Nølende vitner beholder tilliten

Treenighetssøndag, 1. søndag etter pinse,
Prekentekst: Matt.28,16-20:
16 Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. 17 Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. 18 Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. 19 Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn 20 og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Matteus skriver at ”da de fikk se ham, tilba de; men noen tvilte”. Det ordet for ”tvil” som Matteus bruker, betegner ikke egentlig en intellektuell tvil, men heller en nølende holdning, det å være usikker og ikke våge å satse på det en erfarer.
Noen lever med den misforståelse at kristen tro bare er for de sterkt-troende. Jesus viste oss noe helt annet! Han omgav seg med venner som verken var troshelter eller på annen måte spesielt vellykte. Heller motsatt: Evangeliene gjør ikke noe forsøk på å legge skjul på at de var både uforstående, tvilende og feige. Men at Jesus likevel holdt fast på dem. Det er nettopp det sentrale poeng med troen Jesus kaller oss til: Den bygger ikke på hva vi får til, men på ham som ser vår ufullkommenhet og tvil - og likefullt sier: ”Dere skal være mine vitner.”
I Apostlenes Gjerninger leser vi om at disiplene gikk i gang med å fortelle om Jesus som oppfyllelsen på profetenes spådommer og Guds frelsesplan. Gud sendte sin Ånd, så ordet talte til hjertene. Mange ble døpt, vannet og Ånden førte dem inn på troens vei. Helt hit til oss nådde budskapet etter 1000 år med misjon. I det første tusen år lå troens sentrum i det østromerske rike. I det neste årtusen lå sentrum i Vesten. I det tredje årtusen vil sentrum være å finne i det globale Sør.
Antall kristne i Sør utgjorde i år 1900 16%, men i år 2000 var det kommet opp i 60% kristne.
Den nye postmoderne periode vil bli formet av de nye, ikke-vestlige kirkers tro og vitalitet. Men misjonens tid er ikke forbi. Det vil alltid høre til kristentroens vesen å være på vei over grensene. Også vi i Vesten har grunn til å tro på en fornyelse. Fornyelse vokser alltid ut av en visjon av Jesus Kristus som frelser og herre. I hele kirkens historie har det vært en nær forbindelse mellom Jesus-vekkelse og misjon. En fornyet kirke vitner om hva den har sett og hørt.
Tyngdepunktet ligger i hvem Jesus er og den enkeltes personlige forhold til ham. Kirkens budskap blir av altfor mange forvekslet med kirkepolitikk og fremstående kirkelederes vekslende meninger og profilering i media. Til syvende og sist handler det ikke om dette, men om deg og Jesus Kristus i ditt liv, på din vei. Til deg kommer Jesus med sin velsignelse som veiviser og døråpner. Han sier: ”Let, og du skal finne, bank på, og det skal lukkes opp for deg”. I dåpen er du blitt et Guds barn, det grunnlaget ligger fast én gang for alle, urokkelig, uavhengig av troens skiftende konjunkturer i ditt liv, uavhengig av om du opplever fruktbare landskaper eller ørkenvandringer på din vei. Han er der hele tiden etter sitt løfte: ”Se, jeg er med deg alle dager..”
”Jeg har fått” sier han, og det er ikke lite: ”…all makt i himmelen og på jorden”. For noen er det vanskelig å forholde seg til allmaktstanken i relasjon til alt det vonde og meningsløse som skjer. Men begrepet ”all makt” handler ikke om en type allmakt som holder verden i sin hule hånd og som fjernstyrer alt som skjer. Hans makt utfolder seg gjennom miskunn og medlidelse med hele skapningen. Han er til stede hos dem som gråter og hos dem som gleder seg. Jesus deler menneskets avmakt ved at han selv går inn i den.
Jesus har all autoritet. Han står oppreist mot ondskap og urett med hele Guds autoritet i ryggen. ”La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg”, sier han i avskjedstalen til disiplene. I tillit til hans autoritet tør vi å tro, kanskje bare så vidt, men Jesus har sagt at en tro som ikke er større enn et bitte lite sennepsfrø er nok til å rokke et fjell.

