Løfterik fjelltopp-tur

Prekentekst på Kristi forklarelsesdag, 15. februar 2009: Matt.17,1-9:
Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. 2 Da ble hans utseende forvandlet for øynene på dem; hans ansikt skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. 3 Og se, Moses og Elia viste seg for dem og samtalte med ham. 4 Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» 5 Ennå mens han talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» 6 Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. 7 Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og frykt ikke!» 8 Og da de løftet blikket, så de ingen uten Jesus alene. 9 På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet, før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.»

"Kristi herlighet"
har vært et viktig stikkord under vandringen gjennom åpenbaringstiden. Kollektbønnens ord lyder, som vi har hørt: "Vi takker deg fordi du har åpenbart din Sønns herlighet".
Det er teksten om "forklarelsen på berget" vi hører i dag. Der - på berget, antakelig det snødekte fjellet Hermon helt nord i landet, opplever tre av disiplene å være med Mesteren når han løftes inn i sin Fars herlighet og ved det forvandles for deres øyne. De skuer inn i en overjordisk virkelighet som vi vanskelig kan forestille oss. Er det den himmelske lysglansen som venter hos Gud, de får oppleve?
Leser vi tekstene forut for dagens tekstavsnitt, finner vi at den sterke opplevelsen av Jesu forvandling oppe på fjellet, står som portalen inn til lidelsen og døden, der Jesus bøyer seg ned til oss og helt og fullt gjør seg til ett med den falne menneskeslekt, gjennom at han gjør vår egen tilværelse til sin. Det var den gjerningen han ble døpt til nederst i Jordan-elva, også der lød røsten: ”Dette er min Sønn, den elskede..”

Den sterke opplevelsen på fjellet, som de tre vennene aldri glemte, hjalp dem senere til å kaste lys over Jesu lidelse og død.
Kanskje hadde dette også noe å gjøre med en guddommelig psykologi, nemlig at Jesu venner nå trengte en slik løftende opplevelse? Kanskje var de slitne etter å ha vandret på kryss og tvers av landet? Og kanskje kjente de på skuffelse. Jesus hadde akkurat fortalt dem at han skulle lide og dø. Det var ikke slik de hadde tenkt seg det da de forlot alt og fulgte ham!
Så kaller Jesus tre av disiplene med seg opp på fjellet. Og der blir hans utseende forvandlet for øynene på dem, skriver Matteus. Ansiktet hans skinner som solen, og klærne blir hvite som lyset. De ser den guddommelige lysglansen.
Det er deres støvete og svette Herre som står foran dem, men han er som forvandlet! De ser Gud! Midt i alt sitt slit og all sin forvirring ser de
ham som til slutt skal løse alle gåter. Da Peter senere satt og skrev sine brev til menighetene, tenkte han nok tilbake på episoden på fjellet. Han skrev om ordet ”lik en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen gryr og morgenstjernen går opp i deres hjerter” (2 Peter 1,19). Og om at ”vi ser fram til …en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor” (3,13).

I dag er det du og jeg som trenger å løftes. Vi kommer til kirken med så mange slags trøblete erfaringer. Det er ikke sikkert det vises på oss, men alle vet vi nok noe om livets vrangsider. For mange, også her i Norge, har fremtiden blitt mer usikker, for noen har fremtidsplaner rast sammen. Andre har bak seg vonde opplevelser med brutte relasjoner eller sykdom og sorg og tap. Også vi trenger å feste blikket på ham som disiplene fikk se, et ansikt som stråler som solen, mens Guds røst lyder til oss fra en lys og åpen himmel: "Reis dere og frykt ikke!"

"Og da de så opp, så de ingen uten Jesus alene", står det.
Mange er urolige for kristendommens og kirkens fremtid i folket vårt. Det
kan sikkert være grunner for en slik uro, men da er det viktig å ha to tanker i hodet på én gang: tanken på hva vi kan gjøre for å styrke kristen tro og kunnskap i vårt folk – og tanken om at kirken er Jesu Kristi kirke, ikke vår egen. Kirken hører med i Guds frelsesplan for verden. Det er derfor kirken er stedet der vi skal legge fra oss bekymringene og se etter tegnene på Jesu herlighet: I Ordet og sakramentene. Se Jesus skinne for deg med ditt indre blikk når du kneler ved nattverdbordet. Der er vi samlet etter Jesu eget løfte om at han er midt i blant oss. Det er i Åndens kraft vi samles og tilber. De, det være seg politikere eller mediefolk, som har trodd at kristen tro kunne henvises til et lukket rom i hjernen eller hjertet i privatsfæren, har tatt grundig feil. Kristen tro sprenger seg ut av alle sperrer og stengsler og skaper fellesskap og vitnesbyrd for verden. Mange som ikke tror, skulle ønske at de gjorde det, for Jesus sa: ”..når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.”
Gjennom fellesskapet vårt skal vi vise at vi er et løftet fellesskap. Ordspillet passer godt: Vi løftes ut av hverdagens motstand og skuffelser. Vi har del i løftet som sier at Jesus er midt i blant oss. Herren er nær.

”Dette er min Sønn, den elskede.. Hør ham!” lød røsten i lysglansen på fjellet. Også vi har fått høre at vi er Guds elskede barn, med hans Ånd i våre hjerter. Fra tid til annen kommer også vi til steder på vår livsvandring der vi merker Guds nærvær ekstra sterkt. Det kan være at
han viser seg for oss gjennom bønnesvar, gjennom gode opplevelser, gjennom øyeblikk og tider med glede og takknemlighet i hjertet. Vi trenger slike fjelltopp-opplevelser. For vi må, som disiplene, om litt gå ned igjen fra "forklarelsens berg". Ned igjen til dalbunnen. Til hverdagens strev og utfordringer. La oss da takke for glimtene av guddommelig overlys vi får på vår vei! Og be om at vi får vandre i lyset - selv når mørket stiger.