Våg å tro!

Preken på Kristi Forklarelsesdag, 7. februar 2010, Grefsen kirke
Prekentekst: Joh 17, 1-8:
Da Jesus hadde sagt dette, løftet han blikket mot himmelen og sa:«Far, timen er kommet. La din Sønn bli herliggjort, så Sønnen kan ære deg. 2 For du har gitt ham makt over alt som heter menneske, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham. 3 Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. 4 Jeg æret deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du ga meg å gjøre. 5 Far, gi meg nå din herlighet og ære, som jeg hadde hos deg før verden ble til. 6 Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. De var dine, og du ga meg dem, og de har holdt fast på ditt ord. 7 Nå vet de at alt som du har gitt meg, er fra deg. 8 For jeg har gitt dem de ord du ga meg, og de har tatt imot dem. Nå vet de i sannhet at jeg er gått ut fra deg, og de har trodd at du har sendt meg.”

”Jeg skulle ønske jeg kunne tro, men synes det er vanskelig.” Den trauste familiefaren fortalte ærlig hva han bakset med. Han forsto Bibelen slik at troen måtte innebære et nei til mye av det han i dag sa ja til. Derfor vegret han seg for å ta en avgjørelse.
Jeg tenker at dette er en posisjon som gjelder for mange som tenker at de befinner seg i randsonen – de har så mange forbehold, for de tenker at det er så mye i deres liv som ikke harmonerer med Bibelens krav.
Jeg blir slått av at det moderne menneske ser kristendommen først og fremst som krav. Og disse kravene tar for noen form av et fjell og fortoner seg umulig å klatre over. Så står de ”på vent” – kanskje en dag vil det skje, innerst inne kjenner de en dragning, men motet svikter eller motivasjonen er ikke sterk nok.
”Prøv!”, sier jeg. Den som våger, mister fotfestet for en stund, den som ikke våger, står stille. Husk at troen ikke er stillstand, men bevegelse, bevegelse mot troens sentrum, Kristus. Han kaller på oss og sier: ”Kom til meg..!”
Til den som er redd for å bli avvist, sier han: ”Den som kommer til meg, vil jeg ikke støte bort.”
Til den som tenker at veien blir for bratt, sier Jesus: ”Kom til meg, alle dere som strever med forbeholdenes og motforestillingenes byrder. ”Ta mitt åk over skuldrene, for da blir børen lett.”
Den svenske psykoterapeuten Göran Bergstrand har gjort en undersøkelse av folks forestillinger om Gud. Han fant at veldig mange moderne mennesker går rundt med en tanke om at Gud er en kald og hard dommer over deres liv. Tanken på denne dommeren gjør at de vegrer seg for å nærme seg Gud.
Poeten Ylva Eggehorn, også fra vårt naboland, fikk spørsmålet: Hva er det det moderne menneske trenger mest i dag? Og hun svarer: ”Nåde – i en nådeløs tid”.
Jeg tror hun har rett. Det er mye nådeløshet i menneskers tilværelse i dag. Kravene til avkastning og effektivitet øker, og det gjør også kravene til å lykkes både i jobben og i privatlivet. For dem som mister fotfeste og går under, gis det ingen nåde. De unge vokser opp med forbilder som er stigende stjerner omgitt av glansen fra rampelyset og tiljublingen fra publikum. Men stjerner som stiger opp, slukner og faller ned. De blir borte, og jubelen stilner. De synker, men ikke i et nådens hav. Det er i nådeløshetens og glemselens hav.
Mennesket av i dag må skape sin egen suksess, for alt beror på egen kreativitet og egen oppdrift. Kampen for å se og bli sett krever mye energi. Angsten for å mislykkes melder seg, for vi erfarer at livet er skjørt.
Mot dette står Kristus frem og peker på en annen vei. Det ser ut som han står i enden av veien, jeg ser ham mot horisonten. Veien han peker på, tar av fra den støyende motorveien. Jesus kaller oss til oppbrudd, til å ta av fra nådeløshetens golde og energikrevende motorvei og inn på en annen vei. Den går gjennom et vakkert og fruktbart landskap, stillheten gir rom for ettertanke og refleksjon. Hvem er jeg – bak masken, under overflaten? Under Guds nådige åsyn blir jeg til - som meg selv. Guds ansikt lyser velsignelse. Jeg blir velsignet.

Slik gikk det til:
Det avgjørende øyeblikk var da jeg stanset ved veiskillet. Skal jeg våge å ta inn på den andre veien, den som i evangeliet bare kalles for ”veien”? Den egentlige veien, fordi den fører til liv og vekst? Hva skjer med meg hvis jeg våger det? Jeg hører Jesus kalle: ”Kom til meg, mitt åk er lett, kom og drikk av kilden med livets vann for intet.!”
Vil jeg kjenne lettelse? Vil jeg oppdage at fjellet jeg engstet meg for å forsere, var en luftspeiling, og at landskapet som åpner seg, er uendelig godt og vakkert og lett å gå i, vil jeg være omgitt av en ”katedral av lys”, som dikteren Hans Børli skriver om pilegrimens vandring? Jeg tenker:
Hebreerbrevet skriver om å gå med blikket festet på Jesus. Veien fører til ham. En dag vil vi se at det var mange ulike veier som førte til ham. For menneskene er ulike og livet arter seg så forskjellig.
Jeg opplever at Jesus kommer meg i møte på veien; han er troens opphavsmann og fullender. Han er veien, og han er også målet. Det veien leder til, er evig og uforgjengelig. På den veien blir jeg til som meg selv, skapt i Guds bilde. ”For dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus”.
Den hellige Birgitta, som ble kanonisert på 1300-tallet, og som vandret til alle de fire store pilegrimsmålene, Trondheim, Santiago de Compostela, Roma og Jerusalem, har gitt oss en bønn: ”Gud, vis meg din vei, og gjør meg villig til å gå den.” Det er blitt en bønn for alle pilegrimer. Det er også blitt min bønn.

Endelig. Endelig forsto jeg det jeg hittil ikke hadde våget å tro: Min verdi som menneske bygger ikke på egen vellykkethet og suksess, den går heller ikke går til grunne med mine fiaskoer og feilgrep. Guds kjærlighet bærer gjennom alt. I Romerne 8 leser jeg: 38 For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som kommer, eller noen makt, 39 verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.