Kjempende tro

Ikke harmoni, men kamp
Preken på 3. søndag i faste 2009, Lukas 11,14-23

Bibelens verdensbilde er ikke et bilde av skjønnhet og harmoni, men kamp. Og for oss kristne er det troens kamp det dreier seg om. Det var det også for Jesus, han måtte inn i prøvelsen og kjempe for å ta sitt valg: Guds plan med livet - eller Satans. Jesu valgte å si nei til Satan og ja til Gud. Likevel blir han i dagens tekst anklaget for å stå i ledetog med djevelen. Beelsebub er bare et annet navn på den samme.

I en annen bibelsk tekst, boken om Job, dreier det seg om troskamp på liv og død. Handlingen innledes med at Gud inngår en avtale med Satan. Den går ut på at Satan skal sette Jobs gudstro på prøve ved å frarøve ham alt han eier og i tillegg slå ham med byllepest. Hvordan vil det da gå med hans gudstro? Satan tenker ikke større tanker om Job enn at han nok vil spotte Gud like opp i ansiktet. Herren sluttet avtalen med Satan: ”Alt det han eier, er i din makt.”
Job er en from og gudfryktig mann. Men han opplever å miste alt. Han kjemper for sin tro. Hvilken mening har Gud med å ramme ham med ulykke?
I dagens prekentekst fra Lukasevangeliet blir Jesus anklaget for å stå i ledetog med Satan når han driver det onde ut. Det tyder på at det gudsbildet Jesus møtte blant sine samtidige, var preget av Jobdiktets, der Gud var uforutsigbar, uforståelig og lunefull, og ikke unnså seg for å inngå allianse med Motstanderen, Satan. Nå prøver noen å stemple Jesus som Satans representant. Jesus brøt radikalt med det rådende gudsbildet. Satan har makt, ja, men den kommer ikke på lisens fra Gud. Satan er bare ond; gjør han noe godt, er han kommet i strid med seg selv. Gud er god, han er vår himmelske Far, som vet hva vi trenger før vi ber, og som gir oss det gjennom Jesus, ”i Jesu navn”. Jesus tok kampen opp mot Satan, det skjedde med livet som innsats. I hans død og oppstandelse er Guds vilje med menneskene gjort mulig, da det som stengte for kjærlighet og fred, den onde fiende, Satan, er avvæpnet og tilintetgjort. Veien til Gud er åpen, Guds rike er kommet nær og er midt i blant oss ved hans Ånd. Seieren er vunnet, men troskampen pågår inntil så lenge. Derfor må vi kjempe, og tvilen melder seg når motgang og ulykke rammer.
For ett år siden, på Askeonsdag, holdt Helge Norseth preken her i kirken om sin troskamp på liv og død de årene han tilbrakte i konsentrasjonsleir under krigen. Han overlevde – med sin tro. Andre mistet den underveis, som faren som fortalte i et radioprogram om sønnen som var født med en svulst i kroppen. Han ble operert med flere års mellomrom, en stund så det lovende ut, men svulsten kom tilbake og tok hans liv. Da tok den også farens tro.

Trosmangfold
Vi må se i øynene at hele spekteret av tro lever i befolkningen: Alt fra den overbeviste tro, den følelses-berusende tro, den tilkjempede tro, den stille, meditative og overgivende tro, den intellektuelle tro, den avventende, prøvende tro, den prøvede tro, den knekkede tro, den passive, bortgjemte tro, den aktivt letende tro, den paradoksale tro, den sakramentale tro, den kulturbetingede tro, den overleverte tradisjonsbærende tro, den personlige og nærende tro, den ensomme tro, den fellesskapssøkende tro. Våre uttrykk for tro er like forskjellige som våre menneskelige disposisjoner, egenskaper og erfaringer er det. Vi forandrer oss hele tiden, i samspill med livet selv. Og troen prøves, modnes og utdypes.Noen få av oss har gått hele veien mellom ytterpunktene, som vår foredragsholder på onsdagene i fastetiden over GTs profeter. Han fortalte oss om sin vei fra ateist, kommunist og AKP-ML´r til overbevist kristen. Underveis oppdaget han tegn og hint som viste ham veien inn i Bibelen og troens landskap. Han oppdaget at Gud ikke er en fjern levning eller en menneskelig konstruksjon, slik han først hadde ment, men en levende kraft som har en plan med våre liv. Gjennom arbeidet med profetene, lærte han mye om motkreftene vi har i oss mot å gi Gud innflytelse. Disse er de samme i dag som de var på profetenes tid.
Profetene forkynte at det er en sammenheng mellom frafall fra Gud og undergang. Denne sammenhengen blir etter hvert mer ugjennomsiktig når vi kommer til skriftene i senjødedommen. Jobs bok er et eksempel på det. Det finnes ingen enkel forklaring på motgang og lidelse. Bibelens Davidssalmer sier det samme: Der spørres det hvordan Gud kan tillate at det går de gudløse godt, mens de gudfryktige rammes av ulykke. Men først og fremst er både Jobdiktet og Salmenes bok vitnesbyrd om en tro som lever på tross av motgang og skuffelse, og som allikevel finner tegn på Guds eksistens og kilder til næring for troen.

En rest av tro blir redningen
På Lovisenberg sykehus har de i alle år hatt en spesiell ”kalender” på veggen på alle pasientrommene. Den kalles ”Trøsteren” og har et bibelord for hver ukedag. Hver dag kommer en sykepleier inn og vender bladet. Trøsteordet for lørdag er hentet fra Jobs bok (35,14): ”Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham!” Det er en av vennene til Job som sier dette. Job anklager vennene for å komme med lettvinte ord og liten innlevelse. Han ramser opp for dem alt det forferdelige som har rammet ham. Men så, midt i oppramsingen av alle ulykker som har rammet ham, utbryter han: ”Men jeg vet at min gjenløser lever; som den siste skal han stå fram på støvet” (19,25). En rest av tro blir til slutt Jobs redning.
Så, til slutt, et ord til oss, inkludert meg selv: Kjære menighet: Gi ikke opp, for Gud er god. Og Jesus er ”Guds Sønn, den Sterke”.