og død.

Vingårdsherren i lignelsen er Gud selv, og Guds godhet velter alle regnestykker. Per Lønning har sagt det slik: ”Over inngangen til Guds hus står mottoet risset inn: ”Ufortjent”. Den som kommer med krav og rettigheter, befinner seg plutselig sist i køen” (”Følg meg!” s. 42).
Rettens og rimelighetens prinsipp er ufravikelig i arbeidslivet. Men i Guds rike er det annerledes. Der råder takknemlighet og helhjertethet. Grunnlaget er Menneskesønnen, han som ikke kom for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange” (20,28).

I bygården på Majorstua, der jeg bodde for en del år siden, kom det hver uke en dame med bøtte og kost og gav seg i kast med trappene i oppgangen. En dag passerte jeg henne, og lot falle en bemerkning om at hun gjorde det så duftende rent i oppgangen. Da rettet hun seg opp og sa: «Jeg gjør det som for Herren!» Det lød så vakkert. Det var sitat fra Kol.3,23: «Alt dere gjør, skal dere gjøre villig, som for Herren og ikke for mennesker.» Presten ble minnet om det store i de oppgavene som ikke påkaller oppmerksomhet, hvor viktige de like fullt er for hele fellesskapet.

Allerede ved døpefonten kaller Gud oss til å tro på Jesus og tilhøre ham. Det står at disiplene en gang spurte Jesus om hvem som var den største i himmelriket. ”Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt i blant dem og sa: Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket”, svarte Jesus (18,1-4).

Slik skriver Johannes i sitt 1. brev:
«Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at Gud har elsket oss og gitt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre" (4,10-11).
Vi elsker fordi Gud elsket oss først.
Den danske teolog og filosof Søren Kierkegaard (1812 - 1855) har satt ord på dette i en bønn:

Gud har elsket oss først,
men vi taler om deg som om du bare hadde elsket oss først én gang i fortiden.
I virkeligheten er det dag for dag,
hele livet igjennom at du elsker oss først.

Når vi våkner om morgenen
og vender vår sjel mot deg,
kommer du oss i forkjøpet -
du har elsket oss først.

Dersom jeg står opp før daggry
og i samme øyeblikk vender min sjel i bønn til deg,
da er du allerede der -
du har elsket meg først.

Når jeg legger bak meg alt som forstyrrer
og søker inn i sjelen for å tenke på deg,
da er du stadig den første.

Forlat oss, Gud, vår utakknemlighet.
Det er ikke bare én gang
at du elsker oss først,
det er i hvert eneste av livets øyeblikk.

Gaven som åpner seg

2006-12-27T21:21:00.000+01:00

1 I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.
2 Han var i begynnelsen hos Gud. 3 Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til 4 i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. 5 Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.

Ordene er fra innledningen til Johannesevangeliet, den såkalte ”prologen”. Johannes skriver gjennom hele sitt evangelium om tegn. Jesus formidler budskapet til oss gjennom tegn. Og det er, skriver Johannes, ”..for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn” (20,31).
”Og dette skal dere ha til tegn”, sa engelen til hyrdene, ”dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.”
Hyrdene trodde. Og hadde de kjent på tvil, var det likevel troens forventning og nysgjerrighet som drev dem inn i byen på leting etter tegnet. "Kom", sa de, "la oss skynde oss til Betlehem for å se dette som englene har fortalt oss!"

I en julesang står det: "Ditt komme er et under vi ikke kan forstå".
I vår lutherske tradisjon har vi lært at troen er noe vi bare kan ta i mot, som Guds gave, den er julens egentlige innhold, Guds julegave. Vi skal ikke åpne den selv, men la den åpne seg for oss når Jesus kommer, og vi får lære ham å kjenne. Tar vi i mot gaven, vil den åpne seg for oss.
Så la oss ta i mot Guds julegave, se tegnene, slippe budskapet inn i hjertet, slik Maria gjorde da hun hørte hyrdene fortelle hva englene hadde sagt. Maria ”gjemte ordene i sitt hjerte", står det.

Kunstmaleren Jakob Weidemann fortalte i et fjernsynsintervju om hvordan han gikk frem da han ville male juleevangeliet. Han gikk ut i stallen på småbruket sitt på Lillehammer og lette. Han fant noe strie og papp som hadde ligget der lenge. Det brukte han når han malte juleevangeliet.
I det samme intervjuet fortalte han om en gang han var på besøk i Roma. Ved en anledning møtte han den store svenske forfatteren Pär Lagerkvist. De satt ved Tiberens bredd og samtalte. De ble sittende og snakke om hvilket stykke av verdenslitteraturen som var det fineste. Pär Lagerkvist sa da at det vakreste stykke litteratur han kjente til, var juleevangeliet, slik det blir fortalt av evangelisten Lukas i kap.2. Og så føyde han til: "Og tenk om det er sant!"

Det er nettopp hva Lukas har vært opptatt av. Teksten i Luk. 2,14ff. begynner på latin med ordet "factum": "Factum est" - "Og det skjedde" - virkelig! Derfor er Lukas så nøye med å tidfeste hendelsen: Han gir opplysninger om hvem som var keiser i Roma og stattholder i Syria. Han forteller om den historiske årsak - den keiserlige forordning - som førte til at Jesus ble født i stallen i Betlehem.

Om enn aldri så vakkert, så er juleevangeliet realisme. Det er her det skjer, i denne verden, midt under en ståkete skatteinnkrevning med trengsel på veiene og overfylte vertshus, mens fattige gjetere strever for livets opphold ute på markene. ”Men de små opphøyet han”, sang Maria i sin lovsang til barnet hun bar.
Herskeren i Roma brukte maktens språk for å befeste sitt grep, manntall og skatteregistre var tjenlige virkemidler. Gud bruker en annen innfallsvinkel til menneskene. Han kommer nedenfra, til de små hverdagsmenneskene i gatemylderet. Så uventet. Først frykt. Siden glede, når de oppdaget at det var Skaperens hjertespråk de møtte i barnet, så fjernt fra keiserens diktat.

”De som tok i mot ham, dem gav han retten til å bli Guds barn”, leser vi i Johannesprologen. Barnekår er noe annet enn underkastelse. Barnets hengivenhet og tillit er noe annet enn den pålagte lydighet. Keiserens makt må sikres ved maktmidler. Jesu makt går via hjertet. Det sikrer tilslutning hos alle dem som møter ham som Frelser, livgiver og nyskaper. Tro og tillit til Gud vokser frem som et gjensvar på en kjærlighet som utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt, og som selv ikke døden kan overvinne.

”Juleevangeliet er den vakreste fortelling jeg kjenner, ”tenk om det er sant!”
Ja, tenk om… La oss tro det! Tro at det er Guds nye begynnelse med jorden og med oss. Se tegnene som taler, gleden som venter, lyset som vinner innpass i våre liv. Det er lyset fra Kristi nærvær, et lys som mørket ikke får makt over.

Let etter julens glede!

2006-12-25T14:12:00.000+01:00

"Julen er kommet med solverv for hjertene bange", skriver Grundtvig.
Vintersolverv er passert, mørketiden er på vikende front. For mange er julen en tid da ulike følelser melder seg. Mange kjenner på savn og ensomhet, kanskje særlig fordi julen i så høy grad står for felleskap og sosialt samvær. I stedet for å holde fast på det som er vanskelig, vil jeg oppfordre til å lete etter julens glede. Den ligger der, gjemt på ulike steder og i ulik innpakning, helt siden budskapet lød for første gang: ”Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for alt folket. I dag er det født dere en Frelser, han er Messias, Herren.” Mørket på nattehimmelen ble splintret av et stort lys.
Lyset som fordriver mørket, det er tegnet som ledsager juleevangeliet helt fra første stund. Guds oppgjør med mørkets makt begynner her: "Ditt komme, Herre Jesus, forvandler jordens natt og bringer lys til mange som føler seg forlatt.." (Svein Ellingsen, NoS 71).
Juleevangeliet er kalt for den nye begynnelse, Guds nye begynnelse med jorden og med oss. Jesus kom og tok bolig i blant oss og i oss, så også vi får begynne på nytt.
Det nye kan bestå i å flytte oppmerksomheten bort fra det som kjennes tungt og vanskelig og i stedet begynne å samle på de gode opplevelsene, gledene som finnes gjemt langs veien. De er der, de må bare oppdages. Julen hjelper oss med det.

Håpstegn i mørketid

2006-12-11T10:54:00.000+01:00

Preken på 2.søndag i advent, prekentekst: Matteus 24,1-14

Vi går inn i den andre adventsuka. Det drar seg til med juleforberedelser, julepynt, juleinnkjøp, juleavslutninger, julebord, julelys. Et vell av følelser knytter seg til høytiden som ligger foran oss. Det er følelser som handler om glede og fellesskap, men for mange mer om savn og ensomhet.

Jesus sitter med disiplene omkring seg på Oljeberget, med utsikt til Templet og spår at praktbygget skal bli lagt i grus. Det skjedde da også, kort tid etter, i år 70, ved hjelp av hærføreren Titus, han som senere ble romersk keiser. Men Jesus snakker også om borgerkrig, hungersnød og jordskjelv, forfølgelse av de troende, angiveri, frafall, hat og om kjærligheten som blir kald.
I dag, på 2000 års avstand, gjenkjenner vi dette som den virkelighet millioner av mennesker i vår verden ennå lever under.
Kirker brennes i Etiopia og Egypt, kristne fordrives i Irak, trakasseres i Pakistan, forfølges i Indonesia og emigrerer fra Midt-Østen.
1,1 milliarder mennesker mangler rent drikkevann, 500 millioner lever i ekstrem fattigdom. 100 millioner barn mangler skolegang.
Krig og konflikt er snarere regelen enn unntaket i nyhetsbildet, mennesker på flukt øker i antall. Jordskjelv og naturkatastrofer rammer de fattigste aller hardest.

Men disse onde tidene skal ikke vare evig, sier Jesus, nei de kan betraktes som fødselsveer. Det vonde skal bli avløst av glede når Jesus kommer. Det gjelder derfor å holde ut og holde fast på håpet. Noe nytt er underveis. Det nye som skal fødes, er Guds nyskapte univers, gjenopprettet med fred, frihet og menneskeverd.
Det fins motkrefter ennå i veenes tid. Leser vi videre i Jesu tale, finner vi at han forteller lignelsen om talentene – med en innebygd appell om å bruke nådegavene våre til å fremme det gode og gjøre kjærlighetens gjerninger. Kjærligheten er ikke blitt kald hos alle! Tvert i mot er det mange som arbeider med å spre det glade budskap både i ord og gjerning. Det glade budskap skal forkynnes, sier Jesus. Håpet skal leve.

Advent er en tid da vi venter og tenner lys for ham som kommer med godt nytt inn i våre liv. I ordet ”advent” ligger betydningen ”komme nær” (gresk parousia). Jesus kommer for å være nær, det bekrefter han i løftet ved døpefonten og i nattverdens brød og vin.

”Lysmesse på brasiliansk”:
I den brasilianske kirken har de noe vi kunne kalle for en en slags «omvendt lysmesse». Fra tiden som misjonær i Brasil forteller Kjell Nordstokke om hvordan han opplevde en slik:
"På en kveldsgudstjeneste ble flere stearinlys båret frem til alteret. En av deltakerne spurte hva stearinlysene representerte. "Glede", svarte en av dem som bar lysene. Straks svarte en annen at han ikke visste hva glede var og kom fram og blåste ut lyset. Et annet lys var for tillit, men en fortalte om svik og mistillit og gikk fram og blåste det ut. Et lys var tent for foreldrekjærlighet, men en foreldreløs kom fram og blåste ut det lyset. Slik fortsatte det til det bare var ett lys igjen, svakt og blafrende. Skulle det også blåses ut, ville det bli helt mørkt i kirken. "Hvem er du?" ble det ropt. "Håpet", lød svaret. Da ble det stille. Ingen kunne eller ville gjøre ende på håpet. I stedet ble de andre lysene - de som var slukket - holdt bort til dette ene brennende. Gjennom håpet fikk de ny flamme og nytt liv."

