Å holde ilden levende

Det er 5. søndag i påske, og det er 1.mai, den internasjonale arbeiderbevegelses kampdag er i dag 115 år. Dagen ble vedtatt feiret på den 2. internasjonale i Paris i fra 1890. Først og sist var det kravet om åttetimersdagen som samlet arbeiderbevegelsen. "8 timers arbeide, 8 timers hvile, 8 timers frihed", het det på faner og første mai-merker.

Kirken og arbeiderbevegelsen står ikke lenger i det gamle spenningsfylte forhold til hverandre, men står i dag sammen om det viktigste. Reiulf Steen har sagt at kristendommen bærer i seg grunnlaget for frihet og rett. Han sier: "Det er to elementer i kristendommen som i dag er helt avgjørende for menneskehetens fremtid. Det ene er fremhevelsen av menneskets uendelige verdi, som ikke har vært noen selvfølge opp gjennom historien. Det er denne erkjennelsen som ligger nedfelt i erklæringen om menneskerettighetene. Et annet sentralt budskap i kristendommen er dette: Du skal elske din neste som deg selv. Det er det vi i arbeiderbevegelsen har gitt betegnelsen solidaritet." (Så langt Reiulf Steen)

I kirkelig sammenheng vokste det i det 19. århundre frem et stort diakonalt arbeid i Norge, gjennom diakonisser og diakoner, bymisjonærer og frelsesoffiserer. De kirkelige, diakonale institusjonene er i dag viktige aktører i omsorgs-Norge. På 1. mai - arrangementer har kirken og gudstjenesten mange steder en naturlig plass i programmet for dagen.

1. mai handler om rettferdighet. Men det handler også om solidaritet. En utfordring i dag er vår felles, globalisert verden, som tydelige avtegner et tragisk skille mellom et rikt Nord og et fattig Sør. Den rike del av verden i Nord må endre sin adferd, av hensyn til miljøets bærekraft, og handelsavtalene må gjøres mer tilpasset mulighet for vekst og utvikling i den fattige del av verden. Det innebærer vilje til å betale produsenter i Sør bedre og mer stabile priser for varene enn hva et skeivvridd verdensmarked tilbyr. Det betyr også å handle med dem som respekterer menneskelige og faglige rettigheter og tilbyr arbeiderne anstendige lønnsvilkår, framfor dem som bruker tilnærmet slavearbeid.

Siden 1997 er Norge med i det internasjonale samarbeidet om merking av varer fra ”rettferdig handel”. Foreløpig er det kaffe, te, bananer og noen andre produkter som er tilgjengelige i butikkene, men flere kommer. Ved siden av å betale en minste fastsatt pris, må importører som vil få merket varene sine tilby produsentene kreditt og inngå langsiktige kontakter. Når produsentene er fabrikker eller plantasjer, må de respektere arbeidstakernes grunnleggende faglige og menneskelige rettigheter og betale lovbestemt minstelønn. 800.000 produsenthusstander i fattige land nyter i dag godt av disse ordningene.

Tekstene i dag, på 5.søndag i påske(tiden) er ord fra Jesu avskjedstale, der han trøster og forklarer sine venner at det som skjer da han går bort, ikke betyr at de blir forlatt. Tvert om, den oppstandne Herre og Frelser vil være til stede for dem og for alle over alt der mennesker ber. Gjennom bønnen kan de hente kraft fra oppstandelsens krefter, til å sette inn mot mismotet i eget liv og kalde hjerters is og sne, Ånden skal tine og varme og inspirere. Bønn er redskapet som vi kan bruke til å åpne opp.

Vi må kunne bevege oss i to retninger: En retning utover (sentrifugal) og en retning innover (sentripetal). Å søke utover er viktig når vi skal delta i den offentlige samtalen. Som kristne har vi plikt til å formidle det kristne perspektiv på livet og jorda, være synlige, ha en plass og en stemme i det offentlige rom.

Retningen innover søker i vi i bønnen. Bønn er å tale og lytte. Gud meddeler seg, og vi kan motta og fortolke signalene – inn i våre liv og ut i verden. Bønn er å legge alt fram for Gud – og å ta kraften og veiledningen med inn i hverdagen, så det preger våre valg og våre prioriteringer.

Jesus sier i dagens tekst at vi kan be Faderen om noe, og han vil gi oss det «i sitt navn». Det er altså Jesu navn som er bønnens løsenord. Når vi ber i Jesu navn, er vi trygge for at bønnen forener oss med Jesu sak i verden.

Det står om Jesus at han rett som det var trakk seg bort for å søke ensomheten og stillheten i bønn. Vi kan gjøre det samme, vi kan også ha et sted som vårt private bønnested. Noen har et sted i naturen, eller hjemme. I disse dager markerer retreatbevegelsen 50 år med retreater i Norge. Det startet med ildsjelen Edin Løvås på 50-tallet. Mange har opplevd at noen dagers retreat for dem har åpnet for dypere innsikt i seg selv og Gud.

For ikke mange dager siden markerte det moderne, larmende samfunn ”Stillhetens dag”. Stillheten kan bli en oppdagelsesreise i sinnet. Reisen innover består i å våge å møte det som melder seg og gjøre seg kjent med det. Det er lydhørhet for Gud som er bønnens vesen. ”Han som kaller oss fra mørket og inn i sitt underfulle lys”. Jeg synes det er fint å tenke på at når vi ber, går vi på den veien - fra mørke til lys.

Bønn er å gi seg ut i en elv av bønner, der mine bønner blir som en dråpe. Men likevel får jeg tro at Gud hører akkurat mine bønner – og svarer meg på en måte som gagner meg og Jesu sak i verden. Bønn gjør meg seende. Kanskje kan Hans Børlis lille dikt illustrere dette:
«Ett er nødvendig
her i denne vår vanskelige verden av husville og heimløse:
Å TA BOLIG I SEG SELV.
Gå inn i mørket og pusse sotet av lampen,
slik at mennesker på veiene
kan skimte lys i dine bebodde øyne.»

Bønn gjør seende. Både ser jeg meg selv og andre med klarere blikk, og jeg ser på jorden og skaperverket med ny og kjærlighetsfull oppmerksomhet. Jeg priser Skaperen for naturens skjønnhet, jeg takker for at han har tiltrodd meg å være del av skaperverket. Gud er til stede ved sin Ånd, den oppstandnes Ånd, som ilden som lyser og varmer.

Så la oss be med den gamle keltiske liturgien:
”Herre, vern om ilden,
Slik Kristus verner om oss alle.
Herre, la varmen fra ilden
Være i vår midte,
Slik Kristus er blant oss bestandig.”

Amen.