Nølende vitner beholder tilliten

Treenighetssøndag, 1. søndag etter pinse,
Prekentekst: Matt.28,16-20:
16 Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. 17 Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. 18 Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. 19 Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn 20 og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Matteus skriver at ”da de fikk se ham, tilba de; men noen tvilte”. Det ordet for ”tvil” som Matteus bruker, betegner ikke egentlig en intellektuell tvil, men heller en nølende holdning, det å være usikker og ikke våge å satse på det en erfarer.
Noen lever med den misforståelse at kristen tro bare er for de sterkt-troende. Jesus viste oss noe helt annet! Han omgav seg med venner som verken var troshelter eller på annen måte spesielt vellykte. Heller motsatt: Evangeliene gjør ikke noe forsøk på å legge skjul på at de var både uforstående, tvilende og feige. Men at Jesus likevel holdt fast på dem. Det er nettopp det sentrale poeng med troen Jesus kaller oss til: Den bygger ikke på hva vi får til, men på ham som ser vår ufullkommenhet og tvil - og likefullt sier: ”Dere skal være mine vitner.”
I Apostlenes Gjerninger leser vi om at disiplene gikk i gang med å fortelle om Jesus som oppfyllelsen på profetenes spådommer og Guds frelsesplan. Gud sendte sin Ånd, så ordet talte til hjertene. Mange ble døpt, vannet og Ånden førte dem inn på troens vei. Helt hit til oss nådde budskapet etter 1000 år med misjon. I det første tusen år lå troens sentrum i det østromerske rike. I det neste årtusen lå sentrum i Vesten. I det tredje årtusen vil sentrum være å finne i det globale Sør.
Antall kristne i Sør utgjorde i år 1900 16%, men i år 2000 var det kommet opp i 60% kristne.
Den nye postmoderne periode vil bli formet av de nye, ikke-vestlige kirkers tro og vitalitet. Men misjonens tid er ikke forbi. Det vil alltid høre til kristentroens vesen å være på vei over grensene. Også vi i Vesten har grunn til å tro på en fornyelse. Fornyelse vokser alltid ut av en visjon av Jesus Kristus som frelser og herre. I hele kirkens historie har det vært en nær forbindelse mellom Jesus-vekkelse og misjon. En fornyet kirke vitner om hva den har sett og hørt.
Tyngdepunktet ligger i hvem Jesus er og den enkeltes personlige forhold til ham. Kirkens budskap blir av altfor mange forvekslet med kirkepolitikk og fremstående kirkelederes vekslende meninger og profilering i media. Til syvende og sist handler det ikke om dette, men om deg og Jesus Kristus i ditt liv, på din vei. Til deg kommer Jesus med sin velsignelse som veiviser og døråpner. Han sier: ”Let, og du skal finne, bank på, og det skal lukkes opp for deg”. I dåpen er du blitt et Guds barn, det grunnlaget ligger fast én gang for alle, urokkelig, uavhengig av troens skiftende konjunkturer i ditt liv, uavhengig av om du opplever fruktbare landskaper eller ørkenvandringer på din vei. Han er der hele tiden etter sitt løfte: ”Se, jeg er med deg alle dager..”
”Jeg har fått” sier han, og det er ikke lite: ”…all makt i himmelen og på jorden”. For noen er det vanskelig å forholde seg til allmaktstanken i relasjon til alt det vonde og meningsløse som skjer. Men begrepet ”all makt” handler ikke om en type allmakt som holder verden i sin hule hånd og som fjernstyrer alt som skjer. Hans makt utfolder seg gjennom miskunn og medlidelse med hele skapningen. Han er til stede hos dem som gråter og hos dem som gleder seg. Jesus deler menneskets avmakt ved at han selv går inn i den.
Jesus har all autoritet. Han står oppreist mot ondskap og urett med hele Guds autoritet i ryggen. ”La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg”, sier han i avskjedstalen til disiplene. I tillit til hans autoritet tør vi å tro, kanskje bare så vidt, men Jesus har sagt at en tro som ikke er større enn et bitte lite sennepsfrø er nok til å rokke et fjell.

Jesus kaller alle til å bli hans disipler. Han vil være vår læremester. Å bli kjent med Jesus er derfor så viktig. Grunnlaget er dåpen. Der får vi Åndens gave, vår hjelper til tro og til å bli bevart som Guds barn. Med sin Ånd er Jesus nærværende i våre liv med kall om å bli hans disippel. Med disippelskap følger oppdrag: ”Gå og gjør alle folkeslag til disipler. Og løfte: ”Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.”

Misjonens bevegelse starter alltid der jeg er. Men den stopper ikke der. Guds nærvær går gjennom hele historien og like fram til fullendelsen. Og lenger strekker ikke vårt oppdrag seg. Da skal han bli alt i alle.
Amen.