Først og sist

Vingårdssøndag, 1. februar 2009,
Matt 20,1-16:
For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. 2 Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen, og sendte dem av sted til vingården. 3 Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. 4 Han sa til dem: 'Gå også dere bort i vingården! Jeg vil gi dere det som rett er.' 5 Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. 6 Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: 'Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?' 7 'Fordi ingen har leid oss,' svarte de. Han sa til dem: 'Gå bort i vingården, dere også.' 8 Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: 'Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.' 9 De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. 10 Da de første kom fram, ventet de å få mer; men også de fikk en denar. 11 De tok imot den, men murret mot jordeieren 12 og sa: 'De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.' 13 Han vendte seg til en av dem og sa: 'Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? 14 Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. 15 Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?' 16 Slik skal de siste bli de første, og de første de siste.»

Det er ulike styringsmekanismer og ulike idealer som rår i de to rikene, Guds rike og denne verdens rike. Her, i samfunnet, skapes vinnere og tapere, noen kommer først, andre sist til godene, de blir ulikt fordelt etter mål knyttet til prestasjon og fortjeneste. I Guds rike, som Jesus i sin liknelse kaller for ”vingården”, rår helt andre verdier. Der er det ikke et prestasjonsfellesskap, men et nådens fellesskap. Dette nådens fellesskap blir vi innlemmet i ved dåpen og kalt til å tilhøre gjennom hele livet. Å tilhøre nådens fellesskap gir oss energi. Der kommer gleden tilbake. Det er verdt å legge merke til at det aller første Jesus sier i sin første tale til folket, det lyder: ”Himlenes rike er nær”. Han sier også: ”Guds rike er inne i dere”. Altså er Guds rike ikke en synlig, politisk realitet, men en åndelig virkelighet. Å tre inn i det, er å komme inn i et kraftfelt. Der er det livets krefter som virker. Noen har oppholdt seg der lenge, helt fra de ble døpt, andre er nyankomne, etter lang tids fravær. Kanskje kommer de først inn mot slutten av livet. Men Jesus sier: Lønnen er den samme: Den består av gleden og friheten vi får oppleve i Guds nærhet, der Gud er vår himmelske Far og vi er hans barn og arvinger.
Gud er fri til å handle med oss etter sin vilje, og det gjør han med en ubetinget kjærlighet. Nåde kalles det. Nåde betyr egentlig det som gis oss uten krav om gjenytelse, altså ”gratis”. Og vi kan også si: Ufortjent. Guds godhet velter alle regnestykker. ”Over inngangen til Guds hus står mottoet risset inn: ”Ufortjent”. Den som kommer med krav og rettigheter, befinner seg plutselig sist i køen” (Per Lønning, ”Følg meg!” s. 42).
I arbeidslivet råder regler for rimelighet, bl.a. gjelder at den som har arbeidet lengst, opparbeider seg større pensjonsgrunnlag enn den som startet senere. I Guds vingård handler det om likelønn og like rettigheter fra dag en, uansett når i livet du starter. Alle som kommer, får del i gleden og friheten i Guds nærhet, de får alle rang og status som Guds barn.
I arbeidslivet møtes vi av realiteter som kan virke nedbrytende på selvtillit og pågangsmot, det kjempes om makt og innflytelse, noen opplever utfrysing og mobbing, andre møter barrierer som stenger dem ute fra fellesskapet. Stengsler og smålighet skaper et system av tapere og vinnere. I den åndelige gudsrikeverden er det helt annerledes. Her gjelder kjærlighet som sprenger grenser, her er et nådens fellesskap, uten krav om tilpasning.
Heller ikke Guds medarbeidere i vingården slipper unna livets realiteter, vi lever fortsatt i denne verden. Men som Gudsrikets medarbeidere blir vi bestrålt av en åndelig motkraft mot den innflytelsen de vonde erfaringene får over oss. Vi henter kraft fra nådens fellesskap.
Gud kaller oss til å arbeide i hans vingård. Der kan vi arbeide for at nådens fellesskap også skal prege mer av samfunnet vårt. Noen hevder vel med rette at samfunnet er blitt temmelig nådeløst. Det gjelder også globalt: Enorme forskjeller råder mellom rike og fattige deler av verdens folk. Overforbruk og forurensning truer jordens fremtid. Verden trenger idealene som Jesus kaller oss til å gripe tak i. Men først må vi selv velge å tre inn i gudsrikets kraftfelt. Derfra kan vi hente energi til å møte det gudløse og derfor også nådeløse samfunn. Jesus åpner porten til nådens fellesskap. Ved inngangen står han med utstrakte hender og sier: ”Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder og jeg vil gi dere hvile!” Han har gitt sitt liv for å utbre gudsriket i blant oss. Han rekker oss brød og vin og sier: Kom, spis og drikk, det gir deg del i nådens fellesskap.
Herren kaller oss til sin vingård. Døren er åpen.
La oss tre inn – først som sist!