Troens stahet

2. påskedag, Joh 20,11-18:
11 Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. 12 Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. 13 «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» 14 I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. 15 «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» 16 «Maria,» sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. 17 Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine søsken og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»
18 Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.


Johannes skriver i kap. 20 om Maria Magdalenas møte med graven. Sorgfull gikk hun til for å se til graven tidlig søndag morgen, mens det ennå var mørkt. Bare det å kunne stå ved graven og gråte kunne lette litt på trykket fra det kaos og den fortvilelse som rådde i hennes indre.
Men ute ved graven ser hun at steinen foran inngangen er borte. Hun løper straks tilbake for å varsle Peter og Johannes. De begir seg til graven, og de kan ved selvsyn konstatere at graven er tom.
Jesus hadde forutsagt det som skulle skje – flere ganger. Men disiplene skjønte det ikke. Nå så de en tom grav og linklærne som lå igjen. Hva de tenkte, får vi ikke del i. Fra andre opplysninger i evangeliene vet vi at ulike tanker nok har meldt seg som forklaring. En slik gir da også Maria uttrykk for i sin melding til disiplene: ”De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham”.
Kanskje mente disiplene det samme som Maria. Var det tvilen som hadde overtaket – enn så lenge? Det står at ”de gikk hjem” – ikke at de danset av glede eller løp tilbake for å fortelle.
Maria ble værende utenfor graven. Heller ikke hennes tanker eller forestillinger får vi høre noe om, bare at hun blir når de to andre går hjem.
Det var lurt av henne. Det skulle utgjøre forskjellen på å se og registrere en tom grav og å oppleve et møte med engler og deretter med den oppstandne selv.
Ante Maria at noe stort ville skje? Var det kvinnelig intuisjon som holdt henne tilbake? Eller var det en troens stahet hun utviser, en stahet tilsvarende den Jesus roser i en lignelse – og som munner ut i oppfordringen om ikke å gi opp å håpe på eller mase på Gud - ?
Maria fikk lønn for utholdenheten. Noe skjer: et syn av engler. Englene spør hvorfor hun gråter. Deretter får hun et møte med den oppstandne selv. Han gjentar englenes spørsmål, ”Hvorfor gråter du?” Maria tror først det er gartneren og stammer fram: ”… si meg hvor du har lagt ham!” Da hører hun sitt navn: «Maria!» Med det samme gjenkjenner hun Jesus - «Min Herre!» utbryter hun.
Da stiger solen opp over horisonten og splintrer gravmørket. Maria blir overveldet av en glede som gjør henne ør. Lettelsen er ufattelig. Steinen var tatt bort, og en stein falt fra Marias hjerte. Han er oppstanden!
”Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Faderen.” Egentlig står det: ”Ikke hold fast på meg!”. Maria må gi slipp. Om hun aldri så mye skulle holdt ham fast. Jesus er den samme, men likevel annerledes. Fra nå av er han til stede over alt og for alle som trenger ham. Han er i ferd med å innta plassen ved Faderens høyre hånd.

Synet av den tomme grav var ikke alene nok til å overbevise Maria. Det var derimot det som fulgte: Møtet med den oppstandne. Gjennom det skaptes trosglede og en inderlig trang etter å fortelle det videre. Det uttrykkes slik i vår vakre påskesalme: ”Han lever, og jeg skal få bringe hans venner det salige ord” (NoS 189,2).

”Kristus er oppstanden!” Han har gått i forveien for å møte deg og meg der vi befinner oss. For å gi oss troens Ånd i våre hjerter. Å gi deg et glimt av Jesus er Åndens prosjekt, å se ham med hjertets øyne. Å ta i mot ham når han i nattverdens brød og vin gir sitt liv for deg.

Jesus sa: ”Jeg er oppstandelsen og livet.” Men han ikke bare sa det, han lot oss se det ved å la graven stå tom, liksvøpet ligge igjen og siden vise seg for Maria og siden for mange. Derfor er det den dag i dag mulig å stå ved en gravstein og kjenne hjertet slå lettere. ”Kristus er oppstanden!” Han kommer og vil være med oss på livsveien. Da bryter gledens kilder fram i sorgens landskap. ”Å, salige stund uten like..”