Jesus kaller alle til å bli hans disipler. Han vil være vår læremester. Å bli kjent med Jesus er derfor så viktig. Grunnlaget er dåpen. Der får vi Åndens gave, vår hjelper til tro og til å bli bevart som Guds barn. Med sin Ånd er Jesus nærværende i våre liv med kall om å bli hans disippel. Med disippelskap følger oppdrag: ”Gå og gjør alle folkeslag til disipler. Og løfte: ”Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.”

Misjonens bevegelse starter alltid der jeg er. Men den stopper ikke der. Guds nærvær går gjennom hele historien og like fram til fullendelsen. Og lenger strekker ikke vårt oppdrag seg. Da skal han bli alt i alle.
Amen.

"Grønn messe"

Alterlys av is med innstøpte blomster

laget og satt på alteret av speiderne

20. april feiret vi ”grønn messe” i Grefsen kirke. Klima- og miljøutfordringene satte sitt preg på ord og virkemidler. Speiderne var hovedaktører sammen med prest og organist, og kirkens kor, ”Utsikten”, utdypet temaet med musikalske bidrag. Kirken på Grefsen gikk sammen med ”Norsk Teknisk Museum”, som stilte med rekvisitter fra sin utstilling ”Klima X” og prosjektlederen, Dag Andreassen.

Adam av jorden

Den globale oppvarmingen krever handling. Norge har, i følge statsminister Jens Stoltenberg, som politisk målsetting å bli ”klimanøytralt” fra år 2030 (Aftenposten 16/4). Til det målet trengs store kutt i de globale utslipp. Men vi er også avhengig av de mange små skritt.

Mange kristne har forlest seg på den første av de to skapelsesberetningene vi finner i 1. Mosebok kapittel 1 og 2, sier biskop i Tunsberg, Laila Riksaasen Dahl til avisen Vårt Land. I den første beretningen, som er Bibelens åpningsord, omtales mennesket som den skapning som skal ”råde over” alt annet liv på jorden. Men hva betyr ”råde over”? Å råde er noe annet enn å utnytte og utrydde. Vi bør ta inn over oss den andre fortellingen om skapelsen, sier biskopen. Der står det at ”Gud Herren formet mannen av jord fra marken”. Det understreker at også vi er en del av skaperverket.

”Bibelens andre skapelsesberetning (1.Mos 2,4ff.) beskriver med en fin symbolikk hvordan Gud formet mennesket – Adam – av jorden fra marken og plasserte det i en hage”, skriver teologen Notto R. Thelle.
”Adam kommer av hebraisk adama, som betyr jord….Den intime sammenheng mellom menneske og skaperverk vises også når det heter at jorden ble forbannet (1 Mos 3,17), og at storflommen ødela alt liv på grunn av menneskets synd (1 Mos 6,7). I Salmenes bok er ikke skaperverket bare et passivt vitnesbyrd om Guds ære, men en aktiv deltaker i den universelle lovsangen. Elver og fjell og trær jubler og klapper i hendene. Og det kommende rike beskrives som en ny himmel og en ny jord (Åp 21,1)”. Thelle etterlyser en kosmologisk teologi, som tar bekjennelsen til himmelens og jordens skaper på alvor. ”Vi må finne ut hva det vil si å være menneske i kosmos. …Mennesket blir mindre ettersom verden åpner seg. Samtidig er det kanskje nettopp i et slikt kosmos vi kan rette oss opp og puste fritt og gjenoppdage oss selv som en del av den store sammenhengen.” (”Hvem kan stoppe vinden?”, s.38).

H U S T A V L E

ROPET FRA EN SÅRET JORD
Menneske, du som har kunnskap om godt og ondt:
Livet er truet, ta ditt ansvar!

OPPDAG HELHETEN

Jorden er et vev uten sømmer

som ingen har rett til å rive i stykker.

SANS HELLIGHETEN

En hellig duft hviler over alt som er til.

Livet skal verdsettes, vernes og elskes.

GLED DEG OVER SKJØNNHETEN

Skaperverket eier sin egen rikdom.

Ingen ting er bare råvarer.

Jordens gaver skal forvaltes med hengivenhet og takk.

DYRK SAMMENHENGEN

Ditt liv er innfelt i jordens liv.

Alt er gitt deg til låns.

Alt skal du overlate til dem som følger etter.

