Synden koster oss dyrt - Guds kjærlighet er gratis
Prekentekst: Joh 16,5-15:
5 Nå går jeg til ham som har sendt meg, men ingen av dere spør: «Hvor går du hen?» 6 For sorg har fylt deres hjerter, fordi jeg har sagt dette. 7 Men jeg sier dere sannheten: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men går jeg bort, da kan jeg sende ham til dere. 8 Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva som er synd, rett og dom: 9 Synden er at de ikke tror på meg, 10 retten får jeg, fordi jeg går til Faderen så dere ikke lenger ser meg, 11 dommen er at denne verdens fyrste er dømt. 12 Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. 13 Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og kunngjøre dere det som skal komme. 14 Han skal forherlige meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. 15 Alt det Faderen har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere.
Talsmannen kommer!
Jesus skal forlate sine venner, og sorg hadde fylt deres hjerter. Men så sier Jesus at det er til gagn for dem at han går bort, for da kan han sende sin ”talsmann” til dem. Ordet, på gresk ”para-kletos”, latin ”ad-vocatus”, betyr egentlig ”en som er tilkalt” – og da for å hjelpe. Ordet er det samme som vårt ord advokat, nærmere bestemt en ”forsvarsadvokat”.
Disiplene kunne trenge det, en talsmann eller forsvarsadvokat, som kunne tale Jesus sak for vennene, som nå ikke lenger skal ha ham mellom seg, en som kunne trøste dem i sorgen over at deres Mester skulle forlate dem. ”Stopp litt!”, sier Jesus, når han ser disiplenes reaksjon. ”Det er (faktisk) til gang for dere at jeg går bort! For jeg skal jo sende talsmannen til dere”. «Sorgen skal bli avløst av glede», sa Jesus om disiplenes situasjon. Gleden kommer med talsmannen, sendt til verden. Jesus er ikke gått bort - han er nær! «Jesus lever!», det var påskedagens gledesbudskap. «Herren er nær», skriver apostelen Paulus - og anser dette for å være selve grunnlaget for troens glede og takk.
”Denne verdens fyrste er dømt”
Også vi trenger en Talsmann for å avsløre tomhetens og overfladiskhetens ulike forkledninger. Mange av oss lever periodevis et liv på overflaten. På overflaten går det kjapt, der er det kult og trendy, det er som en sentrifuge der alt liv tvinges til overflaten. Det bringer menneskene bort fra seg selv, vi blir forført til å tro at periferien er sentrum, vi slynges mot overflaten og en følelse av uvirkelighet melder seg. Vi fylles av uro, oppgitthet og tungsinn. Livet mister sitt liv. ”Og du dør så langsomt at du tror du lever”, lød tittelen på en diktsamling som kom ut for noen år siden (av Bertrand Besiguée).
Drivkraften bort fra oss selv er samtidig drivkraften bort fra Gud. Derfor hviler et fortapelsens alvor over evangeliets ord i dag: Vi kan miste oss selv, vi kan miste kontakten med Gud i nåtid og fremtid. Det er ”denne verdens fyrste” som da får slippe til. Han fanger oss og holder oss fast.
Men så lenge det er liv, er det håp, så lenge det er håp, er det liv. Jesus sier: ”Jeg er den gode hyrde” – den gode hyrde gir sitt liv for sauene. Den gode hyrde er den oppstandne Jesus. Han vender seg mot oss og roper: ”Følg meg!”
Gerd Grønvold Saue uttrykker det slik:
"Herre, du går i gatene i vår by
Du er til stede
Som i Nasaret Kapernaum Jeriko
med Din fred
større og merkeligere
enn alt
mennesket forstår
lær oss å lytte slik
at vi hører Din stemme
Amen"
Synden:
Når Ånden, Talsmannen, kommer, skal han overbevise verden om synd, sier Jesus. Synden er at de ikke tror på meg. Mange synes kirken snakker altfor mye om synd. Men hva er egentlig synd?
I avskjedstalen forklarer Jesus hva synd egentlig er: Synd – det er å velge å ikke tro på Jesus. Da forstår vi at ordet synd egentlig betyr ”bomme på målet”. Jesu mål for oss er at vi skal finne veien som fører til livet, til livets dypeste mening og sammenheng. Den veien er ham selv. Men ”verdensfyrsten” lokker oss til å velge en annen vei, veien til overflaten og alt det andre som legger beslag på vår tid og oppmerksomhet, så vi ikke får tid til å tenke på hvem Jesus er og hva som er livets mening og sammenheng.
