Gjør livet større

Joh 13,30-35: Bli i min kjærlighet!

Fra en preken i Grefsen kirke 29.april 2012, 4.søndag i påsketiden

Johannes gjengir Jesu tale til disiplene om det som ligger foran ham, at han skal lide og dø. Hans liv sammen med disiplene går mot slutten. Og derfor taler han om det viktigste! Om det som gjelder mer enn noe annet, det som virkelig betyr noe. Om det som skal leve videre og prege livet til vennene i tiden etter påskebegivenhetene. Er det ikke slik vi alle tenker når dødens skygge dukker opp i kulissene?

Jesus sa: ”Et nytt bud gir jeg dere, at dere skal elske hverandre. Slik jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.”

Jesus gav et nytt bud. Ikke et åk som tynger og binder, men et nytt bud som løfter og frigjør: Budet om å være i hans kjærlighet, dele den med stadig flere.

Jesu kjærlighet er intet knapphetsgode. I stedet er det slik at jo mer vi bruker av den, jo mer blir det. Kjærlighet gir liv og vekst. Kjærlighet frigjør fra motløshet og selvforakt. Kjærlighet bryter ned murer og skaper forsoning. Kjærlighet gjør livet større og jorden til et bedre sted.

Til grunn for den gudvillede kjærligheten ligger Jesu kamp mot mørket, døden og avgrunnen. Hans rop til Gud fra korset, ”Hvorfor har du forlatt meg?”, ble besvart med oppstandelsens mirakel påskemorgen.

Pave Benedikt XVI. har sagt: ”Oppstandelsen var som en eksplosjon av lys, en eksplosjon av kjærlighet som løste den uløselige knuten av død.”

Med Jesu død og oppstandelse skaper Gud noe nytt. Han løser fra gamle trelldoms bånd, fra det som hindrer liv og vekst, varme og lys i våre liv. Det kan sitte i hukommelse, i tankemønstre, i relasjoner og i handlinger.

Jesus tok brodden fra alt som formørker livet. Hans død i avmakt ble avløst av en eksplosjon av lys, oppstandelsens lys, lyset fra Gud som er midt i blant oss.

Tro

Hvordan kan så vi komme til tro på Jesus som frelser og frigjører i eget liv? Hva er det egentlig å tro? Er det en tankemessig handling eller en intellektuell prestasjon? Nei!

Tro er å ta Jesus på ordet når han kaller: ”Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.” ”Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.”

Noen er opptatt av at det må finnes bevis. Men bevis for tro blir ikke tro, men fakta. Jesus sa til disippelen Thomas, han som tvilte: ”Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser og likevel tror.” Slik er troens verden: Vi lever i tro, uten å se. Men vi kan gjøre troens erfaringer, og det på mange av livets områder. Ting vi ser og sanser i skaperverkets skjønnhet, peker på Gud som Skaper. Tilgivelsen vi får når vi ber om det, viser oss Kristus som frigjører, og mennesker vi møter som viser kjærlighet og omsorg, viser den åndelige kraften i budet om å elske hverandre. Alt peker mot det guddommelige nærvær, (Guds Ånd) som skaper liv og vekst, både i vårt eget liv og i menighetens.

Noen tenker: Det er styrken i min tro som er avgjørende. Det er feil, slik er det heller ikke. Tenk bare på evangelieberetningen om faren som ba Jesus om helbredelse for sin syke sønn: Han hadde ingen stor tro. Alt han fikk sagt til Jesus, var bare dette: ”Jeg tror, Herre, hjelp meg i min vantro!” Så lite var målet av tro hos denne faren, men det holdt. Jesus slapp til. Og det holder for oss. Jesus får slippe til.

Tro handler om å komme til Jesus, med våre sårbare liv, med vår usikkerhet og tvil, komme til ham som viste vei gjennom mørke til lys. Jesu vei er en transformasjon fra det som var til det nye som blir til, fra det som binder til det som setter fri. Han er oppfyllelsen av profetordet fra Jesaja 43: ”Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke?...Jeg gir vann i ørkenen og elver i ødemarken.”

”Bli i min kjærlighet”, sier Jesus. Gjør vi det, da oppholder vi oss i kraftfeltet som nærer fellesskap og bygger menighet – på tvers av forskjeller, på tvers av uenighet. Om de første kristne menighetene ble det sagt: ”Se hvor de elsker hverandre”. Ikke alltid har det vært slik. Alt kan misbrukes, også tro. Det skjer når den i stedet for å skape et nådens fellesskap, skaper grobunn for undertrykkelse og tvang og for menneskefiendtlige ideologier og systemer, noe historien dessverre kan oppvise mange eksempler på.

Det er den korsfestede og oppstandne Kristus som er og blir troens sentrum. Det er stort at den kjærlighet som stråler ut fra Golgata også omfatter meg og mitt lille liv. Her står jeg og merker at jeg omsluttes av kjærlighetens kraftfelt, til liv og vekst.