KJEMP FOR RETTFERDIGHETEN

Moder jord har nok til alles behov,
Men ikke til alles grådighet.

Misforholdet mellom fattig og rik

er forakt for menneskeverdet.

LEV I FORSONINGEN

Menneske, du som har makt til å ødelegge jordens vev:

Du er kalt til et liv i forsoning!

(Finn Wagle / Eyvind Skeie)

Pinsens preposisjon

Prekenteksten på pinsedag fra Joh 14:

16 Og jeg vil be Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: 17 sannhetens Ånd....han blir hos dere og skal være i dere. 18 Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. 19 Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. 20 Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere.

Kronprinsesse Mette Marit gav i vår ut en CD med salmer hun selv har valgt ut. Hun har i CD-coveret en kommentar til hver enkelt salme og det budskapet hun finner i den. Selv om budskapet er viktig, får det sjelden den plass det fortjener. For, skriver kronprinsessen: ”Hvor ofte samtales det om ”det egentlige” i dagens samfunn?”
Johannes gjør det i sitt evangelium. Han gjør det når han i dagens tekst henter fram preposisjonen ”i” og strør den ut over teksten: ”Han blir hos dere og skal være i dere”; ”Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere.” Alle disse ”i-ene” må peke på at det indre livet er viktig. Viktigere enn alt det ytre, det som befinner seg på overflaten. På tross av alt som handler om det overflatiske, er det livsnødvendig for oss mennesker å ha en forankring til en dypere mening med livet, til en trygg overbevisning om hvem jeg selv er, hvor jeg har mine kilder og min drivkraft.
”Hvor ofte samtales det om ”det egentlige” i dagens samfunn?” Vi lar Mette Marits spørsmål danne et bakteppe når vi igjen vender oss til evangelieteksten på pinsedagen. Og vi merker vi oss alle disse ”i-ene” – som altså peker innover. Bort fra det overflatiske, inn til våre kilder, til våre tanker og spørsmål: Hvem er jeg, hva går livet mitt ut på? Vi vet godt at dersom det skjærer seg her inne, kan livet miste sin mening og alt kan gå i svart. Mot det vonde som kommer utenfra, kan vi til en viss grad beskytte oss. Men hva hjelper den skuddsikre vest når døden kommer fra hjertet?

Fordi flere tusen ble døpt og lagt til menigheten, er pinsen kalt for ”kirkens fødselsdag”. Også vi feirer dåp på pinsedag. Og når vi feirer dåp, kan vi samtidig benytte anledningen til å meditere litt over vår egen dåp. Sammen med dåpens vann fikk også vi Åndens gave. En Talsmann skriver Johannes. Talsmannens oppgave er å hjelpe oss med å holde Jesus i sentrum, minne oss om Jesu ord og videreføre Jesu gjerning på jorden.Det ligger altså store ting klare for oss om vi bare slipper Ånden til. ”Kom Hellig Ånd med skapermakt!” var fra første stund de kristnes bønn.
Den som er døpt, er døpt ved vann og Ånd og er ved troen blitt forenet med Kristus, lever ”i Kristus”. ”Den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til”, skriver Paulus i 2. Korintierbrev (5,17).
Når Gud reiste Jesus opp fra de døde, bekreftet han Jesu liv som et vitnesbyrd om at kjærligheten er sterkere enn døden. Når det heter at vi i dåpen blir forenet med Kristus, så er det fordi vårt liv er blitt forankret til noe uforgjengelig. Midt i livets kamp og strid er livet blitt forankret til troens og håpets krefter. I Galaterbrevet skriver apostelen Paulus om at Jesus er kommet for å kjøpe oss fri og har gitt oss retten til å bli Guds barn. Han har sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter. ”Lev et liv i Ånden!” lyder apostelens oppfordring. Og hva er det som kjennetegner det livet? Han svarer slik: ”Åndens frukt”. Apostelen er konkret når han lister opp dem: ”Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse….Lever vi ved Ånden, så la oss vandre i Ånden”, skriver han (Gal 4,5-6 og 5,22-23).
Å være døpt er å være Guds barn, det er – og nå kommer alle ”i”-ene igjen - å leve i Ånden, i Kristus, i Guds fremtid. Det gir oss grunn til å tenke at dette er det viktigste, dette er kilden jeg vil øse av – i mitt eget liv og i den gode samtalen med barn og barnebarn og med våre venner når anledningen byr seg. Dette dreier seg om ”det egentlige”, det som er deg og meg, det som blir våre liv.