Men verdensfyrsten kan ikke hjelpe oss når vi for sent oppdager at livet har gått oss forbi med alt sitt kravfulle strev, uten at vi våget å ta i mot den uforbeholdne kjærligheten i Jesu kall. Når vi hørte hans kall: ”Kom til meg!”, så trodde vi han ville ta fra oss livsgleden og alt det som var morsomt. Men livets tivoli har avslørt sitt sanne vesen. Tomheten, tristessen, sorgen stod og ventet i skyggen bak de blinkende lysene. Der, i skyggelandskapet, var det ingen andre som så meg eller trøstet meg. Jeg følte meg forlatt. Plutselig kjente jeg meg uten verdi. For jeg hadde ingen annen verdi enn den som andre satte på meg, den som steg og sank avhengig av en vekslende status og formkurve.
Men, hør, ennå er det ikke for sent! Midt i dette kaos hører jeg Jesus kalle meg til å komme til ham og følge ham inn på den veien som fører til livet. I møte med Jesus har jeg mitt livs sjanse til å finne meg selv igjen. For Jesus har funnet meg, han har gått i døden for at jeg kan la Guds kjærlighet få innpass og være drivkraft til å velge meg ut av uvirkelighetens malstrøm, til å velge å tro at jeg er sett og elsket av Gud som den jeg er, han som har skapt meg i sitt bilde og kalt meg til å bli hans barn i dåpen.
Guds kjærlighet er gratis
Dere som i dag bringer deres barn til døpefonten, dere kalles til å gi barnet kjennskap til at Jesus er Veien. Han åpner sin favn og kaller dåpsbarna til å komme og bli velsignet av ham. Når de så ser med hvilken kjærlighet han elsker dem, får de lyst til å følge ham og tro på ham, ikke av tvang, men i frihet, av hjertets trang.
Barna har en spontan tillit til at foreldrene vil dem vel. De har også de beste forutsetninger for å komme til Jesus. Vi voksne, derimot, vi har lært oss til å tenke at kjærlighet ikke er noe gitt, den krever gjenytelse og er ofte betinget. En betinget kjærlighet krever før den gir. Men et slikt utgangspunkt vil være en avgjørende hindring for å komme til Jesus – og ”ta i mot Guds rike”, det kan vi nemlig bare gjøre ”likesom et lite barn”. Det kan bare skje i total og uforbeholden tillit til at Guds kjærlighet til meg er ubetinget, frivillig og total. Den verken kan eller skal fortjenes eller kompenseres eller betales. Den er gratis, derav ordet ”nåde”, gratis betyr på latin ”av nåde”. Vi voksne har lært at vi ikke får noe gratis. Evangeliet viser oss det motsatte, og ingen ting kan påvirke Gud til å endre mening: Hans kjærlighet til deg og meg er ubetinget, absolutt og – gratis – ”av nåde”. Da skjønner vi hva apostelen Paulus snakker om når han uttrykker: ”For av Guds nåde er jeg det jeg er, og det nåde over nåde”. For det er jo ”i Gud vi lever, rører oss og er til”, han har skapt oss, livet hviler i hans hånd. Hver dag er en sjelden gave, vi kan bare ta i mot i takk.
Evangeliets glede
Det er m.a.o. glede som ligger gjemt i evangeliet, det er også nettopp hva ordet betyr: ”Det glade budskap”. Jesus sier ved sin avskjed til sine disipler at hans Ånd, som han sender i sitt sted, kommer for å gi dem glede, en glede som ingen kan ta fra dem. Denne glede har sitt grunnlag i nåde, derfor sa professor emeritus Jacob Jervell ved en litt uhøytidelig anledning at ”evangeliet er det glade vanvidd”! Det går på tvers av våre erfaringsbaserte forestillinger om at vi ikke får noe gratis.
Kjære dåpsforeldre og faddere: Dere, sammen med menigheten, har fått i oppdrag å lære barna om Jesus. Men vi har alle også fått i oppdrag å lære av barna! Det er for at vi skal forbli Guds barn gjennom hele livet. For at vi skal oppleve gleden ved å være elsket for vår egen skyld, med en kjærlighet som var villig til å gå i døden for oss. Derfor er Jesus hyrden som leder oss til grønne enger, og som viser oss kilden for glede. Ved å drikke av kilden, får vi del i gleden, gleden som varer, gleden som ingen kan ta fra oss.
