Om å komme til seg selv

Preken i Grefsen kirke 24.august 2014

Tekst: Matt 23,37-39:

37 Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. 38 Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde! 39 For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: ‘ Velsignet er han som kommer i Herrens navn!’»

Disse ordene av Jesus er avslutningen på et helt kapittel med ve-rop over de skriftlærde og fariseerne. Innledningen var krass: ”Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere stenger himmelriket for menneskene. Selv går dere ikke inn, og dem som vil gå inn, slipper dere ikke inn.”
 De skriftlærde blir plassert inn i rekken av de ledere som står Herren og hans profeter i mot. Historien gjentar seg, på nytt kalles folket til å vende om fra urett og til å vise rettferd og nestekjærlighet. Han ville samle dem rundt seg, men de ville ikke.
Jesus uttrykker sorg og smerte over Jerusalems kommende undergang. Den kom da også i år 70. Etter et jødisk opprør gikk de romerske okkupantene grundig til verks: Templet ble rasert, og jødene ble nektet adgang til byen! Tusenvis av jøder ble ført bort i fangenskap av den romerske hærføreren Titus. 30 000 av dem ble solgt som slaver, tusenvis ble slaktet i gladiatorkamper.

Jerusalem var sentrum for den politiske og religiøse makt, men for folket var byen også et åndelig hjem. Her lå Templet, og det var hit mange reiste på pilegrimsferd i høytidene.

Det er på tempelplassen Jesus står fram med sitt budskap om hvem Gud er og hvem han selv er, som Guds utsendte. Dette har en tilspisset form som oppfattes av den religiøse makteliten som at han bryter med deres gudsbilde og kritiserer dem for hykleri, selvgodhet og å være opptatt av sin egen fasade. Innvendig, derimot, påstår Jesus at de er fulle av skitt og utøy. Jesus kaller til omvendelse og tilgivelse, men opplever å bli avvist. Jesus vil redde byen og folkets ”hjem” fra å gå til grunne, han kan vise dem Guds vei som går gjennom selvransakelse, omvendelse og syndsbekjennelse. Mange Jesus møtte på sine vandringer fant denne veien, men når han kommer til maktens sentrum, blir han bryskt avvist. Slik folkets ledere tidligere hadde drept profetene, var nå turen kommet til Jesus, nå var det han de skulle ta, og det enda han var sendt til dem med budskap om frihet, frelse og fred, bare de åpnet sitt hjerte og kom til ham.
Blant folk flest var det mange som lyttet til Jesus og valgte å tro på ham. For mange hadde møtet med Jesus blitt en redning fra et liv i fornedrelse og forakt til ny verdighet. Så valgte da Jesus også å omgås dem som var foraktet og uglesett av de etablerte troens voktere, han valgte å sitte til bords med tollere og syndere, og de mange varianter av moralsk daddelverdige. Det var slike som trengte ham. Han tilga synder når det trengtes og velsignet med sitt blikk. Jesus kom ikke for å polere de rettferdiges selvbilde, det klarte de godt nok selv, men for å reise opp dem som lå nede.

Å komme til seg selv
En gang fortalte Jesus en lignelse, den handlet om en sønn som fikk utbetalt arven fra faren på forskudd, og som reiste ut og satte det hele over styr. Da han til slutt innså at alt var tapt, fattet han en beslutning som skulle vise seg å bli hans redning: Fylt av anger og skam ville han vende tilbake til sin far. Han regnet med farens avvisning og fordømmelse, men den sjansen var han villig til å ta. Og så opplevde han at faren ble jublende glad, tilga ham og laget stor velkomstfest. ”Da kom han til seg selv”, står det om denne sønnen da han hadde fattet sin beslutning.   

”Da kom han til seg selv”. Det er hva det handler om også for oss. Vi bærer masker og iscenesetter vårt liv som om det hele tiden utelukkende leves i solen. For noen blir dette så viktig at de utvikler et falsk selv som det koster masse energi å opprettholde – inntil det en dag faller sammen, og spillet er slutt. Det kan bli dramatisk og tragisk. Men det kan også bli et avgjørelsens øyeblikk da en ”kommer til seg selv” – og blir motivert for endring.

Vi tror at Gud er historiens Gud, men ikke en Gud som trekker i trådene og gjør menneskene til marionetter. Gud har skapt oss med fri vilje, inkludert frihet til å velge å la seg påvirke av Gud, eller frihet til å velge ham bort. Når Jesus kom, var det ikke for å gå inn i maktens palasser og overta styringen. Han kom for å vise vei gjennom sitt eksempel, gjennom at han satte mennesker fri og ga nytt livsmot hos fattige og utstøtte, og til sist gjennom sin død, der Gud gjennom oppstandelsen tilkjente ham all autoritet. Det er ved å nærme oss Kristus at også vi kan bli påvirket til å velge å komme fram i lyset med livet vårt, våge å leve i sannhet. Der, på den Veien, kan vi bli berørt av Nåden og Sannheten, det er Jesus. Da kan vi drikke av kilden med levende vann.

Å miste seg selv: Ibsen-tema i Peer Gynt

I sitt skuespill om Peer Gynt lar Henrik Ibsen disse dype livsspørsmålene bli tydeliggjort gjennom Peer som reiser ut og jakter på selvrealisering, men som i stedet opplever å miste seg selv. Ungdomskjæresten Solveig, sitter hele tiden trofast hjemme og venter på Peer. Når Peer til slutt kommer hjem, dras han mellom Knappestøperens iskalde dom og Solveigs nåde og kjærlighet. Solveig synger stadig sterkere i dagglansen, mens Peer gjemmer seg i hennes favn, bort fra Knappestøperens trusler om neste korsvei: ”Sov du, dyreste gutten min! Jeg skal vugge deg, jeg skal våge….Gutten har ligget mitt hjerte så tett hele livsdagen lang…”

I møte med Solveigs kjærlighet kommer angeren. Peer kommer til sannhets erkjennelse, lik den fortapte sønn i Jesu lignelse kommer han til seg selv. Men bare gjennom selvransakelsens smerte:
”Hvor var jeg , som meg selv, som den hele og sanne? Hvor var jeg med Guds stempel på min panne?”
Solveig vet svaret: ”I min tro, i mitt håp og i min kjærlighet.”
Gjennom dette svaret finner Peer Gynt fred etter et liv i flukt fra Gud og seg selv.

Det er neppe tilfeldig at Ibsen lar dette skje på Pinsedag, høytiden for fornyelse og nytt liv gjennom Kristusånden. På den store festdagen da store folkemengder har kommet til Jerusalem og Templet for å feire, står Jesus fram og roper ut: ”Den som tørster, skal komme til meg og drikke!”
Siden har mange mennesker kommet og fått livets vann for intet. Til Jesus er selv en Peer Gynt velkommen; en som har brukt livet til å lyve og flykte. Og du og jeg er velkommen.
Det er når jeg nærmer meg Jesus, at jeg får møte Ham som hjelper meg å leve ærlig og sant, så jeg våger å stå fram som den jeg er, som meg selv, ”som den hele og sanne”. Jeg vet at jeg ikke er perfekt, men jeg får leve med friheten i nådens lys. 

Amen.