VANN!

22. januar 2006, 2. søndag etter Kristi åpenbaringsdag

Prekentekst: 2 Mos 17,1-6
1 Så brøt hele Israels-folket opp fra Sin-ørkenen og drog dagsreise etter dagsreise som Herren bød dem. Siden slo de leir i Refidim. Men der fantes det ikke vann, så folket kunne få drikke. 2 Derfor trettet folket med Moses og sa: «Gi oss vann, så vi får drikke!» Moses svarte: «Hvorfor tretter dere med meg? Hvorfor setter dere Herren på prøve?» 3 Men folket tørstet etter vann. De murret mot Moses og sa: «Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt? Vil du at vi og barna våre og feet vårt skal dø av tørst?» 4 Da ropte Moses til Herren og sa: «Hva skal jeg gjøre med dette folket? Det er ikke lenge før de steiner meg!» 5 Herren sa til Moses: «Gå foran folket sammen med noen av Israels eldste! Ta med deg staven som du slo på elven med, og gå! 6 Da skal du få se at jeg står foran deg på berget ved Horeb. Når du slår på berget, skal det strømme fram vann, så folket får drikke.» Moses gjorde som Herren sa, mens Israels eldste så på.


Vi er bortskjemt på vann i Norge. Analyser og blindtester har vist at vannet i springen er like bra som ”kildevannet” vi kan kjøpe på flaske. Elevene i skolen har fått installert vannautomater og gratis drikkeflasker, for vann er sunt, vann gir energi, vann er liv.

Vi i Norge kan sløse med vann. Mange andre steder er vann et knapphetsgode, vannmangel og dårlig drikkevann er årsak til sykdom, krig og konflikt.
I Bibelens land, Palestina og Israel, er vann og kontroll med vannkildene et overmåte viktig tema.
For israelittene som vandret i ørkenen var det et enten-eller: vann – eller den visse død. På sin vandring i 40 år i ørkenen ble folket prøvet. Vandringen var en lang, sammenhengende ”prøvelse”. Historiefortellerne sitter på mange hundre års avstand og skriver ned de muntlige beretningene fra Israels historie, der ørkenvandringen inngår som en viktig del. ”Ørkenvandring” sier vi – og tenker kanskje ikke på at ordet er lånt fra Bibelens fortelling om Israel-folkets skjebne etter utferden fra Egypt, der folket hadde levd som treller. Gjennom ustanselige gjenfortellinger blir beretningen om exodus og vandringen i ørkenen en formingshistorie, gjennom den henter israelsfolket sine røtter og sin identitet.

Ørkenvandring i 40 år gav folket nok av det vi i dag gjerne kaller ”utfordringer”. Vi kan også kalle det for ”prøvelser”. Gjennom det som skjedde, ble folket satt på prøve. Det som ble satt på prøve, var selve troen på Gud. Fristelsen til frafall melder seg når prøvelsene kommer. Slik har det vært for menneskene gjennom alle tider. Gudstroen settes på prøve når motgangen melder seg. Slik var det for israelsfolket. Gjennom prøvelsene og fristelsen til frafall ble gudstroen modnet. De lærte noe veldig viktig: Midt i sine strømmer av høylytt klage og protest mot prøvelsene, erfarte de at de alltid kan regne med Gud! De erfarte at Gud alltid er der, og at Gud kan vende det vonde til det gode. Slik bidro motgangen til at de fikk et rikere og virkeligere gudsbilde. Derfor var det så viktig å fortelle det – om og om igjen – til etterkommerne.

Det var ikke gått lang tid etter exodus – utferden fra Egypt – før folk begynner å murre, for kosten er skral, de mangler kjøtt, og de minnes kjøttgrytene i Egypt. Der var de nok treller, men de hadde i hvert fall det de trengte av mat. Folket klaget, og Gud kom dem i møte. Like foran vår tekst blir det fortalt om hvordan Gud mettet dem med ”manna”, et slags brød som de kunne sanke på bakken om morgenen når duggen tørket opp. I 40 år spiste folket manna, står det (16,35), helt til de kom fram til Kanaan.

Om det som videre skjedde, leser vi i prekenteksten, 2. Mos 17,1-6. I dette tekstavsnittet leser vi om at folket tørstet. De befant seg i en ørken – og de fant ikke vann. Da ble det alvor. Folket begynte å anklage Moses. ”Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt? Vil du at vi og barna våre og feet vårt skal dø av tørst?”
Moses roper i fortvilelse til Gud: ”Hva skal jeg gjøre med dette folket? Det er ikke lenge før de steiner meg!” (17,3-4). Da gav Gud Moses veiledning i hvordan han skulle slå på berget med staven – så det skulle strømme vann ut av fjellet.

Hva tenker så de jødiske teologene om beretningene om manna og vann fra klippen – hvordan kan de bidra til å berike gudstroen? Når skriftlærde rabbinere i Jesu samtid forteller om Guds gjerninger i Israels historie, taler de i bilder. De forteller at Gud for deres skyld endret naturens orden. De sier: ”Kom og se hvor høyt israelittene er elsket av Gud. For deres skyld gjorde han det høye til det lave og det lave til det høye. I stedet for at jorden gav korn og brød og himmelen gav regn, lot han brødet regne ned fra himmelen og vannet komme ut av klippen. Så høyt elsket Gud Israel.”

Den teksten som vanligvis brukes som prekentekst denne søndagen, handler om Jesus i samtale med kvinnen ved Sykars brønn. I denne samtalen sier Jesus at han – Jesus - er det levende vann – og at han kan gi dette vannet å drikke, slik at det stiller tørsten for alltid. Han sier: ”Det vann jeg vil gi, blir i ham/henne en kilde med vann som veller fram og gir evig liv” (Joh 4,14).

Når Jesus sender sine disipler ut med dåpsbefalingen om å døpe til Faderens og Sønnens og Den helllige Ånds navn, handler det også om vann. Da er det dåpens vann han sikter til. Etter hans befaling øser vi dåpens vann fra kilden. Dåpens vann er livgivende, rensende og nyskapende. Det forener dåpsbarnet med den oppstandne Jesus, og det spenner en himmel ut over død og grav. Dåpen er en kilde til liv som henter sin kraft fra Jesu oppstandelse.

Dere som er foreldre og faddere får i oppgave å be for barnet og be med barnet – for å holde historien om Jesus levende. Jesus sa om Gud at han er vår himmelske Far. Han vil aldri forlate oss. Som vannet gir oss liv, er Gud livets skaper og opprettholder. En gang da apostelen Paulus på sin andre misjonsreise besøkte Athen (Apostlenes gjerninger kap.17), ble han invitert opp på Areopagos av noen greske filosofer og byrådsmedlemmer for å snakke med grekerne om Gud. Paulus sa da at han hadde notert seg de mange alterene som var reist, og at ett av dem hadde påskriften: ”Til en ukjent gud”. Denne Gud er det jeg forkynner dere, sa Paulus; Gud er ikke langt borte fra en eneste av oss. ”Det er i Gud vi lever, beveger oss og er til”.

Dette budskapet har vi fått i oppdrag å gi videre til kommende slekter. Så kan vi håpe at de får oppdage det og glede seg over det på livets vandring. Om det stundom blir en ørkenvandring, så står Jesu løfte like fullt fast: ”Jeg er med dere alle dager”! Han leder oss til dåpens kilde - en kilde til liv, en kilde til glede.