Salige er de som ikke ser, og likevel tror

Påskedag, Joh 20,1-10:
1 Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. 2 Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» 3 Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. 4 De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. 5 Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. 6 Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, 7 og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. 8 Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. 9 Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde. 10 Disiplene gikk så hjem.

Det var tidlig søndag morgen, mens det ennå var mørkt. En sorgfull Maria Magdalena kommer for å se til graven. Bare det å kunne stå ved graven og gråte kunne lette litt på trykket fra det kaos og den fortvilelse som rådde i hennes indre.
Da ser hun at steinen foran inngangen er borte. Hun løper straks tilbake for å varsle Peter og Johannes. De begir seg til graven, Peter går først inn, og kan ved selvsyn konstatere at Jesu legeme er borte, og at linklærne ligger sammenlagt og sammenrullet inne i graven. Den andre disippelen, antakelig er det Johannes, går også inn. Om han står det at ”han så og trodde». Og det føyes til: ”Hittil hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han skulle stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem.”
Det er en temmelig prosaisk beskrivelse. Disiplene hadde hørt Jesus forutsi sin død og oppstandelse flere ganger. Men de hadde ikke fattet det. Nå så to av dem at graven var tom. Det spørs om ikke Maria Magdalena målbærer det flere tenkte når hun direkte fra graven løper tilbake til disiplene og andpusten avleverer følgende melding: ”De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham”.

Går vi til Lukas, så løper også kvinnene der tilbake til apostlene for å fortelle om opplevelsene ved graven. De hadde sett to engler, i skinnende klær, som fortalte om oppstandelsen. Men apostlene ”mente det hele var løst snakk og trodde ikke på dem”, skriver Lukas lakonisk (24,11) ”Peter sto likevel opp og løp til graven”, leser vi, ”og da han bøyde seg inn i den, så han ikke annet enn linklærne. Så gikk han hjem, fylt av undring over det som hadde hendt” (24,12).
I følge Lukas var det på dette stadium ennå ikke troen, men undringen som rådde i disiplene. Disiplene trengte å se for å kunne tro. Og Gud kom dem til unnsetning. De fikk både se og møte den oppstandne. Johannes forteller hvordan det gikk til at Tomas fikk en enda lengre vei til tro enn de andre disiplene. Men omsider fikk også han møte den oppstandne og kjenne på sårene. Da først kunne han utbryte: ”Min Herre og min Gud!”
Når Johannes forteller om disiplenes vei til tro, er det som ledd i et annet og høyere anliggende: Å overbevise alle dem som selv verken har sett den tomme grav eller møtt den oppstandne, om at Kristus er oppstanden. Den oppstandnes ord til Tomas innebærer et viktig ord til alle søkende mennesker til alle tider: ”Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror” (20,29).
Ja, Johannes skriver avslutningsvis, henvendt til leserne, at hele hensikten med hans skriveprosjekt er ”at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og .. at dere ved troen skal ha liv i hans navn” (20,31).

”Kristus er oppstanden!” Han har gått i forveien for å møte deg og meg på veien. For å gi oss troens Ånd i våre hjerter. Å gi et glimt av Jesus er Åndens prosjekt, så vi ser ham med hjertets øyne. Så vi tar i mot ham når han i nattverdens brød og vin gir sitt liv for deg og meg. Da er veien åpen: ”Se, jeg setter foran deg en åpen dør som ingen kan stenge”.
Jesu oppstandelse var ikke resultat av noen menneskelige kalkyler eller beregninger. Gud handlet på tvers av og på tross av menneskenes tanker og handlinger. Derfor henger også livet til syvende og sist på Gud alene og på Guds vilje til forsoning og frelse fra dødens makt.
Påskemorgen – da bryter gledens kilder fram i sorgens landskap. ”Påskemorgen slukker sorgen!”