De tente adventslys er håpstegn i mørketid, håpstegn for verden og for alle som har jorden som sitt hjem. La oss feire advent med forventningens glede i våre hjerter.

Fire perspektiver på advent

2006-11-28T14:21:00.000+01:00

«Herren kommer»!

I fire uker før jul feirer vi advent. Ordet er latin, en forkortelse for ”adventus Domini” som betyr: ”Herrens (= Jesu) komme”.
Om Jesu komme gir Bibelen fire ulike perspektiver:

1. perspektiv: Han som skulle komme
Profetene var en slags spåmenn som så inn i fremtiden. De kunne se at en gang skulle det komme en Frelser, det var et løfte fra Gud. Profeten Jesaja skriver (kap.9):
”Det folk som vandrer i mørket, får se et stort lys;…for et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste.”

2. perspektiv: Han som kom
I evangeliene leser vi om Jesu komme. Da han stod frem og ble døpt, begynte han sin gjerning med å si: "Guds rike er nær. Vend om og tro på evangeliet!"
Jesus kom for å hjelpe menneskene tilbake til Gud. Derfor kalles han ”Veien”.
Alf Prøysen skildrer i ”Julekveldsvisa” Jesu komme som et brobyggingsprosjekt:
”Hu er så snill den stjerna, hu blonke’, kan du sjå?- og nå ska je fortælja og du ska høre påDen fyste gong hu skinte så laga hu ei bruimilla seg og himmel’n og ei krubbe og ei ku.”
Med Jesu fødsel er det spent en bro mellom himmel og jord.

3. perspektiv: Han som kommer for å være med oss
I sin dåps- og misjonsbefaling sier Jesus: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Da vi ble døpt, ble vi tegnet med korsets tegn for å tilhøre Jesus og tro på Ham. Adventslysene vi tenner, minner oss om at han er lyset for verden. Han gir oss tro og håp. Hver dag kalles vi til å stole på Ham som sier: «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg.»

4. perspektiv: Han som skal komme igjen
Mange er redde for fremtiden, for jorda og miljøet. Vi spør: Har jorda en fremtid? Bibelen svarer: Gud har en fremtid for jorda og dem han har skapt.
I Bibelens siste bok leser vi: ”Og jeg så en ny himmel og en ny jord…Gud skal bo hos dem, de skal være hans folk…Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne , og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte. Han som sitter på tronen, sa da til meg: Se, jeg gjør alle ting nye…” (Joh Åp 21).
La oss feire advent - med adventslys, adventsstjerne, adventsfarger (fiolett) – og forventningens glede i våre hjerter!
God advent!

Ta sjansen!

2006-08-21T10:12:00.000+02:00

Prekentekst: Joh 6,66-69:

66 Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. 67 Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» 68 Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, 69 og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

Bibelordet vi har lest står i sammenheng med et av Jesu tegn: Han har gitt mat til 5000, og det skaper glede, begeistring, misforståelser og debatt. Dagen etter holder Jesus en tale om brød. 41 Neon av tilhørerne murret mot ham fordi han sa: ”Jeg er brødet som er kommet ned fra himmelen.” 42 Og de spurte: ”Er ikke dette Jesus, Josefs sønn? Vi kjenner jo både faren og moren hans. Hvordan kan han da si at han er kommet ned fra himmelen?”

Johannes nevner at av Jesu mange disipler, som utgjorde hans store tilhengerskare, var det etter dette noen som ”trakk seg tilbake” eller ”falt fra”. Hans nærmeste krets, de tolv, erklærer ham, ved sitt talerør Peter, fortsatt troskap. Vi vet imidlertid hvordan det gikk bare kort tid etter – da også Peter fornektet sin Mester.

Også profeten Jesaja, som var Guds talerør flere hundre år før Jesus, setter i leseteksten vi hørte søkelys på menneskenes frafall. Den var bakgrunnen for at Gud ”i tidens fylde” sendte Jesus som veiviser. Han skulle hjelpe dem som hadde gått seg vill, tilbake til veien. Men også Jesus ble møtt med mistro, fiendskap og avvisning. Det skulle koste ham livet. Men Gud reiste ham opp fra graven og bekreftet ved det at Jesu vei er Guds vei.

Hva kjennetegner denne veien? Den er kjærlighetens vei og fredens vei. Kjærligheten forsoner fiender, river ned skillemurer, bygger fred. Kjærligheten overvinner dødskrefter, voldsspiraler og terrorfrykt. Kjærligheten viser oss at det er mulig å vende det annet kinn til og elske sine fiender. Riktignok kan det virker veldig vanskelig, og det kan fordre vilje til lidelse og offer. Men om vi svikter, gjelder hans tilgivelse og nåde i fullt mon. Han forlater oss ikke, men ordene ved døpefronten gjelder fortsatt: ”Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende”.

De hadde møtt troens anstøt, de som sluttet å følge Jesus. Den direkte foranledning var at Jesus hadde talt om seg selv som livets brød. Det var vanskelig å forstå og akseptere.

Og i dag: Hvorfor holder så mange seg unna når han som kaller oss til fellesskap er dødens overvinner og formidler glede, fred og fremtidshåp? Er ikke dette noe alle mennesker innerst inne leter etter - ?

Også for oss kan det være ting i kristendommen og i troslæren vi synes er vanskelig. Men kanskje en vel så hyppig årsak til frafall er møtet med kristne mennesker som oppleves som prektige, selvgode og hykleriske. Så er det alle dem som sier de opplever kulde og utstøtelse når de har prøvd å nærme seg det kristne fellesskap.

I alle disse forhold er det imidlertid viktig å holde fast på at det verken er de kristne selv eller den kristne menighet som er troens innhold og sentrum.
• Det er Jesu Kristi kirke og ”Guds hus”; vi er kalt til å ta bolig i den.
• Livet er Guds; vi er kalt til å ta i mot det og leve det.
• Jesus er Veien; vi er kalt til å gå den sammen med ham.

Langs denne veien har vi sakramentene som er hellige handlinger, dåpen og nattverden. Heller ikke disse er menneskeverk, men innstiftet av Kristus selv. Mens dåpen befinner seg ved vandringens startpunkt, er nattverden mange matstasjoner langs veien. Nattverd er ”ferdakost” sa de gamle. Og den er for alle, ikke bare for noen få og utvalgte. Nattverdbordet er et nådens bord og ikke et premiebord.

Noen opplever likevel at de ikke får ”ordentlig” til å tro. De synes de kommer til kort. Hør da hva Jesus svarer når han blir spurt om hva som kreves for å tro. 28 Da sa de til ham: ”Hvilke gjerninger er det da Gud vil vi skal gjøre?” 29 Jesus svarte: ”Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sent.” … 17 Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv (Johannesevangeliet, kap 7).

Det er viktig at troen settes ut i livet, blir praksis. Det er først da det vil vise seg hva den innebærer.

Da vi lærte å svømme, måtte vi først tørrtrene på svømmetakene på land – for meg: ved siden bassengkanten på Torggata bad. Det ble ikke det helt store. Ikke før vi kastet oss uti. Først da ble det livsnært og virkelighetsnært.

Slik er det også med troen. Den danske filosofen Søren Kierkegaard talte om å ”kaste seg ut på de 70.000 favner”. Uten garantier eller sikkerhetsnett – la det stå til. Prøve troen i praksis. Satse på at Gud eksisterer, at Jesus lever.

Biskop emeritus Per Lønning er opptatt av den franske filosofen Blaise Pascal. Om ham sier han:

Når Pascal (i sine ”Tanker”) har diskutert alle argumenter for og i mot kristendommen til ende, og har bevist at ingen beviser avgjør noe som helst, og at det derfor er selve det liv vi lever – med eller uten Gud – som avgjør saken, gir han sin skeptiske leser rådet: I stedet for å leve ut fra din manglende tro, skal du leve som du ville gjort dersom du trodde. Lev som om Gud er virkelig, og du skal snart få se at han blir virkelig for deg! Hvordan kan du vente å bli overbevist om hans virkelighet så lenge du hele tiden lever som om han var uvirkelig? Søk Guds hus, bøy dine knær, be dine bønner – og se hva som skjer! skriver filosofen… ”For hvordan kan vi tro så lenge vi setter oss selv i Guds sted? Hvordan kan vi tro så lenge vi gjør Gud til teori – uten betydning for vårt daglige liv?”

28 Da sa de til ham: ”Hvilke gjerninger er det da Gud vil vi skal gjøre?” 29 Jesus svarte: ”Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt.” … 17 Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv (7,17).
Det skje!
AMEN

Å leve i Kristus

2006-06-04T20:13:00.000+02:00

Pinsedag, 4. juni 2006

Joh.14,15-20
15 Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. 16 Og jeg vil be Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: 17 sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. 18 Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. 19 Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. 20 Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere.

Pinsen er en glad og vakker høytid. Ikke bare kommer den på den kanskje vakreste tiden av året. Den handler også om glede, frihet og fellesskap. Pinseånden får vi i vår dåp. Som døpte er vi ”i Kristus”. Dåpsvannet gir oss nøkkelen til et liv som holder oss fast i troen og håpet.
Verden ser ikke dette, men dere ser det, sier Jesus. Når vi lever i Kristus, da ser vi ikke bare den tomme graven. Vi ser videre mot ham som møter oss fra den andre siden: Den oppstandne. Han gir oss i dåpen en ny dimensjon: En dimensjon vi ikke kan se, men som vi kan erfare. Det er troens grunn, bærebjelken, tryggheten i å være forenet med Gud og Jesus. Vi er ikke alene som foreldreløse barn på den blå planeten. Gud er her – som vår nærværende Far og Mor. I Guds nærhet har vi frihet til å være oss selv. Sammen er vi et gudvillet fellesskap.
Veiviseren til denne troens dimensjon kaller Jesus for ”Sannhetens Ånd”.
I menneskenes livsverden er Sannheten ofte byttet ut med andre ”sannheter”. I stedet for å søke inn til sentrum i oss selv - og derved også til Gud - forledes menneskene til å søke utover, til tingene og statussymbolene som de tror kan gjøre dem til hele mennesker. Men i stedet blir livet bare mer usammenhengende og meningsløst. Vi mister kontakten med oss selv – og blir et speilbilde av andres forventninger og meninger. Tryggheten i oss selv blir borte underveis.
La derfor Sannhetens Ånd lede oss tilbake til det indre lys, det som ble tent i dåpen, og som gir oss forbindelse med ham som er livets lys. Da må vi søke innover, mot den guddommelige kilden som Gud har lagt inn i oss. Sannhetens Ånd gir oss trygghet på å være Guds elskede barn som vokser og blir seg selv i foreldrenes kjærlige blikk. Den kjærligheten vi er elsket med, får vi lyst til å gi videre. Det er livets gode sirkel. Det er drivkraften for vekst i kirke og menighet.

Barna som døpes i dag, får i dåpen den tryggheten det er å være elsket uten betingelser – av dere, foreldre - og av Gud. Måtte sannhetens Ånd hjelpe dem til å holde fast i gleden og tryggheten ved å være forenet med Kristus. Måtte Sannhetens Ånd lære dem å finne sin verdi som mennesker i det å være skapt i Guds bilde – og forkaste løgnen som krever at de skal dokumentere sitt menneskeverd gjennom hva de yter og hva de lykkes med.

I troens trygghet ligger gleden skjult. Pinsen er en glad og vakker høytid. Ikke bare kommer den på den kanskje vakreste tiden av året. Den handler også om glede, frihet og fellesskap. Pinseånden får vi i vår dåp. Der vi blir forenet med Kristus, der vi finner sannheten om Gud og oss selv.
Som Guds elskede barn er vi aldri forlatt,
men båret når vi trenger å bæres,
sluppet når vi trenger frihet,
veiledet når vi trenger å finne veien,
mottatt når vi står ved målet.

