Fra hode til hjerte

Prekentekst: Matt 5,20-24[25-26]:

20 Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket. 21 Dere har hørt det er sagt til fedrene: Du skal ikke slå i hjel, og den som gjør det, skal komme for domstolen. 22 Men jeg sier dere: Den som blir sint på en annen, skal for domstolen, og den som sier til en annen: Din dumrian, skal stilles for Det høye råd, og den som sier: Din ugudelige narr, skal være skyldig til helvetes ild. 23 Dersom du bærer fram et offer til alteret og der kommer til å tenke på at en annen har noe å anklage deg for, 24 så la offergaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med ham. Kom så og bær fram ditt offer!

Guds rettferdighet – og vår selvrettferdighet
Det må være samsvar mellom menneskets ytterside og innerside! Dersom vi bare pleier vår ytterside, den som alle ser og legger merke til, men det ikke er samsvar mellom denne yttersiden og det vi opplever, tenker og føler på innsiden, i vårt hjerte, da er vi på vei til å miste oss selv.

Vår ytterside avspeiler selvrettferdigheten. Den er noe ganske annet enn Guds rettferdighet. Guds rettferdighet kommer til oss på nådens vinger i troens åpne landskap. Vår selvrettferdighet, derimot, gir en falsk fasade-kristendom som virker nedbrytende på troen og fellesskapet hos dem som blir utsatt for det.

Fra hode til hjerte
For jødene var loven Guds lov, derfor var den god, en veiviser og en hjelper til et godt liv og et rett gudsforhold. Loven skulle omfatte hele livet med sine 365 forbud, et for hver dag i året, og 248 påbud, et for hvert bein i kroppen. Etter hvert ble loven supplert med detaljerte fortolkninger av de lovkyndige. Det ble mer og mer krevende å oppfylle alle dens krav og forskrifter. Det utviklet seg et tydelig skille mellom dem som tilsynelatende, og jeg sier tilsynelatende – fikk det til, og de som snublet og falt i alle paragrafene. Det var etter hver blitt vanskelig å skimte Guds kjærlige ansikt gjennom de mange påbud og forbud. Jesus gjorde noe med dette.

Jesus nytolker og avslører
Hva går det ut på? I dagens tekst, som er hentet fra Jesu såkalte ”bergpreken”, får vi et glimt av det nye: Jesus sier: ”Dere har hørt det er sagt til fedrene…” Så langt kan tilhørerne nikke gjenkjennende. Men så kommer det nye: ”Men jeg sier dere:…!”

Jesus tillater seg å tolke budene i skjerpende retning, slik at det ikke bare dreier seg om det å gjøre eller ikke gjøre, for eksempel å slå i hjel eller unnlate å slå i hjel. Men budet rammer også de krefter, impulser, tanker og følelser som utløser tanken på en slik handling. Jesus ser tvers gjennom menneskene – og avdekker at det bor mye som står Guds vilje i mot innenfor selv den prektigste fasade! Og det var nettopp dette han anklaget de lovkyndige for: De hadde et prektig ytre, men i deres hjerte bodde noe helt annet. Ved sine mange detaljerte fortokninger gjorde de loven til en byrde for folk og ved det skapte de tapere, utstøtte og foraktede. Det var det motsatte av det som var lovens hensikt hos Gud, og som Bibelen også har mange vitnesbyrd om, bl.a. fra Salmenes bok, om loven som en glede, en inspirasjon og en veileder til et godt liv, slik som for eksempel Salme 119 i GT viser: ”La meg gå på den sti dine bud viser, for jeg har min glede i den” (v.35); ”Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti” (v.105).

Menneskets ytterside og innerside
Guds rettferdighet er fullkommen – og den krever av mennesket at det skal være fullkomment, slik Gud er fullkommen. Jesus skjerper budene for å få frem menneskets ytterside og innerside som noe som skal henge sammen. Samtidig avslører han at slik er det ikke hos de lovkyndige og dem som fortolker loven.

Jesus avslører hyklerne, de selvrettferdige, de som dømmer andre og fremhever seg selv og sin egen fortreffelighet. Det imponerer ikke Gud. Tvert i mot, Gud krever ikke en pinlig nøyaktig etterlevelse av lovens 365 forbud, et for hver dag i året, og 248 påbud, et for hvert bein i kroppen. Derimot krever han hjertets kjærlighet og vilje til barmhjertighet, offer og forsoning. Som Jesus sa det, anvendt på sabbatsbudet: Gud skapte ikke mennesket for sabbatens skyld, men sabbaten ble til for menneskets skyld.

Å være ”i Kristus”
Samtidig som Jesus avslører det manglende samsvar mellom menneskets ytterside og innerside, så går han selv inn og tar på seg konsekvensene; han bærer alt menneskelig hykleri, forakt og dømmesyke, fiendskap og hat med seg opp på korset. Der tilintetgjør han det i sin død – og Gud reiser ham opp som menneskehetens forsoner, håpsbærer og veiviser til et liv fylt av Guds nåde. Stikkordet her er det apostelen Paulus som viser oss, det er ”i Kristus”. ”Dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning…”(2 Kor 5,17).

Vi må bare ikke tro at Jesu avsløring har gyldighet bare for de skriftlærde og fariséerne, men ikke for oss! Også vi må erkjenne at dersom det var opp til oss alene, ville det aldri bli et samsvar mellom yttersiden og innersiden. Det vil alltid være skjemmende flekker og sprekker i fasadepussen. Tror vi at vi kan skjule det hele ved hjelp av kunstferdig fernissering eller kanskje ved å plante eføy, tar vi feil. Før eller senere blir krakeleringen i fasaden synlig, og vi blir avslørt som hyklere. Da er vi i samme båt som fariséerne og de skriftlærde som ble avslørt av Jesus.

Apostelen Paulus var selv fariséer. Han var ivrig etter å forfølge dem som trodde på Jesus og få kastet dem i fengsel. En dag da han var på vei til byen Damaskus for å utføre et slikt oppdrag, ble han overveldet av et syn. Han skriver selv om hvordan han ble slått til jorden, og han hørte en røst som spurte: ”…hvorfor forfølger du meg?” Kort fortalt var Paulus aldri senere i tvil om at det var den oppstandne Jesus som møtte ham der på veien. Dette synet skulle snu opp ned på det meste i apostelens liv. Det skjedde samtidig en bevegelse fra hode til hjerte: Paulus fikk erfare kjærlighetens og forsoningens nyskapende kraft.

Den oppstandne Jesus er den store frigjører også for deg og meg. I dåpen ble vi forenet med ham slik at hele livet kan være et liv ”i Kristus”. Fortsatt må jeg kjempe mot falskhet og hykleri, og først og fremst i mitt eget liv, men jeg kjemper ikke forgjeves. Jeg strever, men det skjer ”i Kristus”. Kristi kors holder forbindelsen med Gud fast og trygg og gir livet, og alt vi strever med, et håpets perspektiv.

Amen.