Galaterbrevets juleevangelium - Guds Ånd i våre hjerter!

På samme måte som i salmeboka, finner vi også i Bibelen ”Juleevangeliet” omtalt i mange versjoner. En av disse finner vi i Galaterbrevet, som er valgt som prekentekst for søndag etter jul, Gal 4,4-7:

4 Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven. 5 Han skulle kjøpe fri dem som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn. 6 Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: «Abba, Far!» 7 Derfor er du ikke lenger slave, men sønn. Og er du sønn, er du også arving, innsatt av Gud.

I Galaterbrevets utgave av ”juleevangeliet” skriver Paulus at det er Guds Ånd som virker i Jesus, og denne Ånd har Gud sendt videre - like inn i våre hjerter.

Denne Ånd er det som virker ved døpefonten. Der sender Gud sin Ånd for å ta bolig i hjertet. Slik skal Jesus Kristus være grunnlag for liv og vekst. Det som kommer inn i hjertet, vil også komme i berøring med hodet og tankene våre, armene og bena. Det skal merkes at Guds Ånd bor i oss!

La oss utdype litt hva som er kjennetegnet på Guds Ånd: Apostelen Paulus setter i Galaterbrevet ett eneste stikkord som kjennetegn: Til frihet! En frihet fra alt som binder og stjeler vår energi og vår livsglede. Hva det er, kan være så mye forskjellig fra person til person. Et viktig stikkord for apostelen er ”loven”.

Loven kom ved Moses, og det ble etter hvert veldig mange og omfattende lovbud. Lovens intensjon var god, men Jesus la merke til - og kritiserte - at den ble brukt til å binde tunge byrder på folk. Den frigjøringen av kjærlighet og livskraft som var lovens intensjon, fant han ikke. Men den ble i stedet synliggjort i Jesu liv og at han gav sitt liv. Gjennom Jesus har vi blitt frikjøpt fra lovens tvang, og til et liv fylt av Guds Ånd. Vi er akseptert og elsket som de vi er, med vår styrke og svakhet. Det gir i sin tur en avgjørende energitilførsel til livet og kjærligheten.
”Vi har fått retten til å være Guds barn, med sønnens Ånd i våre hjerter som roper ”Abba – Far!” skriver Paulus. ”Abba” er ordet for ”Far” på aramaisk, den hebraiske dialekten Jesus talte. ”Derfor er du ikke lenger slave, men sønn. Og er du sønn, er du også arving, innsatt av Gud.”

Og dette gjelder uansett. Lukas gjengir Jesu liknelse om sønnen som ba faren om å få utbetalt arven som forskudd. Han satte alt over styr, men opplevde likevel at faren tok i mot ham med åpne armer når han kom angrende hjem igjen.
Dette er evangelium, godt budskap, til oss alle. Men ganske særlig til de mange som har opplevd en far som ikke var en god far. En far kan svikte sine barn på mange ulike måter. En av dem er å vise sin sønn eller datter en betinget kjærlighet.

Det var sterkt å høre en voksen mann fortelle om hvordan han hele livet hadde strevd for å være god nok i farens øyne. ”Hele livet mitt har blitt en kompensasjon for manglende selvfølelse”, sa han. I alle år hadde han levd i trelldom under sin fars skyhøye
krav og forventninger. Han kjente seg som en mislykket sønn, avvist av faren.

Slik er det ikke med oss i forholdet til vår himmelske Far! Når vi vender oss til Gud med et ”Fader vår”, eller ”Vår Far”, som det vil hete i ny oversettelse, så vet vi at vår himmelske Far elsker oss uten betingelser.
Dette er juleevangeliet i et nøtteskall: Du er elsket uten betingelser. Like fra vi hører ordet i dåpen om at vi er Guds barn, med Guds Ånd i våre hjerter, skal vi få hvile i det. Det blir en kilde til energi og livsglede gjennom livet!

Budskapet om Guds Ånd som sendes til jorden for å ta bolig i hjertene, er bare en annen måte å fortelle hva Jesu fødsel betyr for oss.

Men ikke alle kjenner på julens glede. Julen er også noe av det mest sårbare vi har. Julen er tiden da alt forstørres. Den glade blir gladere, og den triste blir tristere. Glansbildene stemmer for noen, men ikke for alle. Likevel sier vi at julens budskap bringer håp og glede.
Julens innhold er ikke et overflatisk glansbilde; det handler om våre virkelige liv, at Gud kommer til oss og er midt i blant oss.

Hvordan skal jeg kunne gripe julens under, så det tar bolig i hjertet?
Dikteren Finn Bjørnseth gir i et dikt uttrykk for hvordan han selv ble berørt av juleevangeliet:

Det skjedde ikke i Betlehem
mens Kvirinius var landshøvding i Syria
det var i et lite blåmalt
svært alminnelig rom
en seng et bord og en hvit stol
det var ingen hyrder eller engler
men en tynn lysstråle
trengte seg gjennom huden og ribbenene
og inn i hjertet
- plutselig visste jeg alt det
jeg før bare hadde prøvd å forstå
og barnet sa:
slik er jeg født
gang på gang
årtusen etter årtusen
jeg er alt i alle
Ordet Sannheten Veien og Livet
den som tar i mot meg
her og nå
er blitt en del av evigheten.
(Finn Bjørnseth: Logos)

Barnet i krybben er kilden til lys i verdens mørke, vitner maleren Rembrandt om med sitt berømte maleri der alt lyset kommer fra barnet i krybben. Fra barnet blir ansiktene opplyst, Marias og Josefs, hyrdenes og de tre vise menns. Ansiktene uttrykker undring, forventning.

Ser du ditt eget ansikt, opplyst av barnet? Kjenner du Guds Ånd som taler inn i ditt hjerte om tro, håp og kjærlighet?
Eller kjenner du kanskje ingenting, og følelseslivet er helt flatt, ja, nettopp da, kan du erfare det dikteren Georges Bernanos kalte "underet i de tomme hender": Dvs. alt er nåde. Det er ikke jeg og mine følelser som bærer troen, men troen som bærer meg. Det er Guds hjertespråk som hvisker gledens ord i våre hjerter.

Det er hva jeg opplever at dikteren Rolf Jacobsen prøver å uttrykke i sitt vakre dikt, ”Guds hjerte”:

Guds hjerte vet vi ikke,

men vi vet

noe som overstrømmer oss

som et regn over hendene.

Hans øyne ser vi ikke,

men vi ser

usynlig lys over alle ting

som i sommernatten.

Hans stemme hører vi ikke,

men vi finner

veier overalt og spor i hjertene

og stier med lavmælt lys.

Gledelig og frigjørende jul!

(Preken på søndag etter jul, 28. desember 2008)