Nåde!

Preken på 5. søndag etter pinse, 15. juni 2008
Prekentekst: Joh 8,2-11:
2 Tidlig neste morgen kom han til tempelet igjen. Hele folkemengden samlet seg om ham, og han satte seg og begynte å undervise dem. 3 Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram 4 og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. 5 I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» 6 Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. 7 Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» 8 Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. 9 Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. 10 Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» 11 Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

Det er maktpersoner fra den religiøse elite som fører kvinnen fram for Jesus og vil høre hans mening. Kvinnen var “grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd”. Forargelsen var stor. Og lovens ord var klart: Dødsstraff ved steining.
Mannen hennes var blitt sveket. Vi hører ikke noe til ham eller om ham. Det vi vet, er at samfunnet var patriarkalsk, og mannen satt med alle rettighetene - også til å sette kona på dør om hun gjorde noe som ikke behaget ham. Men om hustruen kanskje hadde svært gode grunner for å ønske seg ut, så var den utveien stengt for henne. Begår hun ekteskapsbrudd, må hun dø, det står i deres lovbok. Det var dette hun hadde i vente, kvinnen som de skriftlærde førte fram for Jesus. Hva mente nå han?
Ved sitt spørsmål satte de Jesus på prøve og håpet å finne noe de kunne anklage ham for. Dersom han avviste deres dom, hadde han satt seg over Skriftens ord og bud. Da ville de skriftlærde ha en god sak for domstolen.

Men Jesus svarer ikke. Han bøyer seg i stedet ned og skriver på jorden med fingeren. Hvorfor gjør han det, og hva skriver han?

1. En tolkning tar utgangspunkt i skikkene i Midt-Østen, at de som ville ha en tenkepause i samtaler, begynte å skrible, og da ikke nødvendigvis noe forståelig, men for å samle tankene eller vinne tid. ”En engel passerer”, sier de i Frankrike om stillheten som oppstår mellom samtalepartnere. Kanskje var det det som skjedde..

2. En annen tolkning kan være at Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden for å tøyle mennenes utålmodighet – og forsøke å skape rom hos dem for ettertanke..

3. En tredje tolkning ble lansert i middelalderen. Den går ut på at Jesus skriver det 13. verset fra profeten Jeremia, kap.17. I den hebraiske grunnteksten står det der at «de som vender seg bort fra deg, skal bli skrevet på jorden». Jesus mener i så fall at de skriftlærde med sin oppførsel vender seg bort fra Israels Gud - han skriver verset på jorden som en tegnhandling.

4. En fjerde tolkning går ut på at det å bøye seg ned og skrive på jorden, viser en ydmyk holdning. Ordet for ydmykhet, humilitas, kommer av ordet for jord, humus. De skriftlærde og fariseerne kjente ordet i Forkynnerens bok, kap.3, der det står at "alle skal vende tilbake til jorden". Et spørsmål meldte seg: Hvor står vi selv overfor Gud i dommen? Har vi kanskje ikke også selv noe å svare for?

”Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: “Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne. Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først.”
Det kan tyde på at de eldste hadde fått mer selvinnsikt enn de yngre. De hadde alle gjort ting de i ettertid angret. Plettfrihet og hjertets renhet var det ingen av dem som påberopte seg. En slik ærlighet tjener dem til ære. De slapp steinen som hånden til nå hadde knuget.

Å legge fra seg en stein, er noe symbolsk: Det innebærer å legge fra seg en byrde. Det har pilegrimsvandrere til alle tider gjort ved korsmerkede steinrøyser underveis. De skriftlærde og fariseerne fikk legge fra seg hykleriets tunge bør. De slapp steinen og frasa seg med det sin moralske forargelse og retten til å sette seg til doms over et annet menneske. Jesu ord frigjorde dem fra rollen som moralens voktere og fikk dem i stedet til å se sine egne brister og skavanker. Jesus hadde sagt det, og nå fikk de erfare det: ”Sannheten skal gjøre dere fri”.
Jesu ord reddet kvinnen og fikk samtidig de skriftlærde og fariseerne til å se behovet for Guds nåde og barmhjertighet i sine egne liv.

Til kvinnen sier Jesus: “Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!” I lovens øyne var kvinnen dødsdømt. I Jesu øyne og munn blir hun frikjent. Men han sier ikke at et sidesprang er en god løsning. Jesus bagatelliserer ikke det hun har gjort. Men like streng som han er mot synden, er Jesus mild mot synderen! Så kunne vi spørre: Men hva med ektemannen – hvor er han i dette? Har kanskje ikke også mannen et ansvar? Et ekteskap forutsetter gjensidig respekt og kjærlighet fra begge parter, slik en ukjent dikter har formulert det:
”To må man være om livet skal lykkes, to når vårt kjærlighets tempel skal bygges. To når det stormer og to i det stille, to for å kunne og to for å ville.”
”Bli i min kjærlighet”, sa Jesus. I den ligger også viljen til å tilgi og komme videre. Jesu kjærlighet handler om forsoning og tilgivelse, med ham selv som frigjører. Apostelen gjør det helt klart: Vi er alle syndere, alle har vi vårt å bekjenne for en Gud som vet alt. Men Gud er nådig. Og derfor kan vi synge med salmedikteren Anders Frostenson i salmen etter prekenen (727):
”Å døm oss, Herre, frikjenn oss i domen! I di forlating fridom finst og von. Den rekk så vide som din kjærleik vandrar, til folk av kvar ein rase og nasjon” (v.4).
Også til oss rekker den.
Amen.