En salme-skatt

Preken på 2.søndag etter påske, 6. april 2008

Tekst: Salme 23,1-6:
"Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. Han lar meg ligge i grønne enger; han fører meg til vann der jeg finner hvile, 3 og gir meg ny kraft. Han leder meg på de rette stier for sitt navns skyld. Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg. Du dekker bord for meg like for øynene på mine fiender. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over. Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg får bo i Herrens hus gjennom lange tider."

Hvem kjenner ikke ”den 23. Davidssalme”? Den er antakelig en av de mest kjente av alle de 150 bibelske salmer.
Det er en tekst vi har hørt fra vi var små, i søndagsskole, skolestue, konfirmantundervisning. Den er med i tekstutvalget i kirkens liturgier både i glede og sorg (vigsel, gravferd).
Men vet vi egentlig hva den handler om, bak de trøstefulle og trosstyrkende ordene?
På 70-tallet var det 1930 oversettelsen som gjaldt. Da en av mine konfirmanter skulle lese salmen leste han: ”Herren er min hyrde. Jeg fatter intet..” Selv for en ungdom for 30 år siden var nok ikke uttrykket slik det stod, ”meg fattes intet”, veldig begripelig, selv om det var en aldri så poetisk og vakker formulering.
I dag leser vi ord som er trauste og umisforståelige: ”Jeg mangler ingen ting”. Fatter vi likevel til fulle hva denne 23. Davidssalmen handler om? Det er nok grunn til å spørre. Bildet av hyrden som stiller alle våre behov, og som leder oss til grønne enger ved hvilens vann, er blitt kjente og kjære for millioner av bibellesere over hele verden.
Men salme 23 handler i virkeligheten om et kjempende menneskes håp og drømmer, midt i hverdagens bitre og ubarmhjertige realiteter.
Salmen som står foran, salme 22, er bent frem rystende med sitt fortvilte rop: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?”, ord vi gjenkjenner som Jesu rop fra korset. Salmen tegner et bilde av et menneske som lever med vold, spott og forakt. Gud er den eneste tilflukt: ”Så gå ikke fra meg, for nøden er nær, og det er ingen som hjelper” (v.12).
Det er altså et voldsomt spenningsfylt bakteppe for den 23. Davidssalme. Nøden, angsten og fortvilelsen råder. Men midt i denne opprivende tilværelsen står ordene om troens tilflukt som en motgift som virker, ja nesten som en bedøvende lystgass, som skaper bilder og landskaper, der alt er godt og vakkert, med trygghet og overflod.
Med bildet av begeret som flyter over og den etterfølgende salmens beskrivelse av Herrens fjell og tempel, kommer tanken på profeten Jesajas beskrivelse av herremåltidet og templet som spisestedet i kap. 25:

6 På dette fjell skal Herren, Allhærs Gud, gjøre et gjestebud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin, med fete, margfulle retter og gammel, klaret vin…. 8 Han skal oppsluke døden for evig. Herren vår Gud skal tørke tårene bort fra hvert ansikt. Fra hele jorden skal han ta bort den skjensel hans folk lider. For Herren har talt.

Når Herren er tegnet med bildet av hyrden, klinger nok fortellingen fra ørkenvandringen med, der Gud ledet folket både på rett vei og til markens grøde, manna i ødemarken.