I den oppstandnes kraftfelt

2006-05-03T18:27:00.000+02:00

2. søndag etter påske, Joh 21.15-19:
Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?» Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø lammene mine!» 16 Igjen, for annen gang, sier han: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?» «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær,» svarte Peter. Jesus sier: «Vær gjeter for sauene mine!» 17 Så sier han for tredje gang: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?» Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø sauene mine! 18 Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.» 19 Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: «Følg meg!»

I dagens tekst handler det om Jesus og disippelen Peter. Han hadde fulgt etter Jesus da han var tatt til fange og ført bort av de romerske soldatene. Utenfor huset der de forhørte Jesus, hadde Peter stått og varmet seg ved et bål sammen med noen andre. Noen pekte ham ut og sa: ”Var ikke du sammen med denne Jesus?” Men Peter hadde nektet. Også av to andre ble han utpekt som en av Jesu venner. Tre ganger fornektet Peter sin Mester der ved bålet. Peter hadde vært en hengiven – og likevel vaklevoren disippel, rask til å tro og rask til å tvile. Jesus hadde likevel vist ham stor tillit. Nå var han blitt en sviker. Peter gikk ut og gråt bittert.

Nå møter Jesus ham på nytt – etter oppstandelsen. Det har gått en tid. Peter og de andre fiskerne var vendt tilbake til Gennesaretsjøen. Jesus kommer og kaller dem til måltid på stranden. Etter måltidet er tiden kommet for en samtale mellom Jesus og Peter under fire øyne. De går sammen bortover stranden. Nå er tiden inne til å stikke hull på byllen. Gjett om sviket har ligget over Peter som en byrde. Men Jesus kommer ikke med bitre anklager. Han ber ikke om en forklaring. Han forlanger ikke en gang beklagelse. Jesus stiller bare ett enkelt spørsmål: ”Elsker du meg?” Tre ganger det samme spørsmålet. En gang for hvert svik.
Det gjør noe med Peter. Spørsmålet Jesus stiller, følges opp av et oppdrag: ”Fø lammene mine!” Vær gjeter for sauene mine!” Ta vare på menigheten!
Jesus tror på ham fortsatt – på tross av sviket. Det er en overveldende opplevelse. Totalt fornyende. Fortidens tyngende bør ble effektivt lempet av. Nå var Peter klar for nye oppgaver for sin Herre og Mester. Peter skulle bli en av lederne i den tidlige kristne kirken. Han skulle også oppleve å bli martyr for sin tro. For Peter var det noe som var enda viktigere enn livet: Kjærligheten til Jesus, oppdragsgiveren, kjærligheten til oppdraget og kjærligheten til menigheten.

Det skulle ikke gå lang tid før Peter møtte motstand. På nytt ble troskapen satt på prøve. Sammen med Johannes ble han kastet i fengsel fordi han forkynte budskapet om den korsfestede og oppstandne Jesus. Så blir de pålagt å holde opp med å forkynne og undervise. Da er det Peter viser sin troskap i praksis. Han sier:
«Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere mer enn ham. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.» Det var ord som krevde mot og viljestyrke.

I dag krever det fortsatt mange steder både mot og viljestyrke å forkynne at Jesus er veien. Der hvor de kristne er en minoritet, opplever de noen steder forfølgelse – og myndigheter som ikke gjør noe for å gripe inn. Det siste skjer for tiden i Egypt. Der er den koptiske kirke en liten minoritet i et muslimsk land. Vi har hørt om terroraksjoner på turiststeder der, men nesten ingen har hørt om at åtte koptiske kirker er blitt angrepet de siste tre månedene. Den kristne kirken der har en biskop, Tomas, som står fram og taler om kjærlighet – også som svar på vold og terror. Han ber media og skoler om å legge opp til dialog og til å lære at våpen og død ikke løser dype problemer. ”Fundamentalismen er en farlig blindvei. Vi lærer våre menigheter at motangrep ikke er svaret. Vi lærer våre folk at de skal elske og tilgi. Vi lærer at vi ikke skal møte vondt med vondt, og at kjærlighet er sterkere enn våpen”, sier biskop Tomas i Egypt.

Foreldre og faddere til dåpsbarna feirer en stor begivenhet i Grefsen i dag. De får i oppgave å lære barna om Jesus når de vokser opp. Det vil menigheten også hjelpe til med. Tro er en prosess, i hver ende finner vi et trosutsagn. Det ene lyder: ”Jeg tror at Jesus har levd.” Det andre: ”Jeg tror at Jesus lever.” Det kan være et stykke prosess mellom disse to trosutsagnene. Det er forskjell på å tro på Jesus som en 2000 år gammel historisk person – og tro på Jesu løfte når han sier: ”Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.” Men det er den Jesus vi gjerne vil at barna skal møte og bli kjent med. Slik at de kan oppdage at han har noe med livet å gjøre, han kan gjøre noe med livet.
Det ligger en frigjørende kraft i kjærlighetens offer. Jesus gav sitt liv for å gi oss et håp som aldri skal dø: Aldri er livet uten Gud.

”Selv om vi føler oss svake i verden,
Bærer vi i oss et grunnfestet håp:
Livets oppstandelse påskedagsmorgen,
Underet, skjedde på ny i vår dåp.

Livet og døden, ja, alt er forvandlet!
Dåps-vannet gjenspeiler regnbuens pakt.
Troen er gitt oss: Guds rike skal seire!
Mørket som binder oss, mister sin makt.”
(NoS 196, v.2-3)

Troens stahet

2006-05-01T18:04:00.000+02:00

2. påskedag, Joh 20,11-18:
11 Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. 12 Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. 13 «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» 14 I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. 15 «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» 16 «Maria,» sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. 17 Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine søsken og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»
18 Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.

Johannes skriver i kap. 20 om Maria Magdalenas møte med graven. Sorgfull gikk hun til for å se til graven tidlig søndag morgen, mens det ennå var mørkt. Bare det å kunne stå ved graven og gråte kunne lette litt på trykket fra det kaos og den fortvilelse som rådde i hennes indre.
Men ute ved graven ser hun at steinen foran inngangen er borte. Hun løper straks tilbake for å varsle Peter og Johannes. De begir seg til graven, og de kan ved selvsyn konstatere at graven er tom.
Jesus hadde forutsagt det som skulle skje – flere ganger. Men disiplene skjønte det ikke. Nå så de en tom grav og linklærne som lå igjen. Hva de tenkte, får vi ikke del i. Fra andre opplysninger i evangeliene vet vi at ulike tanker nok har meldt seg som forklaring. En slik gir da også Maria uttrykk for i sin melding til disiplene: ”De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham”.
Kanskje mente disiplene det samme som Maria. Var det tvilen som hadde overtaket – enn så lenge? Det står at ”de gikk hjem” – ikke at de danset av glede eller løp tilbake for å fortelle.
Maria ble værende utenfor graven. Heller ikke hennes tanker eller forestillinger får vi høre noe om, bare at hun blir når de to andre går hjem.
Det var lurt av henne. Det skulle utgjøre forskjellen på å se og registrere en tom grav og å oppleve et møte med engler og deretter med den oppstandne selv.
Ante Maria at noe stort ville skje? Var det kvinnelig intuisjon som holdt henne tilbake? Eller var det en troens stahet hun utviser, en stahet tilsvarende den Jesus roser i en lignelse – og som munner ut i oppfordringen om ikke å gi opp å håpe på eller mase på Gud - ?
Maria fikk lønn for utholdenheten. Noe skjer: et syn av engler. Englene spør hvorfor hun gråter. Deretter får hun et møte med den oppstandne selv. Han gjentar englenes spørsmål, ”Hvorfor gråter du?” Maria tror først det er gartneren og stammer fram: ”… si meg hvor du har lagt ham!” Da hører hun sitt navn: «Maria!» Med det samme gjenkjenner hun Jesus - «Min Herre!» utbryter hun.
Da stiger solen opp over horisonten og splintrer gravmørket. Maria blir overveldet av en glede som gjør henne ør. Lettelsen er ufattelig. Steinen var tatt bort, og en stein falt fra Marias hjerte. Han er oppstanden!
”Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Faderen.” Egentlig står det: ”Ikke hold fast på meg!”. Maria må gi slipp. Om hun aldri så mye skulle holdt ham fast. Jesus er den samme, men likevel annerledes. Fra nå av er han til stede over alt og for alle som trenger ham. Han er i ferd med å innta plassen ved Faderens høyre hånd.

Synet av den tomme grav var ikke alene nok til å overbevise Maria. Det var derimot det som fulgte: Møtet med den oppstandne. Gjennom det skaptes trosglede og en inderlig trang etter å fortelle det videre. Det uttrykkes slik i vår vakre påskesalme: ”Han lever, og jeg skal få bringe hans venner det salige ord” (NoS 189,2).

”Kristus er oppstanden!” Han har gått i forveien for å møte deg og meg der vi befinner oss. For å gi oss troens Ånd i våre hjerter. Å gi deg et glimt av Jesus er Åndens prosjekt, å se ham med hjertets øyne. Å ta i mot ham når han i nattverdens brød og vin gir sitt liv for deg.

Jesus sa: ”Jeg er oppstandelsen og livet.” Men han ikke bare sa det, han lot oss se det ved å la graven stå tom, liksvøpet ligge igjen og siden vise seg for Maria og siden for mange. Derfor er det den dag i dag mulig å stå ved en gravstein og kjenne hjertet slå lettere. ”Kristus er oppstanden!” Han kommer og vil være med oss på livsveien. Da bryter gledens kilder fram i sorgens landskap. ”Å, salige stund uten like..”

Salige er de som ikke ser, og likevel tror

2006-05-01T17:53:00.000+02:00

Påskedag, Joh 20,1-10:
1 Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. 2 Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» 3 Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. 4 De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. 5 Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. 6 Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, 7 og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. 8 Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. 9 Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde. 10 Disiplene gikk så hjem.

Det var tidlig søndag morgen, mens det ennå var mørkt. En sorgfull Maria Magdalena kommer for å se til graven. Bare det å kunne stå ved graven og gråte kunne lette litt på trykket fra det kaos og den fortvilelse som rådde i hennes indre.
Da ser hun at steinen foran inngangen er borte. Hun løper straks tilbake for å varsle Peter og Johannes. De begir seg til graven, Peter går først inn, og kan ved selvsyn konstatere at Jesu legeme er borte, og at linklærne ligger sammenlagt og sammenrullet inne i graven. Den andre disippelen, antakelig er det Johannes, går også inn. Om han står det at ”han så og trodde». Og det føyes til: ”Hittil hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han skulle stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem.”
Det er en temmelig prosaisk beskrivelse. Disiplene hadde hørt Jesus forutsi sin død og oppstandelse flere ganger. Men de hadde ikke fattet det. Nå så to av dem at graven var tom. Det spørs om ikke Maria Magdalena målbærer det flere tenkte når hun direkte fra graven løper tilbake til disiplene og andpusten avleverer følgende melding: ”De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham”.

Går vi til Lukas, så løper også kvinnene der tilbake til apostlene for å fortelle om opplevelsene ved graven. De hadde sett to engler, i skinnende klær, som fortalte om oppstandelsen. Men apostlene ”mente det hele var løst snakk og trodde ikke på dem”, skriver Lukas lakonisk (24,11) ”Peter sto likevel opp og løp til graven”, leser vi, ”og da han bøyde seg inn i den, så han ikke annet enn linklærne. Så gikk han hjem, fylt av undring over det som hadde hendt” (24,12).
I følge Lukas var det på dette stadium ennå ikke troen, men undringen som rådde i disiplene. Disiplene trengte å se for å kunne tro. Og Gud kom dem til unnsetning. De fikk både se og møte den oppstandne. Johannes forteller hvordan det gikk til at Tomas fikk en enda lengre vei til tro enn de andre disiplene. Men omsider fikk også han møte den oppstandne og kjenne på sårene. Da først kunne han utbryte: ”Min Herre og min Gud!”
Når Johannes forteller om disiplenes vei til tro, er det som ledd i et annet og høyere anliggende: Å overbevise alle dem som selv verken har sett den tomme grav eller møtt den oppstandne, om at Kristus er oppstanden. Den oppstandnes ord til Tomas innebærer et viktig ord til alle søkende mennesker til alle tider: ”Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror” (20,29).
Ja, Johannes skriver avslutningsvis, henvendt til leserne, at hele hensikten med hans skriveprosjekt er ”at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og .. at dere ved troen skal ha liv i hans navn” (20,31).

