Begynn å takke!

Preken 1.søndag i fastetiden, 9.mars 2014 i Grefsen kirke

Prekentekst: Matt 4,1-11:

Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen.2 Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten.3 Da kom fristeren til ham og sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!»4 Jesus svarte: «Det står skrevet:

 Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»

5 Da tok djevelen ham med til den hellige byen, stilte ham ytterst på tempelmuren6 og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For det står skrevet:

Han skal gi englene sine befaling om deg. Og:
De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein.»
7 Men Jesus sa til ham: «Det står også skrevet:
Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.»

8 Så tok djevelen ham med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet9 og sa: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg.»10 Da sa Jesus til ham: «Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.»

11 Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.

_________________________________________________________________________________

”Jesus er en utrolig inspirasjon”, sier frilansjournalist Kathrine Aspaas i et VL-intervju i helgen. ”Jesus var veldig modig. Han lot seg ikke forføre av makt. Han er mitt forbilde i det å konfrontere autoriteter. Sånn som jeg gjør med økonomene, med alt sitt overmot som er lett å få når man blir mektig. Jesus er en utrolig støtte”, utbryter journalisten.

I dag forteller evangeliet om at Jesus konfronterer selveste Satan. Satan er nok mektig, men ønsker å bli enda mektigere gjennom å få en langfastende  Jesus til å falle for hans vel anrettede fristelser der ute i ødemarken.  Men han må dra bort med uforrettet sak.

Fristerens mange navn – hva betyr de?
Det var Ånden som førte ham dit, skriver Matteus. Det er altså en guddommelig villet handling at han skulle fristes av djevelen. I den nye bibeloversettelsen står det både ”fristeren” og ”djevelen”. Ordet kommer av gresk diábolos , fra hebraisk Satan, og betyr den som baktaler, den som ”får noe på en”, setter noen i dårlig lys.

Ikke før er Jesus døpt, så blir han av Ånden ledet ut i ørkenen. Det er kort vei fra fest til prøvelse, fra jubel til motgang. Slik var det i Jesu liv, og slik kan det være i våre. Gud kommer til oss som menneske, i en sårbar kropp som prøves i utholdenhet og trofasthet når livet blir krevende.

Hvor viktig var det ikke at Jesus var tro mot sitt kall! Hadde han gitt etter for fristelsen og falt ned og tilbedt fristeren, så hadde ikke Peter kunnet gi oss ordet om at vi er født på ny til et levende håp. Med Jesu troskap i prøvens stund har vi fått  kall og mulighet til å vandre i lyset.

Endret Fadervår – bønn i fristelse!
Fadervår er mange menneskers dagligbønn. Nå er den endret fra ”led oss ikke inn i fristelse” til ”la oss ikke komme i fristelse”. Utgangspunktet er at mange kjenner ubehag ved tanken på at Gud kan finne på å lede oss inn i fristelse. Dessuten leser vi i Jakobs brev at ”Gud frister ingen”.

Martin Luther oversatte Bibelen til tysk, og han holdt fast på paradokset med sin oversettelse. I sin Lille katekisme forklarer Luther ordet ”led oss ikke inn i fristelse” med at Gud ikke frister noen, men at vi må be ham ”verge og hjelpe oss så djevelen, verden og vårt eget sinn ikke får narre oss og lokke oss til vantro….Men blir vi fristet til dette, ber vi om at vi må vinne seier til sist.”

For Luther var det altså viktig å be Gud verge oss når vi blir fristet.
Verge oss mot å stole på oss selv og vår egen innsats uten guddommelig bistand og korrektiv.

Verge oss mot fristelsen til å tro at alt er forgjeves om kroppen blir syk, og jeg må melde pass for samfunnets krav og egen forventning om frihet og uavhengighet.

Verge oss når vi fristes av kortsiktig gevinst. Det kanskje største spørsmålet i vår tid er klimaspørsmålet. Klimaforskere har avdekket hva som holder på å skje med kloden vår dersom vi fortsetter å la våre kortsiktige ønsker og behov få preferanse foran de langsiktige.

Selve ur-fristelsen i syndefallsberetningen er ulydigheten og det å ville være som Gud. Fristelsene som Jesus møtte, aktualiserer noen dype spørsmål i mitt eget liv:
- Hvem har råderetten over meg?
- Hva gir livet mitt mening?
- Lar jeg Jesus vise meg de gode veivalg?

Når vi fristes til å gi opp, vil Jesus verge oss. Livet vårt går ikke til grunne om vi mislykkes, snubler og faller. Nei, også da står vi trygt, slik Ronald Fangen uttrykker det:
”All verdens skikkelse forgår og skiftes om i hast. Hva vet vi om vår fremtids kår? Men oss kan intet skade når troens grunn står fast.”

En nøkkel til å holde stand, er å begynne å takke. Også når livet går meg i mot kan jeg takke for at livet likevel ikke faller fra hverandre, men at troens grunn står fast.
Frilansjournalisten som vi siterte i starten, nevner all mislykketheten som kan ta knekken på folk og friste dem til å gi opp. Hun fant et praktisk botemiddel i sitt eget liv. Hun begynte å takke. ”Klarer du å begynne å takke hver dag, lysner gradvis den mentale tåka. Livet mitt er blitt veldig mye bedre etter at jeg begynte med takketaler morgen og kveld..”
(Av dette følger at hun kan bekjenne seg til et nytt og frigjørende begrep: ”Feiltastisk”. )

Der det er liv, der er også fristelser. Fristelser gjør livet levende, skjerper bevisstheten og sansene. Fristelser tvinger oss til å velge perspektiv, det kan bety å flytte perspektivet – fra kortsynt til dybdesynt, fra å oppleve seg som en liten båt i drift på bølgenes viltre overflate, umulig å manøvrere,  til å bli som en seilbåt med høy seilføring og dyp kjøl som gir retning og fart.

Aage Samuelsen levde et liv i spenningsfelt. Offentligheten, anført av den beryktede desken i løssalgsavisene, var tett på saken den gang predikanten lot seg friste til litt for mange glass på besøk i København. Men, hinsides sensasjonspressens fatteevne, ble et slikt ”fall” for broder Aage et bidrag til å tydeliggjøre nødvendigheten av Jesus og nådens urokkelige grunn. Det forsterket bare troverdigheten i hans vitnesbyrd. I hans kanskje mest kjente salme, ”O Jesus, du som fyller alt i alle”, skriver han i vers 2: ”Jeg er jo skjult i dine sår og vunder/ ditt ord er blitt en lykte for min fot/ Når du meg fører ut i prøvens stunder, din Hellig Ånd skal gi meg kraft og mot.” Så følger bønnen: ”Må ilden alltid i mitt hjerte brenne, fyll du meg mere med din kjærlighet!”

Takk, broder, vi lar din bønn bli vår!