Håpstegn i mørketid

Preken på 2.søndag i advent, prekentekst: Matteus 24,1-14

Vi går inn i den andre adventsuka. Det drar seg til med juleforberedelser, julepynt, juleinnkjøp, juleavslutninger, julebord, julelys. Et vell av følelser knytter seg til høytiden som ligger foran oss. Det er følelser som handler om glede og fellesskap, men for mange mer om savn og ensomhet.

Jesus sitter med disiplene omkring seg på Oljeberget, med utsikt til Templet og spår at praktbygget skal bli lagt i grus. Det skjedde da også, kort tid etter, i år 70, ved hjelp av hærføreren Titus, han som senere ble romersk keiser. Men Jesus snakker også om borgerkrig, hungersnød og jordskjelv, forfølgelse av de troende, angiveri, frafall, hat og om kjærligheten som blir kald.
I dag, på 2000 års avstand, gjenkjenner vi dette som den virkelighet millioner av mennesker i vår verden ennå lever under.
Kirker brennes i Etiopia og Egypt, kristne fordrives i Irak, trakasseres i Pakistan, forfølges i Indonesia og emigrerer fra Midt-Østen.
1,1 milliarder mennesker mangler rent drikkevann, 500 millioner lever i ekstrem fattigdom. 100 millioner barn mangler skolegang.
Krig og konflikt er snarere regelen enn unntaket i nyhetsbildet, mennesker på flukt øker i antall. Jordskjelv og naturkatastrofer rammer de fattigste aller hardest.

Men disse onde tidene skal ikke vare evig, sier Jesus, nei de kan betraktes som fødselsveer. Det vonde skal bli avløst av glede når Jesus kommer. Det gjelder derfor å holde ut og holde fast på håpet. Noe nytt er underveis. Det nye som skal fødes, er Guds nyskapte univers, gjenopprettet med fred, frihet og menneskeverd.
Det fins motkrefter ennå i veenes tid. Leser vi videre i Jesu tale, finner vi at han forteller lignelsen om talentene – med en innebygd appell om å bruke nådegavene våre til å fremme det gode og gjøre kjærlighetens gjerninger. Kjærligheten er ikke blitt kald hos alle! Tvert i mot er det mange som arbeider med å spre det glade budskap både i ord og gjerning. Det glade budskap skal forkynnes, sier Jesus. Håpet skal leve.

Advent er en tid da vi venter og tenner lys for ham som kommer med godt nytt inn i våre liv. I ordet ”advent” ligger betydningen ”komme nær” (gresk parousia). Jesus kommer for å være nær, det bekrefter han i løftet ved døpefonten og i nattverdens brød og vin.


”Lysmesse på brasiliansk”:
I den brasilianske kirken har de noe vi kunne kalle for en en slags «omvendt lysmesse». Fra tiden som misjonær i Brasil forteller Kjell Nordstokke om hvordan han opplevde en slik:
"På en kveldsgudstjeneste ble flere stearinlys båret frem til alteret. En av deltakerne spurte hva stearinlysene representerte. "Glede", svarte en av dem som bar lysene. Straks svarte en annen at han ikke visste hva glede var og kom fram og blåste ut lyset. Et annet lys var for tillit, men en fortalte om svik og mistillit og gikk fram og blåste det ut. Et lys var tent for foreldrekjærlighet, men en foreldreløs kom fram og blåste ut det lyset. Slik fortsatte det til det bare var ett lys igjen, svakt og blafrende. Skulle det også blåses ut, ville det bli helt mørkt i kirken. "Hvem er du?" ble det ropt. "Håpet", lød svaret. Da ble det stille. Ingen kunne eller ville gjøre ende på håpet. I stedet ble de andre lysene - de som var slukket - holdt bort til dette ene brennende. Gjennom håpet fikk de ny flamme og nytt liv."

De tente adventslys er håpstegn i mørketid, håpstegn for verden og for alle som har jorden som sitt hjem. La oss feire advent med forventningens glede i våre hjerter.