”Kristus er oppstanden!” Han har gått i forveien for å møte deg og meg på veien. For å gi oss troens Ånd i våre hjerter. Å gi et glimt av Jesus er Åndens prosjekt, så vi ser ham med hjertets øyne. Så vi tar i mot ham når han i nattverdens brød og vin gir sitt liv for deg og meg. Da er veien åpen: ”Se, jeg setter foran deg en åpen dør som ingen kan stenge”.
Jesu oppstandelse var ikke resultat av noen menneskelige kalkyler eller beregninger. Gud handlet på tvers av og på tross av menneskenes tanker og handlinger. Derfor henger også livet til syvende og sist på Gud alene og på Guds vilje til forsoning og frelse fra dødens makt.
Påskemorgen – da bryter gledens kilder fram i sorgens landskap. ”Påskemorgen slukker sorgen!”

"Gå utenom!" -?

2006-03-05T21:28:00.000+01:00

1. søndag i faste, 5. mars 2006
21 Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. 22 Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg.» 23 Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. 23 Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som menneskene vil.» Matt.16,21-23

”Gå utenom!”, sa Bøygen til Peer i Henrik Ibsens ”Peer Gynt”.
I bygda der jeg bodde og var prest i Gudbrandsdalen (i Sel), mener de det var i deres bygd at Ibsen forestilte seg at Peer møtte Bøygen. Det var i hvertfall i de trakter, mellom Jotunheimen og Rondane, at dikteren først skal ha hørt fortellingene om Peer Gynt.
Men viktigere enn hvor det nå kan ha vært, er selve saken: Bøygens lokkende fristelse: ”Gå utenom!” Gå utenom det krevende og vanskelige. Det er så mye enklere å gå utenom, og det faller lett å finne mange gode begrunnelser for det.
Det stod også klart for disippelen Peter, når Jesus sjokkerer med å begynne å tale om sin forestående lidelse og død. Da nølte ikke den fremfusende disippel et øyeblikk med å advare sin Mester på det sterkeste: ”Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg.” Med andre ord: ”Gå utenom!”

Rett før dette hadde Jesus spurt disiplene om hvem de mener han er, Menneskesønnen. Peter nølte ikke, svaret kom lynkjapt og med overbevisning: ”Du er Messias, den levende Guds Sønn!” (16,13 ff.)
Jesus hadde gitt ham anerkjennelse for dette svaret: ”Dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og det sier jeg deg: Du er Peter; på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.”

Hvordan var det å være Peter etter dette – etter å ha bli utpekt som klippe og grunnmur for hele kirken - ? Han må ha vokst kraftig, både i med-disiplenes og - ikke minst - i egne øyne! Hans ønske om å kjempe ved Jesu side for Jesu sak var nok ikke blitt mindre etter dette! Når så Jesus forteller om forestående lidelse og død, blir dette en rystende og uforståelig melding. Hva kan vel Peter- Klippen – gjøre annet enn å ile til og advare mot noe slikt? ”Gud fri deg, Herre…”

Jesu kamp
Evangeliene legger ikke skjul på at Jesu vei mot korset var fylt av angst og kvaler.
I Getsemane går han avsides og ber: ”Far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.” ”La din vilje skje” (Matt 26, 39f.).

Jesus kjemper en innbitt kamp mot fristelsen til å gå utenom. Derfor forstår vi også at han må ta hardt i når hans disippel Peter forsterker fristelsen. Mesterens reaksjon står der for all ettertid: «Vik bak meg, Satan. Du vil føre meg til fall. Du har ingen sans for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil».

Hva er det så Gud vil? Han vil vise menneskene sin grensesprengende kjærlighet gjennom Jesus, Menneskesønnen. Gud vil vise oss mennesker at kjærligheten kan beseire det onde, også fristelsen til å gå utenom. Gud vil vise oss at kjærligheten er sterkere enn døden. Derfor reiste han Jesus opp fra de døde.
I denne kjærlighet er det også vi er kalt til å leve. Vi er kalt til å la Guds kjærlighet være kraftkilden i livet vårt.

Jesus ble fristet til å gå utenom. Ibsens Peer ble det også – men, i motsetning til Jesus, falt Peer for fristelsen. Ved det mistet han seg selv. For, som dikteren sier, i Knappestøperens munn: ”Å være seg selv er seg selv å døde.” Bare ved vilje til offer, vinnes livet. Den som er seg selv nok, har tapt det.

Kjærlighet krever vilje til offer. Fristelsen til å gå utenom er et nærliggende alternativ. En hjelp for oss er å feste blikket på Kristus, han vek ikke unna, men gikk like inn i det kjærlighetens offer som ventet ham i Jerusalem. Gjennom det har han vist oss at viljen til offer ikke er avmaktens, men seierens vei.

Faste som middel og mulighet
Foran oss har vi 40 dager med "fastetid". Jesus lærte oss at faste skal utøves i stillhet og er en sak mellom den enkelte og Gud. Jesus lærte oss å bruke fastetiden, ikke til å henge med hodet, men til det motsatte, som et hjelpemiddel til større glede i troen. Men for å finne inn til det, må jeg kanskje gjøre noen grep. Fremfor alt må jeg rydde plass til å gjøre det. Sentralt i fasten står bønnen. Søster Hedwig fra St. Josephsøstrene snakket om fasten i forbindelse med Askeonsdagsmessen i Grefsen kirke. Hun sa at ”faste hjelper min bønn, og bønnen hjelper min faste”. Hun sa at fasten er en hjelp for meg selv til å konsentrere meg, gjennom stillhet, bønn og bibellesning. En hjelp til dette er det å avstå fra noe, kanskje fra noe jeg liker godt, men som legger beslag på meg.

Hva ser du hos deg selv som legger beslag på deg slik at det leder deg bort fra stillhet og konsentrasjon om det viktigste? Det er et nyttig spørsmål ved fastetidens begynnelse. Kanskje må vi begrense informasjonsstrømmen og jaget etter ting og opplevelser for å kunne finne troens kilder gjennom stillhet, langsomhet og enkelhet? Det kan også være ting i mitt liv jeg helst vil gå utenom fordi det vekker motstand. Jesus gikk ikke utenom. Det hjelper også meg å våge.
Til slutt: Faste er ingen tyngende byrde eller tung plikt. Gjennom årtusener har faste blitt ansett som en mulighet og et middel til konsentrasjon og fordypning.
Faste kan rydde bort det som hindrer meg i å overgi meg til Gud. Faste kan hjelpe meg til ikke å gå utenom. Faste er 40 dager med spennende muligheter.

VANN!

2006-01-23T21:38:00.000+01:00

22. januar 2006, 2. søndag etter Kristi åpenbaringsdag

Prekentekst: 2 Mos 17,1-6
1 Så brøt hele Israels-folket opp fra Sin-ørkenen og drog dagsreise etter dagsreise som Herren bød dem. Siden slo de leir i Refidim. Men der fantes det ikke vann, så folket kunne få drikke. 2 Derfor trettet folket med Moses og sa: «Gi oss vann, så vi får drikke!» Moses svarte: «Hvorfor tretter dere med meg? Hvorfor setter dere Herren på prøve?» 3 Men folket tørstet etter vann. De murret mot Moses og sa: «Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt? Vil du at vi og barna våre og feet vårt skal dø av tørst?» 4 Da ropte Moses til Herren og sa: «Hva skal jeg gjøre med dette folket? Det er ikke lenge før de steiner meg!» 5 Herren sa til Moses: «Gå foran folket sammen med noen av Israels eldste! Ta med deg staven som du slo på elven med, og gå! 6 Da skal du få se at jeg står foran deg på berget ved Horeb. Når du slår på berget, skal det strømme fram vann, så folket får drikke.» Moses gjorde som Herren sa, mens Israels eldste så på.

Vi er bortskjemt på vann i Norge. Analyser og blindtester har vist at vannet i springen er like bra som ”kildevannet” vi kan kjøpe på flaske. Elevene i skolen har fått installert vannautomater og gratis drikkeflasker, for vann er sunt, vann gir energi, vann er liv.

Vi i Norge kan sløse med vann. Mange andre steder er vann et knapphetsgode, vannmangel og dårlig drikkevann er årsak til sykdom, krig og konflikt.
I Bibelens land, Palestina og Israel, er vann og kontroll med vannkildene et overmåte viktig tema.
For israelittene som vandret i ørkenen var det et enten-eller: vann – eller den visse død. På sin vandring i 40 år i ørkenen ble folket prøvet. Vandringen var en lang, sammenhengende ”prøvelse”. Historiefortellerne sitter på mange hundre års avstand og skriver ned de muntlige beretningene fra Israels historie, der ørkenvandringen inngår som en viktig del. ”Ørkenvandring” sier vi – og tenker kanskje ikke på at ordet er lånt fra Bibelens fortelling om Israel-folkets skjebne etter utferden fra Egypt, der folket hadde levd som treller. Gjennom ustanselige gjenfortellinger blir beretningen om exodus og vandringen i ørkenen en formingshistorie, gjennom den henter israelsfolket sine røtter og sin identitet.

Ørkenvandring i 40 år gav folket nok av det vi i dag gjerne kaller ”utfordringer”. Vi kan også kalle det for ”prøvelser”. Gjennom det som skjedde, ble folket satt på prøve. Det som ble satt på prøve, var selve troen på Gud. Fristelsen til frafall melder seg når prøvelsene kommer. Slik har det vært for menneskene gjennom alle tider. Gudstroen settes på prøve når motgangen melder seg. Slik var det for israelsfolket. Gjennom prøvelsene og fristelsen til frafall ble gudstroen modnet. De lærte noe veldig viktig: Midt i sine strømmer av høylytt klage og protest mot prøvelsene, erfarte de at de alltid kan regne med Gud! De erfarte at Gud alltid er der, og at Gud kan vende det vonde til det gode. Slik bidro motgangen til at de fikk et rikere og virkeligere gudsbilde. Derfor var det så viktig å fortelle det – om og om igjen – til etterkommerne.

Det var ikke gått lang tid etter exodus – utferden fra Egypt – før folk begynner å murre, for kosten er skral, de mangler kjøtt, og de minnes kjøttgrytene i Egypt. Der var de nok treller, men de hadde i hvert fall det de trengte av mat. Folket klaget, og Gud kom dem i møte. Like foran vår tekst blir det fortalt om hvordan Gud mettet dem med ”manna”, et slags brød som de kunne sanke på bakken om morgenen når duggen tørket opp. I 40 år spiste folket manna, står det (16,35), helt til de kom fram til Kanaan.

Om det som videre skjedde, leser vi i prekenteksten, 2. Mos 17,1-6. I dette tekstavsnittet leser vi om at folket tørstet. De befant seg i en ørken – og de fant ikke vann. Da ble det alvor. Folket begynte å anklage Moses. ”Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt? Vil du at vi og barna våre og feet vårt skal dø av tørst?”
Moses roper i fortvilelse til Gud: ”Hva skal jeg gjøre med dette folket? Det er ikke lenge før de steiner meg!” (17,3-4). Da gav Gud Moses veiledning i hvordan han skulle slå på berget med staven – så det skulle strømme vann ut av fjellet.

Hva tenker så de jødiske teologene om beretningene om manna og vann fra klippen – hvordan kan de bidra til å berike gudstroen? Når skriftlærde rabbinere i Jesu samtid forteller om Guds gjerninger i Israels historie, taler de i bilder. De forteller at Gud for deres skyld endret naturens orden. De sier: ”Kom og se hvor høyt israelittene er elsket av Gud. For deres skyld gjorde han det høye til det lave og det lave til det høye. I stedet for at jorden gav korn og brød og himmelen gav regn, lot han brødet regne ned fra himmelen og vannet komme ut av klippen. Så høyt elsket Gud Israel.”