Den 23. salme gir oss et møte med et ”jeg”. Hvem dette ”jeg” er, vet vi ikke. Men det er et menneske som former bilder med sterk poetisk kraft, og det opp mot et bakteppe av ørkenvandring i ”dødsskyggens dal”. Ekstra grønt blir gresset og ekstra tiltrekkende blir ”hvilens vann” når forestillingene formes under vandring i et goldt ørkenlandskap. Kanskje er det da ikke så viktig å få svar på hvem salmens ”jeg” måtte være, men heller tenke at salmen peker på det guddommelige ”du”. Det er et guddommelige ”du” som både viser vei og som har bestemt vandringens mål.
Kanskje kan jeg, som lever i et samfunn med trygghet og overflod, vanskelig forestille meg den nøden som ligger bak drømmen om grønne enger og beger som flyter over. Men noe er like fullt gjenkjennelig, det som handler om dødsskyggens dal. Sorg, smerte og død er uomgjengelig virkelighet også for mennesker i vår tid. Fiendskap, mobbing, spott og forakt er på ferde mellom mennesker fortsatt. Rop etter varme og kjærlighet, tilgivelse og forsoning høres, men blir kanskje overhørt.
Salme 23 beskriver med poetisk kraft drømmen for det vakre og det gode i en heslig virkelighet. Selve drivkraften er en trassig tro på hyrdens hjelp og vern mot ondskapens trusler, og at det er selveste Gud som er på ferde med hyrdestaven.
Derfor kan vi si: Salme 23 er troverdig. Når vi slipper vers for vers inn i sinnet, merker vi at salmen har bakkekontakt. Dødsskyggens dal, kjeppen og staven, og fienders øyne forankrer denne drømmeaktige salmen inn i vår verden, og gjør den troverdig.“Du er med meg.” Finnes det mer fortrøstningsfulle ord?

En av den katolske kirkes mest folkekjære helgener, er Theresa av Lisieux, 1873-97, også kalt ”Theresa av Jesusbarnet”. Hun ble bare 24 år gammel. Men hun etterlot seg en selvbiografi der hennes enkle, jordnære tro i de små ting blir kraftkilde for det å holde fast på de virkelig store og avgjørende perspektiver.Theresa brukte å si til dem som trengte det:”Vær ikke urolig, vær ikke redd. Den som har Gud, mangler ingen ting. ”Det er ord som peker på budskapet i salme 23.
Nattverden er et gjestebud, om enn i forenklet form. Men det er et måltid som gir styrke på veien og som peker fremover mot fullendelsen. Der får vi livets brød, og vårt ”beger flyter over”, det forener oss med Jesus, han som sier: ”Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod” (Joh 10,10).

Påske - en duft av fremtiden

To stikkord brukes av evangelistene til å beskrive menneskelige reaksjoner i møte med oppstandelsen: Frykt og glede. To ord som leder inn i hver sin atskilte virkelighet. Frykten, dersom den får råde, tvinger en tilbake til ”realitetene”, at døden er døden, og med Jesu død er håpet om frelse og frihet lagt i grus.
Gleden, derimot, har sitt utspring i underet, oppstandelsens mirakel, og i tro på at Jesus lever. Med den kan vi møte dagen med tro på at kjærligheten er sterkere enn døden, og at lyset skal overvinne mørket. Å tro på oppstandelsen innebærer – i tro og praksis - å håpe på oppstandelsens krefter i dødens og destruksjonens verden. Påskedag lar oss leve i lyset fra Guds fremtid.
I dag kommer Gud oss i møte i vår menighet. Han kommer oss i møte i brød og vin, slik han møtte sine venner under skjærtorsdagens måltid. Slik han kom disiplene i møte etter sin død, slik han kommer hver og en av oss i møte i vår hverdag. For han har gått foran og kommer oss i møte med åpne armer og med hilsen: "Fred være med dere!"

La oss tenke etter: Når møtte vi ham, og hvordan møter vi ham?
Vi møtte ham allerede ved livets inngang, ved døpefonten. Da ble vi erklært å være Guds barn, forenet med Kristus i hans frelsesverk. Det daglige møtet skjer gjennom Kristi Ånd. Vi er Guds barn, og Gud har sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, skriver apostelen (Gal 4,6). Ved Ånden lever vi i Kristus, og Kristus lever i oss.

Vi møter den oppstandne i nattverden. Den innebærer tre ting: For det første: syndstilgivelse, for det andre: påminnelse om hvem Jesus er og hva han har gjort for oss, og for det tredje: løfte om Guds rikes komme i herlighet.
Det er ikke bare gjennom Jesu fødsel at vi feirer inkarnasjonen – at Gud ble menneske. Også i hans død stiger Gud ned og gjør seg fullt og helt menneskelig. Intet er mer menneskelig enn døden. Når Jesus dør, blir han en av oss, og mer enn det: Han blir ett med hele skaperverket og alt som må dø. Og nettopp i enheten med hele skaperverket gir oppstandelsen også håp om nytt liv til hele skaperverket.