Amen.
5 Nå går jeg til ham som har sendt meg, men ingen av dere spør: «Hvor går du hen?» 6 For sorg har fylt deres hjerter, fordi jeg har sagt dette. 7 Men jeg sier dere sannheten: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men går jeg bort, da kan jeg sende ham til dere. 8 Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva som er synd, rett og dom: 9 Synden er at de ikke tror på meg, 10 retten får jeg, fordi jeg går til Faderen så dere ikke lenger ser meg, 11 dommen er at denne verdens fyrste er dømt. 12 Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. 13 Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og kunngjøre dere det som skal komme. 14 Han skal forherlige meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. 15 Alt det Faderen har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere.
Talsmannen kommer!
Jesus skal forlate sine venner, og sorg hadde fylt deres hjerter. Men så sier Jesus at det er til gagn for dem at han går bort, for da kan han sende sin ”talsmann” til dem. Ordet, på gresk ”para-kletos”, latin ”ad-vocatus”, betyr egentlig ”en som er tilkalt” – og da for å hjelpe. Ordet er det samme som vårt ord advokat, nærmere bestemt en ”forsvarsadvokat”.
Disiplene kunne trenge det, en talsmann eller forsvarsadvokat, som kunne tale Jesus sak for vennene, som nå ikke lenger skal ha ham mellom seg, en som kunne trøste dem i sorgen over at deres Mester skulle forlate dem. ”Stopp litt!”, sier Jesus, når han ser disiplenes reaksjon. ”Det er (faktisk) til gang for dere at jeg går bort! For jeg skal jo sende talsmannen til dere”. «Sorgen skal bli avløst av glede», sa Jesus om disiplenes situasjon. Gleden kommer med talsmannen, sendt til verden. Jesus er ikke gått bort - han er nær! «Jesus lever!», det var påskedagens gledesbudskap. «Herren er nær», skriver apostelen Paulus - og anser dette for å være selve grunnlaget for troens glede og takk.
”Denne verdens fyrste er dømt”
Også vi trenger en Talsmann for å avsløre tomhetens og overfladiskhetens ulike forkledninger. Mange av oss lever periodevis et liv på overflaten. På overflaten går det kjapt, der er det kult og trendy, det er som en sentrifuge der alt liv tvinges til overflaten. Det bringer menneskene bort fra seg selv, vi blir forført til å tro at periferien er sentrum, vi slynges mot overflaten og en følelse av uvirkelighet melder seg. Vi fylles av uro, oppgitthet og tungsinn. Livet mister sitt liv. ”Og du dør så langsomt at du tror du lever”, lød tittelen på en diktsamling som kom ut for noen år siden (av Bertrand Besiguée).
Drivkraften bort fra oss selv er samtidig drivkraften bort fra Gud. Derfor hviler et fortapelsens alvor over evangeliets ord i dag: Vi kan miste oss selv, vi kan miste kontakten med Gud i nåtid og fremtid. Det er ”denne verdens fyrste” som da får slippe til. Han fanger oss og holder oss fast.
Men så lenge det er liv, er det håp, så lenge det er håp, er det liv. Jesus sier: ”Jeg er den gode hyrde” – den gode hyrde gir sitt liv for sauene. Den gode hyrde er den oppstandne Jesus. Han vender seg mot oss og roper: ”Følg meg!”
Gerd Grønvold Saue uttrykker det slik:
"Herre, du går i gatene i vår by
Du er til stede
Som i Nasaret Kapernaum Jeriko
med Din fred
større og merkeligere
enn alt
mennesket forstår
lær oss å lytte slik
at vi hører Din stemme
Amen"
Synden:
Når Ånden, Talsmannen, kommer, skal han overbevise verden om synd, sier Jesus. Synden er at de ikke tror på meg. Mange synes kirken snakker altfor mye om synd. Men hva er egentlig synd?
I avskjedstalen forklarer Jesus hva synd egentlig er: Synd – det er å velge å ikke tro på Jesus. Da forstår vi at ordet synd egentlig betyr ”bomme på målet”. Jesu mål for oss er at vi skal finne veien som fører til livet, til livets dypeste mening og sammenheng. Den veien er ham selv. Men ”verdensfyrsten” lokker oss til å velge en annen vei, veien til overflaten og alt det andre som legger beslag på vår tid og oppmerksomhet, så vi ikke får tid til å tenke på hvem Jesus er og hva som er livets mening og sammenheng.