Den teksten som vanligvis brukes som prekentekst denne søndagen, handler om Jesus i samtale med kvinnen ved Sykars brønn. I denne samtalen sier Jesus at han – Jesus - er det levende vann – og at han kan gi dette vannet å drikke, slik at det stiller tørsten for alltid. Han sier: ”Det vann jeg vil gi, blir i ham/henne en kilde med vann som veller fram og gir evig liv” (Joh 4,14).

Når Jesus sender sine disipler ut med dåpsbefalingen om å døpe til Faderens og Sønnens og Den helllige Ånds navn, handler det også om vann. Da er det dåpens vann han sikter til. Etter hans befaling øser vi dåpens vann fra kilden. Dåpens vann er livgivende, rensende og nyskapende. Det forener dåpsbarnet med den oppstandne Jesus, og det spenner en himmel ut over død og grav. Dåpen er en kilde til liv som henter sin kraft fra Jesu oppstandelse.

Dere som er foreldre og faddere får i oppgave å be for barnet og be med barnet – for å holde historien om Jesus levende. Jesus sa om Gud at han er vår himmelske Far. Han vil aldri forlate oss. Som vannet gir oss liv, er Gud livets skaper og opprettholder. En gang da apostelen Paulus på sin andre misjonsreise besøkte Athen (Apostlenes gjerninger kap.17), ble han invitert opp på Areopagos av noen greske filosofer og byrådsmedlemmer for å snakke med grekerne om Gud. Paulus sa da at han hadde notert seg de mange alterene som var reist, og at ett av dem hadde påskriften: ”Til en ukjent gud”. Denne Gud er det jeg forkynner dere, sa Paulus; Gud er ikke langt borte fra en eneste av oss. ”Det er i Gud vi lever, beveger oss og er til”.

Dette budskapet har vi fått i oppdrag å gi videre til kommende slekter. Så kan vi håpe at de får oppdage det og glede seg over det på livets vandring. Om det stundom blir en ørkenvandring, så står Jesu løfte like fullt fast: ”Jeg er med dere alle dager”! Han leder oss til dåpens kilde - en kilde til liv, en kilde til glede.

Herrens velsignelse!

2006-01-01T15:56:00.000+01:00

1. nyttårsdag 2006
Prekentekst:4 Mos 6,22-27 :
22 Herren sa til Moses: 23 Du skal tale til Aron og hans sønner og si til dem: Når dere velsigner israelittene, skal dere si:
24 Herren velsigne deg og bevare deg! 25 Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! 26 Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!
27 Når de således uttaler mitt navn over israelittene, vil jeg velsigne dem.

Det nye år går inn med ordene fra Herrens velsignelse – går det an å få en bedre start på året? ”Når du velsigner, ei av frykt jeg vet”, synger vi i den vakre salmen ”O, bli hos meg” (NoS 814, v.4).
Ved inngangen til det nye år bringer vi med oss våre liv, erfaringer, følelser, tanker.. Bibelen gir oss et gledens og forventningens perspektiv på det nye som skal komme. Det nye er knyttet til Gud og Kristus som fornyer og nyskaper, både historien og våre liv, makrokosmos og mikrokosmos. Slik skildres overgangen fra det gamle til det nye hos profeten Jesaja: ”Tenk ikke på det som hendte før, akt ikke på det som en gang var! Nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede fram. Merker dere det ikke?” ”.. jeg legger vei i ødemarken og stier i ørkenen..” (43,18-19).
Paulus skriver i det andre brevet til Korinterne: ”Den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, det nye er blitt til!” (2 Kor 5,17).
I Bibelens siste bok, Johannes Åpenbaring, sier han som sitter på tronen: ”Se, jeg gjør alle ting nye”(Joh Åp 21,5).

Med ordene fra Herrens velsignelse skal vi i dag få starte på det nye. I tillit til at ordene i velsignelsen er virkekraftige ord, som skaper hva de nevner, benytter jeg anledningen til å følge apostelens råd: ”glemme det som ligger bak – og strekke meg ut etter det som er foran”. Hver for oss vet vi noe om hva som ligger bak, både det som er godt og lyst og det som kan være tungt og vanskelig. ”Gamleåret seig i hav”, sang vi ved begynnelsen i dag (NoS 85). Nå kommer det nye året med nye dager, nye muligheter, ny velsignelse.
Og i dag lyder Herrens velsignelse ikke bare fra alteret til slutt, men også her fra prekestolen, den er valgt som prekentekst; det er visstnok for første gang. Etter den gamle liturgien lyste presten alltid velsignelsen før han gikk ned fra prekestolen. Men da var det velsignelsen vi kjenner fra avslutningen på 2. Korintierbrev (13,13): ”Vår Herre Jesu Kristi nåde og Guds kjærlighet og Den hellige Ånds samfunn være med dere alle!”

En velsignelse er noe langt mer enn gode ønsker for et annet menneske. Og det er noe langt mer enn et vakkert ritual. Velsignelsen er i henhold til den bibelske forståelse noe hellig, den er en livskapende og livsfremmende makt.
Sigmund Mowinckel, verdenskjent norsk professor i Det gamle Testamente ved Universitetet i Oslo (død 1965), skriver om velsignelsen:
”Velsignelse (beråkå) er et grunnord i det gamle Israels virkelighetssyn. Sagt med få ord er velsignelsen det samme som livskraften og livsevnen selv og dens ytringer i ytre og indre lykke og velferd: i sunnhet, langt liv, fruktbarhet, seiersælhet, i evnen til å lykkes, i fred og glede og sinnets styrke og helhet i fellesskap med ætten og i et liv etter ”retten” og ”loven”. Det å ha velsignelse inneslutter alt det som israelitten legger i ordet shalom, ”helhet”, …”harmoni”, eller ”fred”, som det vanligvis oversettes…..Velsignelsen er selve den hemmelighetsfulle makt og kraft og styrke som lever i livet. Den velsignede er den som har velsignelsen i seg…
Velsignelsen hørte med ved alle livets høydepunkter og ved alle avgjørelser. Den ble fra først av knyttet til gudstjenesten i templet. Å skaffe, sikre og øke ”velsignelsen” var i det gamle Israel gudstjenestens hensikt. Gjennom gudstjenesten kom menigheten i forbindelse med Jahve og mottok hans livskapende og livsoppholdende kraft, hans velsignelse. Så lenge templet stod, klang festgudstjenesten ut i prestens altomfattende velsignelse av menigheten i de kjente ord”.
(Sigmund Mowinckel i ”Offersang og sangoffer”, Universitetsforlaget 1971, s. 297- 307)

To uttrykk i den gamle velsignelsen er knyttet til Herrens ansikt: Det skal lyse over deg. Det skal løftes på deg.
All forskning om menneskesinnet kan fortelle oss noe om hvor viktig det er for alle mennesker, helt fra livets begynnelse og til livets slutt, å bli sett, sett av øyne som elsker, anerkjenner og gleder seg ved det de ser. Forhåpentligvis har vi alle med oss erfaringer knyttet til det å bli sett og elsket som gjør at vi kan verdsette og glede oss over hva velsignelsens ord sier. Her er det Gud selv som løfter sitt ansikt og lar sitt lys falle på oss, over livet vårt, over veien vi skal vandre.

Det kan være en fristelse å se etter velsignelsens frukter i det ytre: medgang, lykke, eller andre ytre mål. Det er lite gagnlig å legge slike lett avlesbare mål på velsignelsens følger. Motbakker vil dukke opp, ulendt terreng må forseres og vanskelige veivalg gjøres. På vår livsvandring må vi stadig gå på de jordiske veier og stier og utsettes for alle typer av vær og vind, inkludert noen stormkast.
De goder velsignelsen fører med seg, kan da være styrke til å komme gjennom motgang, hjelp til å finne veien videre, troens visshet midt i alt det usikre – åndelige goder som ikke lar seg avlese på en enkel skala, men som likevel er virksomme og merkbare frukter av velsignelsen!
Da Gud gav sin velsignelse videre til folket gjennom prestene, var folket på vandring i ørkenen. Velsignelsen tok dem ikke ut av ørkenvandringen, men velsignelsen gav dem det de trengte for å holde ut. Etter at de førti års vandring var tilbakelagt, talte Moses til folket og sa: ”Herren din Gud har jo velsignet deg i alt du har foretatt deg. Han har sørget for deg på vandringen gjennom den store ørkenen. I førti år har Herren din Gud vært med deg, og du har ikke manglet noen ting” (5 Mos 2,7).
Slik kan vi også se det i våre liv: Velsignelsen rykker oss ikke ut av alt som er tungt og vanskelig. Men med Herrens velsignelse lyst over livet og hverdagen får vi vandre i Guds lys. Og når jeg klatrer ut på glasstaket for å få et overblikk over livet mitt, kan det hende jeg sier med Moses: ”Herren min Gud har vært med meg. Jeg har ikke manglet noen ting”.

Det aller siste Moses gjorde før han døde, var å lyse velsignelsen over folket (5 Mos 33). Alle tolv stammer får velsignelse med løfteord tilpasset hver enkelt. I disse løfteordene finner vi ordet som sier: ”Som dine dager er, skal din styrke være” (33,25). Det er et løfte også vi kan ta med oss!
Å komme til kirken er, hver eneste gang, å få bekreftet at jeg på nytt skal få styrke til hver ny dag. Kirken er vårt hjem underveis, slik det så vakkert uttrykkes i den gamle kirkebønn: ”Du har kalt oss til å ha hjemme i din kirke på jorden, og satt oss et evig mål hos deg” (Forbønn III i Gudstjenestebok for den norske kirke).
Det er en enorm forskjell på det å leve livet under sin himmelske Fars lysende ansikt og det å vandre under en tom himmel, der Guds åsyn er skjult. Det er forskjell på en vandring uten mål og en vandring hjemover.
Under velsignelsens virkekraftige ord begir jeg meg på hjemvei – inn i det nye år 2006. Amen.

Gleden venter deg!

2005-12-19T22:23:00.000+01:00

Preken på 4. søndag i advent 2005
Prekentekst: Joh 3,26-30
26 Disiplene gikk til Johannes og sa til ham: «Rabbi, den mannen som var sammen med deg på den andre siden av Jordan, og som du vitnet om, han døper nå, og alle går til ham.» 27 Johannes svarte: «Et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen. 28 Dere er selv mine vitner på at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men jeg er sendt i forveien for ham. 29 Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg over å høre brudgommens stemme. Denne glede er nå blitt min, helt og fullt. 30 Han skal vokse, jeg skal avta.

Johannes-disiplene er dypt bekymret. De har sett at en ”konkurrent”, en Jesus fra Nasaret, står sammen med noen disipler på den andre siden av Jordan og kaller folk til dåp. Og denne nasareeren har fått draget på publikum. Nå strømmer de til ham i strie strømmer – og det tynnes ut blant de besøkende til Døperen. Det er så vi hører den insisterende tonen hos Johannes-disiplene når de tar dette opp med sin mester: ”Kjære Johannes – oppslutningen om deg og ditt budskap er synkende. Budskapet ditt ser ikke ut til å trekke folk som tidligere. Kamelhårskappen og dine eksotiske gresshoppe- måltider er ikke lenger interessant for folk. Vi tror du kunne trenge hjelp fra et reklamebyrå!”
I stedet for å ta inn over seg alvoret i denne meldingen, svarer Døperen overraskende: ”Et menneske kan ikke få noe uten at det blir gitt ham fra himmelen.”
”Den som kommer ovenfra, står over alle. Den som kommer fra jorden, er av jorden og taler jordisk” (3,31).
Og så taler han om brudgommen og om seg selv som brudgommens forlover; han gleder seg over at brudgommen nå får sin brud. Johannes Døperen er forloveren som forbereder bryllupet. Selv må han tre tilbake og gi plass for brudgommen, som er Jesus. Og det vekker ikke sorg, men glede hos ham. ”Han skal vokse, jeg skal avta”, sier han, med ettertrykk.

