I den oppstandnes kraftfelt

2. søndag etter påske, Joh 21.15-19:
Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?» Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø lammene mine!» 16 Igjen, for annen gang, sier han: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?» «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær,» svarte Peter. Jesus sier: «Vær gjeter for sauene mine!» 17 Så sier han for tredje gang: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?» Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø sauene mine! 18 Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.» 19 Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: «Følg meg!»


I dagens tekst handler det om Jesus og disippelen Peter. Han hadde fulgt etter Jesus da han var tatt til fange og ført bort av de romerske soldatene. Utenfor huset der de forhørte Jesus, hadde Peter stått og varmet seg ved et bål sammen med noen andre. Noen pekte ham ut og sa: ”Var ikke du sammen med denne Jesus?” Men Peter hadde nektet. Også av to andre ble han utpekt som en av Jesu venner. Tre ganger fornektet Peter sin Mester der ved bålet. Peter hadde vært en hengiven – og likevel vaklevoren disippel, rask til å tro og rask til å tvile. Jesus hadde likevel vist ham stor tillit. Nå var han blitt en sviker. Peter gikk ut og gråt bittert.

Nå møter Jesus ham på nytt – etter oppstandelsen. Det har gått en tid. Peter og de andre fiskerne var vendt tilbake til Gennesaretsjøen. Jesus kommer og kaller dem til måltid på stranden. Etter måltidet er tiden kommet for en samtale mellom Jesus og Peter under fire øyne. De går sammen bortover stranden. Nå er tiden inne til å stikke hull på byllen. Gjett om sviket har ligget over Peter som en byrde. Men Jesus kommer ikke med bitre anklager. Han ber ikke om en forklaring. Han forlanger ikke en gang beklagelse. Jesus stiller bare ett enkelt spørsmål: ”Elsker du meg?” Tre ganger det samme spørsmålet. En gang for hvert svik.
Det gjør noe med Peter. Spørsmålet Jesus stiller, følges opp av et oppdrag: ”Fø lammene mine!” Vær gjeter for sauene mine!” Ta vare på menigheten!
Jesus tror på ham fortsatt – på tross av sviket. Det er en overveldende opplevelse. Totalt fornyende. Fortidens tyngende bør ble effektivt lempet av. Nå var Peter klar for nye oppgaver for sin Herre og Mester. Peter skulle bli en av lederne i den tidlige kristne kirken. Han skulle også oppleve å bli martyr for sin tro. For Peter var det noe som var enda viktigere enn livet: Kjærligheten til Jesus, oppdragsgiveren, kjærligheten til oppdraget og kjærligheten til menigheten.

Det skulle ikke gå lang tid før Peter møtte motstand. På nytt ble troskapen satt på prøve. Sammen med Johannes ble han kastet i fengsel fordi han forkynte budskapet om den korsfestede og oppstandne Jesus. Så blir de pålagt å holde opp med å forkynne og undervise. Da er det Peter viser sin troskap i praksis. Han sier:
«Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere mer enn ham. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.» Det var ord som krevde mot og viljestyrke.

I dag krever det fortsatt mange steder både mot og viljestyrke å forkynne at Jesus er veien. Der hvor de kristne er en minoritet, opplever de noen steder forfølgelse – og myndigheter som ikke gjør noe for å gripe inn. Det siste skjer for tiden i Egypt. Der er den koptiske kirke en liten minoritet i et muslimsk land. Vi har hørt om terroraksjoner på turiststeder der, men nesten ingen har hørt om at åtte koptiske kirker er blitt angrepet de siste tre månedene. Den kristne kirken der har en biskop, Tomas, som står fram og taler om kjærlighet – også som svar på vold og terror. Han ber media og skoler om å legge opp til dialog og til å lære at våpen og død ikke løser dype problemer. ”Fundamentalismen er en farlig blindvei. Vi lærer våre menigheter at motangrep ikke er svaret. Vi lærer våre folk at de skal elske og tilgi. Vi lærer at vi ikke skal møte vondt med vondt, og at kjærlighet er sterkere enn våpen”, sier biskop Tomas i Egypt.

Foreldre og faddere til dåpsbarna feirer en stor begivenhet i Grefsen i dag. De får i oppgave å lære barna om Jesus når de vokser opp. Det vil menigheten også hjelpe til med. Tro er en prosess, i hver ende finner vi et trosutsagn. Det ene lyder: ”Jeg tror at Jesus har levd.” Det andre: ”Jeg tror at Jesus lever.” Det kan være et stykke prosess mellom disse to trosutsagnene. Det er forskjell på å tro på Jesus som en 2000 år gammel historisk person – og tro på Jesu løfte når han sier: ”Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.” Men det er den Jesus vi gjerne vil at barna skal møte og bli kjent med. Slik at de kan oppdage at han har noe med livet å gjøre, han kan gjøre noe med livet.
Det ligger en frigjørende kraft i kjærlighetens offer. Jesus gav sitt liv for å gi oss et håp som aldri skal dø: Aldri er livet uten Gud.

”Selv om vi føler oss svake i verden,
Bærer vi i oss et grunnfestet håp:
Livets oppstandelse påskedagsmorgen,
Underet, skjedde på ny i vår dåp.

Livet og døden, ja, alt er forvandlet!
Dåps-vannet gjenspeiler regnbuens pakt.
Troen er gitt oss: Guds rike skal seire!
Mørket som binder oss, mister sin makt.”
(NoS 196, v.2-3)