En salme-skatt

Preken på 2.søndag etter påske, 6. april 2008

Tekst: Salme 23,1-6:
"Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. Han lar meg ligge i grønne enger; han fører meg til vann der jeg finner hvile, 3 og gir meg ny kraft. Han leder meg på de rette stier for sitt navns skyld. Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg. Du dekker bord for meg like for øynene på mine fiender. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over. Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg får bo i Herrens hus gjennom lange tider."

Hvem kjenner ikke ”den 23. Davidssalme”? Den er antakelig en av de mest kjente av alle de 150 bibelske salmer.
Det er en tekst vi har hørt fra vi var små, i søndagsskole, skolestue, konfirmantundervisning. Den er med i tekstutvalget i kirkens liturgier både i glede og sorg (vigsel, gravferd).
Men vet vi egentlig hva den handler om, bak de trøstefulle og trosstyrkende ordene?
På 70-tallet var det 1930 oversettelsen som gjaldt. Da en av mine konfirmanter skulle lese salmen leste han: ”Herren er min hyrde. Jeg fatter intet..” Selv for en ungdom for 30 år siden var nok ikke uttrykket slik det stod, ”meg fattes intet”, veldig begripelig, selv om det var en aldri så poetisk og vakker formulering.
I dag leser vi ord som er trauste og umisforståelige: ”Jeg mangler ingen ting”. Fatter vi likevel til fulle hva denne 23. Davidssalmen handler om? Det er nok grunn til å spørre. Bildet av hyrden som stiller alle våre behov, og som leder oss til grønne enger ved hvilens vann, er blitt kjente og kjære for millioner av bibellesere over hele verden.
Men salme 23 handler i virkeligheten om et kjempende menneskes håp og drømmer, midt i hverdagens bitre og ubarmhjertige realiteter.
Salmen som står foran, salme 22, er bent frem rystende med sitt fortvilte rop: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?”, ord vi gjenkjenner som Jesu rop fra korset. Salmen tegner et bilde av et menneske som lever med vold, spott og forakt. Gud er den eneste tilflukt: ”Så gå ikke fra meg, for nøden er nær, og det er ingen som hjelper” (v.12).
Det er altså et voldsomt spenningsfylt bakteppe for den 23. Davidssalme. Nøden, angsten og fortvilelsen råder. Men midt i denne opprivende tilværelsen står ordene om troens tilflukt som en motgift som virker, ja nesten som en bedøvende lystgass, som skaper bilder og landskaper, der alt er godt og vakkert, med trygghet og overflod.
Med bildet av begeret som flyter over og den etterfølgende salmens beskrivelse av Herrens fjell og tempel, kommer tanken på profeten Jesajas beskrivelse av herremåltidet og templet som spisestedet i kap. 25:

6 På dette fjell skal Herren, Allhærs Gud, gjøre et gjestebud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin, med fete, margfulle retter og gammel, klaret vin…. 8 Han skal oppsluke døden for evig. Herren vår Gud skal tørke tårene bort fra hvert ansikt. Fra hele jorden skal han ta bort den skjensel hans folk lider. For Herren har talt.

Når Herren er tegnet med bildet av hyrden, klinger nok fortellingen fra ørkenvandringen med, der Gud ledet folket både på rett vei og til markens grøde, manna i ødemarken.

Den 23. salme gir oss et møte med et ”jeg”. Hvem dette ”jeg” er, vet vi ikke. Men det er et menneske som former bilder med sterk poetisk kraft, og det opp mot et bakteppe av ørkenvandring i ”dødsskyggens dal”. Ekstra grønt blir gresset og ekstra tiltrekkende blir ”hvilens vann” når forestillingene formes under vandring i et goldt ørkenlandskap. Kanskje er det da ikke så viktig å få svar på hvem salmens ”jeg” måtte være, men heller tenke at salmen peker på det guddommelige ”du”. Det er et guddommelige ”du” som både viser vei og som har bestemt vandringens mål.
Kanskje kan jeg, som lever i et samfunn med trygghet og overflod, vanskelig forestille meg den nøden som ligger bak drømmen om grønne enger og beger som flyter over. Men noe er like fullt gjenkjennelig, det som handler om dødsskyggens dal. Sorg, smerte og død er uomgjengelig virkelighet også for mennesker i vår tid. Fiendskap, mobbing, spott og forakt er på ferde mellom mennesker fortsatt. Rop etter varme og kjærlighet, tilgivelse og forsoning høres, men blir kanskje overhørt.
Salme 23 beskriver med poetisk kraft drømmen for det vakre og det gode i en heslig virkelighet. Selve drivkraften er en trassig tro på hyrdens hjelp og vern mot ondskapens trusler, og at det er selveste Gud som er på ferde med hyrdestaven.
Derfor kan vi si: Salme 23 er troverdig. Når vi slipper vers for vers inn i sinnet, merker vi at salmen har bakkekontakt. Dødsskyggens dal, kjeppen og staven, og fienders øyne forankrer denne drømmeaktige salmen inn i vår verden, og gjør den troverdig.“Du er med meg.” Finnes det mer fortrøstningsfulle ord?

En av den katolske kirkes mest folkekjære helgener, er Theresa av Lisieux, 1873-97, også kalt ”Theresa av Jesusbarnet”. Hun ble bare 24 år gammel. Men hun etterlot seg en selvbiografi der hennes enkle, jordnære tro i de små ting blir kraftkilde for det å holde fast på de virkelig store og avgjørende perspektiver.Theresa brukte å si til dem som trengte det:”Vær ikke urolig, vær ikke redd. Den som har Gud, mangler ingen ting. ”Det er ord som peker på budskapet i salme 23.
Nattverden er et gjestebud, om enn i forenklet form. Men det er et måltid som gir styrke på veien og som peker fremover mot fullendelsen. Der får vi livets brød, og vårt ”beger flyter over”, det forener oss med Jesus, han som sier: ”Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod” (Joh 10,10).