Johannes Døperens ord er ikke egnet til å berolige disiplene hans. Ikke bare synes han å akseptere at han nå mister grepet på publikum, men han sier han kjenner glede over at Jesus er kommet og at stadig flere nå oppsøker ham. For Døperen er det et tegn på at oppdraget som forløper og veirydder er fullført. Han, som er av jorden, har fått oppdraget å forberede ankomsten til ham som er fra himmelen. Nå er Døperens oppdrag utført.
Veirydderen erkjenner at hans tid er forbi. Det skjer uten motløshet, uten skuffelse og sorg. Tvert i mot: Det er glede over at oppdraget nå er fullført – glede over at han som tar over, er fra himmelen. Selv er han av jorden og skal vende tilbake til jorden.

Vi formelig merker hvordan Johannesdisiplene rister på hodet: Hva har skjedd med deres mester? Han som hadde et slikt glødende engasjement og ildfull tale og som øvet en slik magnetisk tiltrekning på folk – kan han bare ”gi opp” slik uten videre og bare se på, ja, endog glede seg over, at fra nå av går det nedover – og en annen skal overta -?
Det er en dypt menneskelig reaksjon. Vi finner den samme reaksjon hos Jesu disipler noen år senere. Da har de opplevd stor suksess sammen med Jesus, folk snakker om ham over alt, de kommer til ham i store flokker, med håpefulle blikk. Jesus gjør tegn og under og han taler med myndighet. Mye av glansen faller også på disiplene. Men så – når han står på høyden, begynner han å snakke om at timen snart skal komme da han skal overgis i menneskers hender og lide og dø.. Disiplene forstår det ikke, de rister på hodet. Først i ettertid så de sammenhengen: Da nederlaget var et faktum, tok en annen over: Gud selv. Gud vendte nederlag og død til seier. Disiplene ble sendt ut med verdens beste budskap i bagasjen: Jesus er Guds vei i historien. Han er kjærlighetens vei, forsoningens vei, nyskapelsens vei. Jesus bygger bro mellom vårt jordiske, ufullkomne menneskeliv og Guds evige og fullkomne rike.

"Verden var aldri helt forlatt, en stjerne skinner i natt", synger Oslo Gospel Choir i sin vakre julesang. Ingen norsk dikter har uttrykt dette mer stjerneklart folkelig enn Alf Prøysen i sin ”Julekveldsvise”: ”Den fyrste gong ho skinte så laga ho ei bru, imella seg og himmel`n og ei krubbe og ei ku”. Julen viser oss at Gud har slått dørene på vidt gap og opprettet bro-forbindelse så jord og himmel møtes. Bedre og mer treffende kan ikke julebudskapet utlegges. I brobyggeren som ble født i en stall, finner Gud vei til oss, og i Ham finner vi en vei til Gud.

Barna som døpes i dag, inviteres fra nå av til å gå på den veien: Den skal lede dem mot deres himmelske mål. Av jord er de, og vi alle, på lik linje med Johannes Døperen. Men på Veien går vi sammen med Ham som er fra evighet og som forener vårt jordiske liv med det som er fra himmelen.

Johannes Døperen bruker bildet fra bryllupsfesten når han skal beskrive med ord det ufattelige under at Gud tar bolig i blant oss. Juleevangeliet forteller det samme på en annen måte, med enkle ord og med et budskap som taler direkte til hjertene. For det er jo i hjertene det skjer. Ikke i oppe i hodet, i tankene eller i de velformulerte ordene. Det skjer i hjertet. ”Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom. Der samles mine tanker som i sin hovedsum..” (NoS 45)
La oss gå julen i møte med forventning til julens budskap om en stor glede, så også vi kan si med Johannes: ”Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt.”
Fortsatt god ventetid!

Lysbærere!

2005-11-06T11:52:00.000+01:00

Allehelgensdag 2005
Prekentekst: Matt 5,1-12:
Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. 2 Han tok til orde og lærte dem: 3 ”Salige er de som er fattige i sin ånd, for himmelriket er deres. 4 Salige er de som sørger, for de skal trøstes. 5 Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. 6 Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. 7 Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet. 8 Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. 9 Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. 10 Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. 11 Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. 12 Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.”

Det er Allehelgensdag, og vi kan spørre: Hva er en helgen - egentlig? Presten i Nidarosdomen hadde noen konfirmanter på omvisning i domen. De betraktet glassmaleriene som fremstilte noen helgener fra kirkens historie. Presten spurte: ”Hva er en helgen?” De unge studerte glassmaleriene en stund til, og så var det en som svarte: ”Det er en som lyset skinner igjennom!”
En god beskrivelse av en helgen! Ingen har fått helgenstatus før etter sin død. En levende helgen har derfor ingen av oss fått møte. Men vi har sikkert alle møtt noen mennesker som det følger noe lyst og godt med. Mennesker som har den egenskapen at de gir videre til andre noe av det gode og livsbekreftende de selv bærer med seg i sitt eget liv. Vi kunne si: De reflekterer og sender videre et himmelsk lysstreif. De gir andre tid og oppmerksomhet, de ser, lytter og forstår. Det følger en velsignelse med sånne mennesker. De bringer med seg lys i hverdagen.

Jesus sa til sine venner at de skulle være lysbærere i verden, han brukte ordene: ”Dere er verdens lys!” Det samme sa han om seg selv: ”Jeg er verdens lys”. Jesus vil altså gi videre gjennom andre mennesker det lys han selv bringer til jorden fra himmelriket.
Salmedikteren Anders Frostenson har gitt dette et poetisk uttrykk:
Lyset skinner over jord, halleluja.
Midt i blant oss er Guds ord. Halleluja.

Han som kjenner verdens nød, halleluja,
overvinner natt og død, halleluja.
Vi får kjenne: Gud er god! Halleluja.
Han gir liv i overflod! Halleluja.
(NoS 349, overs. v/Svein Ellingsen)

Helgener har opp gjennom kirkens historie tjent som inspirasjon og forbilder for mennesker under vekslende forhold. Helgenlegendene var oppbyggelige fortellinger, fortalt fra munn til munn, fra hjerte til hjerte.
Dagens mennesker trenger å møte helgener som kan reflektere det himmelske lyset inn over det de selv strever med. Også det moderne, selvgående menneske trenger noen som kan bringe trøst, oppmuntring og nærhet i vanskelige tider. Noen ”som lyset skinner igjennom”.

I dag lyder Jesu ord til oss fra «saligprisningene». Ordet «salig» kan også oversettes med «velsignet» eller «lykkelig». «Salige er» innleder han - og nevner alle dem som kjenner seg små og avmektige, de som opplever sorg, de som lengter etter rettferdighet og de som blir forfulgt for rettferdighets skyld. Salige er de - midt i livets harde virkelighet.
Hvordan kan Jesus si det? Jo, det er fordi «himmelriket» er kommet nær! Det er selve programmet for Jesu oppdrag - å bringe himlenes rike ned til oss her på jorden. Slik åpner han sin første tale: «Guds rike er nær. Vend om og tro på evangeliet!»
Tro på det glade budskap - midt i livets motbakker, fortvilelse og smerte. Guds rike er selve kilden til tro og håp i denne verden. Denne verden - med sin urettferdighet - er ikke det hele. Jesus føyer noe til, noe helt avgjørende: En himmel er spent over jordelivet. Livet næres fra kilden.
Midtveis i livets motbakke fristes vi kan hende til å tenke at Gud er langt borte. Men Jesus sier det motsatte: ”Guds rike er midt i blant dere!” ”Let, så skal du finne, bank på, så skal det lukkes opp for deg.”

Også de som sørger, nevnes av Jesus som salige, «de skal finne trøst».
I dag, på Allehelgensdag, stanser mange opp og minnes dem som en stund fikk vandre sammen med oss på livsveien. Minnene er blitt kjære for oss. Kranser og lys på kirkegården taler sitt tydelige språk. Vel var de mennesker på godt og vondt. Men i dag, på Allehelgensdagen, får vi minnes dem med glede og takk. I oppstandelsens lys er vi forenet med dem.

"Vi tenker hver på våre
Og stille signer dem.
Vi tørrer savnets tåre
og ser mot gjensyn frem."

"Årtusener må svinne
Som drøm for sinn og sans.
Nå er hos Gud de inne,
Nå er de evig hans".

Så vakkert er det uttrykt i NoS 248 i vår salmebok.
I dag er du invitert til nattverd. Nattverden kalles fra gammelt for "ferdabrød", eller med et annet ord: reisekost. Nattverden er næring på livets ferd.
Det som profeten spådde, er gått i oppfyllelse:
"De skal finne mat langs veiene. ..De skal ikke sulte og ikke tørste, verken sol eller hete skal skade dem. For han som har barmhjertighet med dem, han skal føre dem og lede dem til kildevell" (Jes.49,9-10).

Amen.

Et bære-kraftig fellesskap

2005-10-02T17:51:00.000+02:00

Prekentekst: Mark.2,1-12

1 Etter en tid kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme. 2 Det samlet seg så mange mennesker at de ikke fikk plass, heller ikke utenfor døren. Han forkynte Ordet for dem. 3 Da kom de til ham med en som var lam; han ble båret av fire mann. 4 Men fordi de ikke kunne komme fram til ham på grunn av trengselen, brøt de opp taket over det sted der Jesus var. Da de hadde laget en åpning, firte de ned båren som den lamme lå på. 5 Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Sønn, dine synder er tilgitt.»

6 Men noen skriftlærde som satt der, tenkte med seg selv: 7 «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre enn Gud kan tilgi synder?» 8 Jesus merket i sin ånd at de tenkte dette, og han sa til dem: «Hvorfor har dere slike tanker? 9 Hva er lettest å si til den lamme, enten: Dine synder er tilgitt, eller: Stå opp, ta båren din og gå? 10 Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til den lamme: 11 «Jeg sier deg, stå opp, ta båren din og gå hjem!» 12 Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem, så alle ble ute av seg selv av undring og priste Gud og sa: «Noe slikt har vi aldri sett.»

Det finnes mye tro i folkedypet, riktignok ikke alltid så lett å få øye på, men den er der, og den praktiseres – først og fremst gjennom bønn. Det er mange som ber. Mange ber også for andre. Der er forbedere. De vender sin oppmerksomhet og sitt indre blikk mot et annet menneske; med varme tanker formes ord i bønn om at Gud må ta vare på deres kjære barn eller barnebarn og at det må gå dem vel, og at Gud må gi helse og krefter til den venn eller venninne som nå trenger det så veldig! Noen forbedere har lange lister med navn som de ber for.

Disse som ber, er så sammenligne med bærerne vi hører om i evangelieteksten, de som bar båren med den lamme til Jesus. Forbederne gjør et stykke arbeid, de ser, de bryr seg, de handler – gjennom bønnen og bønnens kraftfelt bringer de andre mennesker til Jesus.

De som bar, og den lamme mannen de bar på, hadde sikkert forventninger til Jesus. Likevel gjør Jesus noe tilsynelatende annet enn det de forventer. Han sier: ”Sønn, dine synder er tilgitt.” På Jesu tid ble de som var syke betraktet som syndere, og sykdommen ble derfor ansett å være en skjebne som fortjent. En vond skjebne med sykdom og lidelse ble fortolket som tegn på synd – enten hos den syke selv – eller endog hos hans foreldre eller forfedre. Det ble en dobbelt tyngsel å bære: Egen sykdom koblet med folks forakt og dom.

Å tilgi synd – hva går det ut på?
”Sønn, dine synder er tilgitt”, sa Jesus til mannen på båren. Å tilgi synder – hva går det ut på? Å gjenopprette forbindelsen til Gud!

Når Jesus tilgir synder, bryter han med de skriftlærdes fortolkning om selvforskyldt skjebne, og han erklærer i full offentlighet forbindelsen mellom den syke og Gud for gjenopprettet. Den forbindelsen hadde lovens fortolkere mot bedre vitende fradømt ham, og ved det bidratt til at den syke ble enda mer isolert og utstøtt - og enda sykere! Med sin myndige proklamasjon og tiltalen ”Sønn!” gjenoppretter Jesus forbindelsen og stadfester at den syke like vel som de friske, er skapt og elsket av sin himmelske Far. Denne erklæringen utløser så en helbredende energi som underbygges av Jesu befaling om å stå opp, ta båren og gå.