Men verdensfyrsten kan ikke hjelpe oss når vi for sent oppdager at livet har gått oss forbi med alt sitt kravfulle strev, uten at vi våget å ta i mot den uforbeholdne kjærligheten i Jesu kall. Når vi hørte hans kall: ”Kom til meg!”, så trodde vi han ville ta fra oss livsgleden og alt det som var morsomt. Men livets tivoli har avslørt sitt sanne vesen. Tomheten, tristessen, sorgen stod og ventet i skyggen bak de blinkende lysene. Der, i skyggelandskapet, var det ingen andre som så meg eller trøstet meg. Jeg følte meg forlatt. Plutselig kjente jeg meg uten verdi. For jeg hadde ingen annen verdi enn den som andre satte på meg, den som steg og sank avhengig av en vekslende status og formkurve.
Men, hør, ennå er det ikke for sent! Midt i dette kaos hører jeg Jesus kalle meg til å komme til ham og følge ham inn på den veien som fører til livet. I møte med Jesus har jeg mitt livs sjanse til å finne meg selv igjen. For Jesus har funnet meg, han har gått i døden for at jeg kan la Guds kjærlighet få innpass og være drivkraft til å velge meg ut av uvirkelighetens malstrøm, til å velge å tro at jeg er sett og elsket av Gud som den jeg er, han som har skapt meg i sitt bilde og kalt meg til å bli hans barn i dåpen.
Guds kjærlighet er gratis
Dere som i dag bringer deres barn til døpefonten, dere kalles til å gi barnet kjennskap til at Jesus er Veien. Han åpner sin favn og kaller dåpsbarna til å komme og bli velsignet av ham. Når de så ser med hvilken kjærlighet han elsker dem, får de lyst til å følge ham og tro på ham, ikke av tvang, men i frihet, av hjertets trang.
Barna har en spontan tillit til at foreldrene vil dem vel. De har også de beste forutsetninger for å komme til Jesus. Vi voksne, derimot, vi har lært oss til å tenke at kjærlighet ikke er noe gitt, den krever gjenytelse og er ofte betinget. En betinget kjærlighet krever før den gir. Men et slikt utgangspunkt vil være en avgjørende hindring for å komme til Jesus – og ”ta i mot Guds rike”, det kan vi nemlig bare gjøre ”likesom et lite barn”. Det kan bare skje i total og uforbeholden tillit til at Guds kjærlighet til meg er ubetinget, frivillig og total. Den verken kan eller skal fortjenes eller kompenseres eller betales. Den er gratis, derav ordet ”nåde”, gratis betyr på latin ”av nåde”. Vi voksne har lært at vi ikke får noe gratis. Evangeliet viser oss det motsatte, og ingen ting kan påvirke Gud til å endre mening: Hans kjærlighet til deg og meg er ubetinget, absolutt og – gratis – ”av nåde”. Da skjønner vi hva apostelen Paulus snakker om når han uttrykker: ”For av Guds nåde er jeg det jeg er, og det nåde over nåde”. For det er jo ”i Gud vi lever, rører oss og er til”, han har skapt oss, livet hviler i hans hånd. Hver dag er en sjelden gave, vi kan bare ta i mot i takk.
Evangeliets glede
Det er m.a.o. glede som ligger gjemt i evangeliet, det er også nettopp hva ordet betyr: ”Det glade budskap”. Jesus sier ved sin avskjed til sine disipler at hans Ånd, som han sender i sitt sted, kommer for å gi dem glede, en glede som ingen kan ta fra dem. Denne glede har sitt grunnlag i nåde, derfor sa professor emeritus Jacob Jervell ved en litt uhøytidelig anledning at ”evangeliet er det glade vanvidd”! Det går på tvers av våre erfaringsbaserte forestillinger om at vi ikke får noe gratis.
Kjære dåpsforeldre og faddere: Dere, sammen med menigheten, har fått i oppdrag å lære barna om Jesus. Men vi har alle også fått i oppdrag å lære av barna! Det er for at vi skal forbli Guds barn gjennom hele livet. For at vi skal oppleve gleden ved å være elsket for vår egen skyld, med en kjærlighet som var villig til å gå i døden for oss. Derfor er Jesus hyrden som leder oss til grønne enger, og som viser oss kilden for glede. Ved å drikke av kilden, får vi del i gleden, gleden som varer, gleden som ingen kan ta fra oss.
Amen.
skrevet av Trygve Magelssen søndag, april 24, 2005
0 kommentarer