Kurator for en såret jord
”Alt som er skapt, venter med lengsel”, skriver apostelen (Rom 8).
I forholdet til dagens brennhete tema, miljøet og skaperverket, har vi fått en hjelper som duger, en kurator for en såret jord.
I Bibelens beretning om syndefallet skildres hvordan menneskets opprør førte til et brudd mellom Gud og mennesket og mellom mennesket og skaperverket. Siden Kristi død og oppstandelse og Kirkens fødsel, ligger menneskets mulighet til å hele bruddet i tilhørigheten til Kristus. Nøkkelen til en fornyelse av mennesket og dermed verden, har alltid ligget der. Jo mer et menneske blir Kristus-lik, som Paulus sier, desto mer vil det leve i tråd med Guds vilje, leve nestekjærlig og i pakt med skaperverket. Det sanne mennesket finnes kun i Kristus. I hans oppstandelse har historien et øyeblikk trukket forhenget til side og i et glimt vist oss hva fullendelsen kommer til å innebære, en gang langt der fremme, men samtidig nå, dersom vi våger å tro det.

Vi synger med Maria!

Preken på Maria Budskapsdag 2008.
Tekst: Luk 1,46-55 (Marias lovsang)

Det er en mamma kirken feirer i dag. Og en mamma som har fått en opphøyd plass hos de troende over hele verden. Det er fordi hun, Maria, var blitt utvalgt til å bli mammaen til Jesus.
Hun kunne ikke helt fatte det. At hun, en fattig jente fra en liten landsby…
Det var egentlig ganske spesielt. Hvordan skulle hun få fortalt dette til Josef og få ham til å forstå..? Og, var det bare et drømmesyn? Ja, for hun hadde jo sett en engel, en engel som talte til henne. Engelen, som het Gabriel (Det betyr ”Guds helt”, se Dan 8,16), hadde sagt til henne:”Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus…”
Jesus, det er et navn som ble uttalt ”Jeshua”, som betyr ”Herren frelser”.

Maria ble veldig glad – og også stolt – over at hun skulle få bli mamma til Jesus, verdens Frelser. Så glad ble hun at hun måtte dele gleden med flere. Hun skyndte seg opp i fjellbygdene til sin slektning, Elisabeth. Og Elisabeth sa: ”Velsignet er du blant kvinner.”
Også i dag er det slik at Maria betyr noe helt spesielt for millioner av troende over hele verden. Ved at hun sa ja til Guds kall, ved at hun valgte å tro og at hun selv ville være en tjener for Gud, selv om mye virket både kaotisk og vanskelig, det har gitt håp og styrke til mange, ikke minst til kvinner, mødre. Mange lever med en hverdag med fattigdom og håpløshet. Mange lever med usikkerhet og angst for morgendagen.
Maria gir håp og trøst.

For noen år siden besøkte jeg byen Lourdes i Pyreneene i Syd-Frankrike. Der, i en grotte ved elven Pau, var det at en ung jente, hun het Bernadette, fikk se Maria i et syn. Det var i 1858. Det sprang fram en kilde der Maria hadde vist seg. Så ble det bygget en kirke, etter hvert flere, for det trengtes plass til alle de menneskene som ville besøke dette stedet. I dag er det over 6 millioner mennesker som hvert år besøker grotten. De går i prosesjoner, synger salmer og ber, og de fyller vann på flasker fra kilden. Det skal også ha skjedd at mange syke har blitt friske.

Det som gjør Maria så viktig for mange mennesker, er at hun er så nær – de kan sammenligne seg med Maria i en tilværelse som er fylt av usikkerhet, uro og bekymring. Maria gir styrke gjennom at hun var den hun var og valgte å stole på Gud.

Men når Maria er en viktig person, så er det først og fremst fordi hun ble moren til Jesus. Navnet Jesus betyr, som nevnt, ”Herren frelser”, ”Gud frelser”. Det var det Jesus viste oss. Derfor er det så viktig for oss å bli kjent med Jesus og tro på ham! For Jesus viser veien til Gud, og han sier: ”Gud er din og min himmelske Far. Han vet om deg og vet hva du trenger. Stol på ham!”
Amen.