Denne frigjørende og helsebringende kraften er til stede også for oss når vi påkaller Jesu navn og bærer oss selv og andre fram for ham i bønn. Jesus gir oss en befriende glede over å være skapt og elsket av Gud. En indre glede og fred får ta bolig i vårt hjerte. Denne glede og fred har kraft i seg. Om denne kraften også helbreder fra sykdom, er ikke noe vi kan diktere. Men vi kan be om helse, krefter, helbredelse. Det som legges i Guds hånd, er overgitt til Den sterkeste. For den som tror, går veien gjennom Jesus. Han kaller oss til å tro på ham – ikke med en, kjølig, intellektuell tro, eller en tro der all tvil er ryddet bort, men med handling: ”Kom til meg, dere som strever og bærer tunge byrder..”

De gjorde det, de fire som bar den lamme. De kom til Jesus. Deres tro var å komme. Resten lot de være opp til Jesus.

Å bære mennesker til Jesus
Vi kan ikke diktere Gud med våre ønsker og våre løsninger. Men vi kan komme til ham. Og - ikke mindre viktig: Vi kan bære mennesker til Jesus i bønn! Forbønn er nestekjærlighet i praksis.

Noen forteller om at de har en forbeder i familien, et menneske som setter av tid til å be. Noen forteller om en bestemor eller tante som ikke kan bevege seg så lett lenger og gå på så mange besøk de kunne ha ønsket, men de har plass til mange navn på bønnelistene sine. Slik får de bære mennesker fram for Jesus – på bønnens bevingede båre!

Kjære menighet. Vi er alle kalt til å bære, bære hverandres byrder, bære hverandre frem for Gud i våre bønner – med bønnens bærekraft.

Fra hode til hjerte

2005-07-03T11:00:00.000+02:00

Prekentekst: Matt 5,20-24[25-26]:

20 Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket. 21 Dere har hørt det er sagt til fedrene: Du skal ikke slå i hjel, og den som gjør det, skal komme for domstolen. 22 Men jeg sier dere: Den som blir sint på en annen, skal for domstolen, og den som sier til en annen: Din dumrian, skal stilles for Det høye råd, og den som sier: Din ugudelige narr, skal være skyldig til helvetes ild. 23 Dersom du bærer fram et offer til alteret og der kommer til å tenke på at en annen har noe å anklage deg for, 24 så la offergaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med ham. Kom så og bær fram ditt offer!

Guds rettferdighet – og vår selvrettferdighet
Det må være samsvar mellom menneskets ytterside og innerside! Dersom vi bare pleier vår ytterside, den som alle ser og legger merke til, men det ikke er samsvar mellom denne yttersiden og det vi opplever, tenker og føler på innsiden, i vårt hjerte, da er vi på vei til å miste oss selv.

Vår ytterside avspeiler selvrettferdigheten. Den er noe ganske annet enn Guds rettferdighet. Guds rettferdighet kommer til oss på nådens vinger i troens åpne landskap. Vår selvrettferdighet, derimot, gir en falsk fasade-kristendom som virker nedbrytende på troen og fellesskapet hos dem som blir utsatt for det.

Fra hode til hjerte
For jødene var loven Guds lov, derfor var den god, en veiviser og en hjelper til et godt liv og et rett gudsforhold. Loven skulle omfatte hele livet med sine 365 forbud, et for hver dag i året, og 248 påbud, et for hvert bein i kroppen. Etter hvert ble loven supplert med detaljerte fortolkninger av de lovkyndige. Det ble mer og mer krevende å oppfylle alle dens krav og forskrifter. Det utviklet seg et tydelig skille mellom dem som tilsynelatende, og jeg sier tilsynelatende – fikk det til, og de som snublet og falt i alle paragrafene. Det var etter hver blitt vanskelig å skimte Guds kjærlige ansikt gjennom de mange påbud og forbud. Jesus gjorde noe med dette.

Jesus nytolker og avslører
Hva går det ut på? I dagens tekst, som er hentet fra Jesu såkalte ”bergpreken”, får vi et glimt av det nye: Jesus sier: ”Dere har hørt det er sagt til fedrene…” Så langt kan tilhørerne nikke gjenkjennende. Men så kommer det nye: ”Men jeg sier dere:…!”

Jesus tillater seg å tolke budene i skjerpende retning, slik at det ikke bare dreier seg om det å gjøre eller ikke gjøre, for eksempel å slå i hjel eller unnlate å slå i hjel. Men budet rammer også de krefter, impulser, tanker og følelser som utløser tanken på en slik handling. Jesus ser tvers gjennom menneskene – og avdekker at det bor mye som står Guds vilje i mot innenfor selv den prektigste fasade! Og det var nettopp dette han anklaget de lovkyndige for: De hadde et prektig ytre, men i deres hjerte bodde noe helt annet. Ved sine mange detaljerte fortokninger gjorde de loven til en byrde for folk og ved det skapte de tapere, utstøtte og foraktede. Det var det motsatte av det som var lovens hensikt hos Gud, og som Bibelen også har mange vitnesbyrd om, bl.a. fra Salmenes bok, om loven som en glede, en inspirasjon og en veileder til et godt liv, slik som for eksempel Salme 119 i GT viser: ”La meg gå på den sti dine bud viser, for jeg har min glede i den” (v.35); ”Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti” (v.105).

Menneskets ytterside og innerside
Guds rettferdighet er fullkommen – og den krever av mennesket at det skal være fullkomment, slik Gud er fullkommen. Jesus skjerper budene for å få frem menneskets ytterside og innerside som noe som skal henge sammen. Samtidig avslører han at slik er det ikke hos de lovkyndige og dem som fortolker loven.

Jesus avslører hyklerne, de selvrettferdige, de som dømmer andre og fremhever seg selv og sin egen fortreffelighet. Det imponerer ikke Gud. Tvert i mot, Gud krever ikke en pinlig nøyaktig etterlevelse av lovens 365 forbud, et for hver dag i året, og 248 påbud, et for hvert bein i kroppen. Derimot krever han hjertets kjærlighet og vilje til barmhjertighet, offer og forsoning. Som Jesus sa det, anvendt på sabbatsbudet: Gud skapte ikke mennesket for sabbatens skyld, men sabbaten ble til for menneskets skyld.

Å være ”i Kristus”
Samtidig som Jesus avslører det manglende samsvar mellom menneskets ytterside og innerside, så går han selv inn og tar på seg konsekvensene; han bærer alt menneskelig hykleri, forakt og dømmesyke, fiendskap og hat med seg opp på korset. Der tilintetgjør han det i sin død – og Gud reiser ham opp som menneskehetens forsoner, håpsbærer og veiviser til et liv fylt av Guds nåde. Stikkordet her er det apostelen Paulus som viser oss, det er ”i Kristus”. ”Dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning…”(2 Kor 5,17).

Vi må bare ikke tro at Jesu avsløring har gyldighet bare for de skriftlærde og fariséerne, men ikke for oss! Også vi må erkjenne at dersom det var opp til oss alene, ville det aldri bli et samsvar mellom yttersiden og innersiden. Det vil alltid være skjemmende flekker og sprekker i fasadepussen. Tror vi at vi kan skjule det hele ved hjelp av kunstferdig fernissering eller kanskje ved å plante eføy, tar vi feil. Før eller senere blir krakeleringen i fasaden synlig, og vi blir avslørt som hyklere. Da er vi i samme båt som fariséerne og de skriftlærde som ble avslørt av Jesus.

Apostelen Paulus var selv fariséer. Han var ivrig etter å forfølge dem som trodde på Jesus og få kastet dem i fengsel. En dag da han var på vei til byen Damaskus for å utføre et slikt oppdrag, ble han overveldet av et syn. Han skriver selv om hvordan han ble slått til jorden, og han hørte en røst som spurte: ”…hvorfor forfølger du meg?” Kort fortalt var Paulus aldri senere i tvil om at det var den oppstandne Jesus som møtte ham der på veien. Dette synet skulle snu opp ned på det meste i apostelens liv. Det skjedde samtidig en bevegelse fra hode til hjerte: Paulus fikk erfare kjærlighetens og forsoningens nyskapende kraft.

Den oppstandne Jesus er den store frigjører også for deg og meg. I dåpen ble vi forenet med ham slik at hele livet kan være et liv ”i Kristus”. Fortsatt må jeg kjempe mot falskhet og hykleri, og først og fremst i mitt eget liv, men jeg kjemper ikke forgjeves. Jeg strever, men det skjer ”i Kristus”. Kristi kors holder forbindelsen med Gud fast og trygg og gir livet, og alt vi strever med, et håpets perspektiv.

Amen.

Å holde ilden levende

2005-05-01T11:00:00.000+02:00

Det er 5. søndag i påske, og det er 1.mai, den internasjonale arbeiderbevegelses kampdag er i dag 115 år. Dagen ble vedtatt feiret på den 2. internasjonale i Paris i fra 1890. Først og sist var det kravet om åttetimersdagen som samlet arbeiderbevegelsen. "8 timers arbeide, 8 timers hvile, 8 timers frihed", het det på faner og første mai-merker.

Kirken og arbeiderbevegelsen står ikke lenger i det gamle spenningsfylte forhold til hverandre, men står i dag sammen om det viktigste. Reiulf Steen har sagt at kristendommen bærer i seg grunnlaget for frihet og rett. Han sier: "Det er to elementer i kristendommen som i dag er helt avgjørende for menneskehetens fremtid. Det ene er fremhevelsen av menneskets uendelige verdi, som ikke har vært noen selvfølge opp gjennom historien. Det er denne erkjennelsen som ligger nedfelt i erklæringen om menneskerettighetene. Et annet sentralt budskap i kristendommen er dette: Du skal elske din neste som deg selv. Det er det vi i arbeiderbevegelsen har gitt betegnelsen solidaritet." (Så langt Reiulf Steen)

I kirkelig sammenheng vokste det i det 19. århundre frem et stort diakonalt arbeid i Norge, gjennom diakonisser og diakoner, bymisjonærer og frelsesoffiserer. De kirkelige, diakonale institusjonene er i dag viktige aktører i omsorgs-Norge. På 1. mai - arrangementer har kirken og gudstjenesten mange steder en naturlig plass i programmet for dagen.

1. mai handler om rettferdighet. Men det handler også om solidaritet. En utfordring i dag er vår felles, globalisert verden, som tydelige avtegner et tragisk skille mellom et rikt Nord og et fattig Sør. Den rike del av verden i Nord må endre sin adferd, av hensyn til miljøets bærekraft, og handelsavtalene må gjøres mer tilpasset mulighet for vekst og utvikling i den fattige del av verden. Det innebærer vilje til å betale produsenter i Sør bedre og mer stabile priser for varene enn hva et skeivvridd verdensmarked tilbyr. Det betyr også å handle med dem som respekterer menneskelige og faglige rettigheter og tilbyr arbeiderne anstendige lønnsvilkår, framfor dem som bruker tilnærmet slavearbeid.

Siden 1997 er Norge med i det internasjonale samarbeidet om merking av varer fra ”rettferdig handel”. Foreløpig er det kaffe, te, bananer og noen andre produkter som er tilgjengelige i butikkene, men flere kommer. Ved siden av å betale en minste fastsatt pris, må importører som vil få merket varene sine tilby produsentene kreditt og inngå langsiktige kontakter. Når produsentene er fabrikker eller plantasjer, må de respektere arbeidstakernes grunnleggende faglige og menneskelige rettigheter og betale lovbestemt minstelønn. 800.000 produsenthusstander i fattige land nyter i dag godt av disse ordningene.

Tekstene i dag, på 5.søndag i påske(tiden) er ord fra Jesu avskjedstale, der han trøster og forklarer sine venner at det som skjer da han går bort, ikke betyr at de blir forlatt. Tvert om, den oppstandne Herre og Frelser vil være til stede for dem og for alle over alt der mennesker ber. Gjennom bønnen kan de hente kraft fra oppstandelsens krefter, til å sette inn mot mismotet i eget liv og kalde hjerters is og sne, Ånden skal tine og varme og inspirere. Bønn er redskapet som vi kan bruke til å åpne opp.

Vi må kunne bevege oss i to retninger: En retning utover (sentrifugal) og en retning innover (sentripetal). Å søke utover er viktig når vi skal delta i den offentlige samtalen. Som kristne har vi plikt til å formidle det kristne perspektiv på livet og jorda, være synlige, ha en plass og en stemme i det offentlige rom.

Retningen innover søker i vi i bønnen. Bønn er å tale og lytte. Gud meddeler seg, og vi kan motta og fortolke signalene – inn i våre liv og ut i verden. Bønn er å legge alt fram for Gud – og å ta kraften og veiledningen med inn i hverdagen, så det preger våre valg og våre prioriteringer.

Jesus sier i dagens tekst at vi kan be Faderen om noe, og han vil gi oss det «i sitt navn». Det er altså Jesu navn som er bønnens løsenord. Når vi ber i Jesu navn, er vi trygge for at bønnen forener oss med Jesu sak i verden.

Det står om Jesus at han rett som det var trakk seg bort for å søke ensomheten og stillheten i bønn. Vi kan gjøre det samme, vi kan også ha et sted som vårt private bønnested. Noen har et sted i naturen, eller hjemme. I disse dager markerer retreatbevegelsen 50 år med retreater i Norge. Det startet med ildsjelen Edin Løvås på 50-tallet. Mange har opplevd at noen dagers retreat for dem har åpnet for dypere innsikt i seg selv og Gud.

For ikke mange dager siden markerte det moderne, larmende samfunn ”Stillhetens dag”. Stillheten kan bli en oppdagelsesreise i sinnet. Reisen innover består i å våge å møte det som melder seg og gjøre seg kjent med det. Det er lydhørhet for Gud som er bønnens vesen. ”Han som kaller oss fra mørket og inn i sitt underfulle lys”. Jeg synes det er fint å tenke på at når vi ber, går vi på den veien - fra mørke til lys.

Bønn er å gi seg ut i en elv av bønner, der mine bønner blir som en dråpe. Men likevel får jeg tro at Gud hører akkurat mine bønner – og svarer meg på en måte som gagner meg og Jesu sak i verden. Bønn gjør meg seende. Kanskje kan Hans Børlis lille dikt illustrere dette:
«Ett er nødvendig
her i denne vår vanskelige verden av husville og heimløse:
Å TA BOLIG I SEG SELV.
Gå inn i mørket og pusse sotet av lampen,
slik at mennesker på veiene
kan skimte lys i dine bebodde øyne.»

Bønn gjør seende. Både ser jeg meg selv og andre med klarere blikk, og jeg ser på jorden og skaperverket med ny og kjærlighetsfull oppmerksomhet. Jeg priser Skaperen for naturens skjønnhet, jeg takker for at han har tiltrodd meg å være del av skaperverket. Gud er til stede ved sin Ånd, den oppstandnes Ånd, som ilden som lyser og varmer.

Så la oss be med den gamle keltiske liturgien:
”Herre, vern om ilden,
Slik Kristus verner om oss alle.
Herre, la varmen fra ilden
Være i vår midte,
Slik Kristus er blant oss bestandig.”

Amen.

Synden koster oss dyrt - Guds kjærlighet er gratis

2005-04-24T11:00:00.000+02:00

Prekentekst: Joh 16,5-15:

5 Nå går jeg til ham som har sendt meg, men ingen av dere spør: «Hvor går du hen?» 6 For sorg har fylt deres hjerter, fordi jeg har sagt dette. 7 Men jeg sier dere sannheten: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men går jeg bort, da kan jeg sende ham til dere. 8 Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva som er synd, rett og dom: 9 Synden er at de ikke tror på meg, 10 retten får jeg, fordi jeg går til Faderen så dere ikke lenger ser meg, 11 dommen er at denne verdens fyrste er dømt. 12 Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. 13 Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og kunngjøre dere det som skal komme. 14 Han skal forherlige meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. 15 Alt det Faderen har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere.

Talsmannen kommer!
Jesus skal forlate sine venner, og sorg hadde fylt deres hjerter. Men så sier Jesus at det er til gagn for dem at han går bort, for da kan han sende sin ”talsmann” til dem. Ordet, på gresk ”para-kletos”, latin ”ad-vocatus”, betyr egentlig ”en som er tilkalt” – og da for å hjelpe. Ordet er det samme som vårt ord advokat, nærmere bestemt en ”forsvarsadvokat”.

Disiplene kunne trenge det, en talsmann eller forsvarsadvokat, som kunne tale Jesus sak for vennene, som nå ikke lenger skal ha ham mellom seg, en som kunne trøste dem i sorgen over at deres Mester skulle forlate dem. ”Stopp litt!”, sier Jesus, når han ser disiplenes reaksjon. ”Det er (faktisk) til gang for dere at jeg går bort! For jeg skal jo sende talsmannen til dere”. «Sorgen skal bli avløst av glede», sa Jesus om disiplenes situasjon. Gleden kommer med talsmannen, sendt til verden. Jesus er ikke gått bort - han er nær! «Jesus lever!», det var påskedagens gledesbudskap. «Herren er nær», skriver apostelen Paulus - og anser dette for å være selve grunnlaget for troens glede og takk.

”Denne verdens fyrste er dømt”
Også vi trenger en Talsmann for å avsløre tomhetens og overfladiskhetens ulike forkledninger. Mange av oss lever periodevis et liv på overflaten. På overflaten går det kjapt, der er det kult og trendy, det er som en sentrifuge der alt liv tvinges til overflaten. Det bringer menneskene bort fra seg selv, vi blir forført til å tro at periferien er sentrum, vi slynges mot overflaten og en følelse av uvirkelighet melder seg. Vi fylles av uro, oppgitthet og tungsinn. Livet mister sitt liv. ”Og du dør så langsomt at du tror du lever”, lød tittelen på en diktsamling som kom ut for noen år siden (av Bertrand Besiguée).

Drivkraften bort fra oss selv er samtidig drivkraften bort fra Gud. Derfor hviler et fortapelsens alvor over evangeliets ord i dag: Vi kan miste oss selv, vi kan miste kontakten med Gud i nåtid og fremtid. Det er ”denne verdens fyrste” som da får slippe til. Han fanger oss og holder oss fast.

Men så lenge det er liv, er det håp, så lenge det er håp, er det liv. Jesus sier: ”Jeg er den gode hyrde” – den gode hyrde gir sitt liv for sauene. Den gode hyrde er den oppstandne Jesus. Han vender seg mot oss og roper: ”Følg meg!”

Gerd Grønvold Saue uttrykker det slik:

"Herre, du går i gatene i vår by
Du er til stede
Som i Nasaret Kapernaum Jeriko
med Din fred
større og merkeligere
enn alt
mennesket forstår
lær oss å lytte slik
at vi hører Din stemme
Amen"

Synden:
Når Ånden, Talsmannen, kommer, skal han overbevise verden om synd, sier Jesus. Synden er at de ikke tror på meg. Mange synes kirken snakker altfor mye om synd. Men hva er egentlig synd?

I avskjedstalen forklarer Jesus hva synd egentlig er: Synd – det er å velge å ikke tro på Jesus. Da forstår vi at ordet synd egentlig betyr ”bomme på målet”. Jesu mål for oss er at vi skal finne veien som fører til livet, til livets dypeste mening og sammenheng. Den veien er ham selv. Men ”verdensfyrsten” lokker oss til å velge en annen vei, veien til overflaten og alt det andre som legger beslag på vår tid og oppmerksomhet, så vi ikke får tid til å tenke på hvem Jesus er og hva som er livets mening og sammenheng.

Men verdensfyrsten kan ikke hjelpe oss når vi for sent oppdager at livet har gått oss forbi med alt sitt kravfulle strev, uten at vi våget å ta i mot den uforbeholdne kjærligheten i Jesu kall. Når vi hørte hans kall: ”Kom til meg!”, så trodde vi han ville ta fra oss livsgleden og alt det som var morsomt. Men livets tivoli har avslørt sitt sanne vesen. Tomheten, tristessen, sorgen stod og ventet i skyggen bak de blinkende lysene. Der, i skyggelandskapet, var det ingen andre som så meg eller trøstet meg. Jeg følte meg forlatt. Plutselig kjente jeg meg uten verdi. For jeg hadde ingen annen verdi enn den som andre satte på meg, den som steg og sank avhengig av en vekslende status og formkurve.

Men, hør, ennå er det ikke for sent! Midt i dette kaos hører jeg Jesus kalle meg til å komme til ham og følge ham inn på den veien som fører til livet. I møte med Jesus har jeg mitt livs sjanse til å finne meg selv igjen. For Jesus har funnet meg, han har gått i døden for at jeg kan la Guds kjærlighet få innpass og være drivkraft til å velge meg ut av uvirkelighetens malstrøm, til å velge å tro at jeg er sett og elsket av Gud som den jeg er, han som har skapt meg i sitt bilde og kalt meg til å bli hans barn i dåpen.

Guds kjærlighet er gratis
Dere som i dag bringer deres barn til døpefonten, dere kalles til å gi barnet kjennskap til at Jesus er Veien. Han åpner sin favn og kaller dåpsbarna til å komme og bli velsignet av ham. Når de så ser med hvilken kjærlighet han elsker dem, får de lyst til å følge ham og tro på ham, ikke av tvang, men i frihet, av hjertets trang.

Barna har en spontan tillit til at foreldrene vil dem vel. De har også de beste forutsetninger for å komme til Jesus. Vi voksne, derimot, vi har lært oss til å tenke at kjærlighet ikke er noe gitt, den krever gjenytelse og er ofte betinget. En betinget kjærlighet krever før den gir. Men et slikt utgangspunkt vil være en avgjørende hindring for å komme til Jesus – og ”ta i mot Guds rike”, det kan vi nemlig bare gjøre ”likesom et lite barn”. Det kan bare skje i total og uforbeholden tillit til at Guds kjærlighet til meg er ubetinget, frivillig og total. Den verken kan eller skal fortjenes eller kompenseres eller betales. Den er gratis, derav ordet ”nåde”, gratis betyr på latin ”av nåde”. Vi voksne har lært at vi ikke får noe gratis. Evangeliet viser oss det motsatte, og ingen ting kan påvirke Gud til å endre mening: Hans kjærlighet til deg og meg er ubetinget, absolutt og – gratis – ”av nåde”. Da skjønner vi hva apostelen Paulus snakker om når han uttrykker: ”For av Guds nåde er jeg det jeg er, og det nåde over nåde”. For det er jo ”i Gud vi lever, rører oss og er til”, han har skapt oss, livet hviler i hans hånd. Hver dag er en sjelden gave, vi kan bare ta i mot i takk.

Evangeliets glede
Det er m.a.o. glede som ligger gjemt i evangeliet, det er også nettopp hva ordet betyr: ”Det glade budskap”. Jesus sier ved sin avskjed til sine disipler at hans Ånd, som han sender i sitt sted, kommer for å gi dem glede, en glede som ingen kan ta fra dem. Denne glede har sitt grunnlag i nåde, derfor sa professor emeritus Jacob Jervell ved en litt uhøytidelig anledning at ”evangeliet er det glade vanvidd”! Det går på tvers av våre erfaringsbaserte forestillinger om at vi ikke får noe gratis.

Kjære dåpsforeldre og faddere: Dere, sammen med menigheten, har fått i oppdrag å lære barna om Jesus. Men vi har alle også fått i oppdrag å lære av barna! Det er for at vi skal forbli Guds barn gjennom hele livet. For at vi skal oppleve gleden ved å være elsket for vår egen skyld, med en kjærlighet som var villig til å gå i døden for oss. Derfor er Jesus hyrden som leder oss til grønne enger, og som viser oss kilden for glede. Ved å drikke av kilden, får vi del i gleden, gleden som varer, gleden som ingen kan ta fra oss.

Amen.