Bibelens grunnsannheter om det å være menneske. En preken på 3.søndag i åpenbaringstiden 2014

Prekentekst: 1 Mos 1,26-31:

26 Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» 27 Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. 28 Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.» 29 Og Gud sa: «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise. 30 Og til alle dyr på jorden og til alle fugler under himmelen og til alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter å spise.» Og det ble slik. 31 Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.

Skapelsesberetningen
finner vi på Bibelens første blad. Den er ikke en lærebok i moderne naturvitenskap. Skapelsesberetningen er Bibelens grunnleggende tekst om hva det vil si å være menneske. Der finner vi flere grunnsannheter av typen:

• -       Du er skapt i Guds bilde, livet er gitt deg av Gud.
• -       Du har en relasjon til Gud
• -       Skaperen har et mål og en plan med livet han har skapt.
• -       Mennesket har et ansvar for hele skaperverket.

Utgangspunktet for menneskets ansvar er at jorden er gudskapt. Livet i alle dets former er skapt. Menneskelivet bærer i seg en gudbilledlighet som gjør at livet er hellig og ukrenkelig. Det skal ikke graderes, ikke krenkes, ikke diskrimineres eller ringaktes.

Syndefallet

Skapelsesberetningen står ikke alene. Like etter følger syndefallsberetningen. Også den taler om menneskets grunnvilkår. Men da ikke som gode forvaltere, men som skapninger som har fornektet Guds herredømme og satt seg i Guds sted. Synden består i at mennesket gjør opprør mot Gud. Det vil være som Gud til å herske over liv og død, godt og vondt. Synden er først og fremst ulydighet og opprør mot Gud, den har ikke sitt sete i ”kjødet”, men i viljen. Derfor blir den til skyld og død fordi mennesket vender seg bort fra sin Skaper.

Gjennom syndefallet ble mennesket utsatt for fristelsen til å velge det onde og ikke det gode, å fornekte gudbilledligheten ved i stedet å innsette seg selv til herre over liv og død, med den konsekvens at livet som skulle vernes, i stedet ble truet. Hele skaperverket trues når mennesket trosser og tramper på gudsbildet i sitt liv.

Pakten

I den videre beretning på Bibelens følgende sider fortsetter Skaperen å handle med sin skapning, ved å slutte pakt med mennesket og gjennom loven. Loven er Guds vilje overfor en fallen verden. Den skal tjene til å holde vold og undertrykkelse nede og opprette fred og orden. Gud er fortsatt historiens Gud, Gud har ikke gitt opp sin plan med sin skapning, tross syndefallet. Gjennom historien fører han sin vilje igjennom.
I denne verden stilles mennesket stadig overfor avgjørelsens ja eller nei. Det er fremdeles bare to muligheter: tro eller vantro, lydighet eller ulydighet.

Å bevare troens ild

Å tro på Gud vil ikke si å tro at han eksisterer – det gjør dåren også – men å underkaste seg hans herredømme, i ydmykhet å si ja til hans handlinger.

Et påtrengende spørsmål for mange mennesker i Vesten er hvordan vi kan anerkjenne Guds herredømme når han lar så mye urett og lidelse komme over menneskene, det som gjerne kalles ”det ondes problem”. Dette er visselig ikke noe enkelt spørsmål, men her vil jeg peke på hvordan Bibelen selv behandler dette temaet. Bibelen spekulerer ikke, som de senere grekere, over forsynets vesen, men slik, med ordene til Job, han som mistet alt og likevel maktet å holde fast på bekjennelsen: ”Naken kom jeg av min mors liv, og naken vender jeg tilbake. Herren gav, Herren tok, Herrens navn være lovet” (Job 1,21).

Eller et annet sted: ”Skal vi bare ta i mot det gode av Gud og ikke også det onde?” (Job 2,10).

Midt i livets urett og lidelse står mennesker frem med ord om tro og tillit: ”Til deg Herre, løfter jeg min sjel. Min Gud, til deg har jeg satt min lit, la meg ikke bli til skamme..”(Salme 25,1).

”Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes. Hos Gud er min frelse og min ære, min sterke klippe….Stol ikke på vold, og sett ikke fåfengt håp til røvet gods! Når rikdommen vokser, så akt ikke på det. Styrken hører Gud til, og deg, Herre, hører miskunnhet til.” (Sal 62,7f).

Man kan ikke leve av Guds nåde og samtidig være sitt eget livs herre. Vi har bare den fremtid Gud vil gi oss, i tillit til hans løfter.
I denne syndens og dødens verden har Gud ikke sluppet sin skapning. Han er historiens Gud som fortsetter å skape og handle, den Gud, som ved sin hånd opprettholder verden og oss i den, og hindrer at alt synker ned i intethet. Hans løfter står fast, tross menneskers utroskap.

Sønnen gjenoppretter vår tapte gudsrelasjon

Dette glade budskap er ikke kun bokstaver og ord, men er blitt sendt til oss i menneskelig skikkelse, i kjøtt og blod. I tidens fylde sendte Gud sin Sønn.

Fordi ordet knyttes til et menneske, kan det ta bolig i menneskene. I Sønnen er hele Guds fylde til stede, hans budskap lød – og lyder fortsatt: ”Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!”

Livet i Ånden

Nå handler ikke Gud lenger bare gjennom Skriftens bokstaver; han virker gjennom Ånden. Ånden virker når og hvor Gud vil. Det gjør oss ydmyke og forhindrer enhver selvopphøyelse og egenrådighet. Valget består stadig, og igjen er det viljen det kommer an på. Men nå skjer avgjørelsen ikke på lovens, men på nådens grunn.
Velger jeg å tolke livet som mitt eget verk på mine egne ambisjoners grunn – eller velger jeg å stille livet mitt inn under Åndens ledelse? Velger jeg det siste, lyder løftene: ”Der Guds Ånd er, der er frihet”.

”Jeg vil gi dere fremtid og håp.”

Gå derfor ut
Dag Hareide, nåværende rektor på Nansenskolen på Lillehammer, var i sin tid kristenrussformann. Jeg husker ennå hans uttalelse i russeavisa: ”Mitt ønske er at alle de som sitter inne med evangeliet, ikke sitter inne med det!”

Jesus har understreket det, og vi lar ordene lyde gjentatt ved døpefonten: Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler…

I dag feirer vi misjonssøndag i Grefsen. Menigheten har for tiden valgt å støtte et spennende prosjekt i regi av NMS: SAT 7 – med formål å bringe Det glade budskap ut til folkene i Midt-Østen. Senere i dag skal vi høre mer om dette arbeidet.

Oppdraget beskrev Apostelen Paulus for sin unge medarbeider, Timoteus (6,13f.). Og oppdraget gjelder stadig:

13 For Guds ansikt, han som gir alle ting liv, og for Kristus Jesus, han som vitnet og bar fram den gode bekjennelsen for Pontius Pilatus, pålegger jeg deg: 14 Ta vare på oppdraget og hold det rent, så du ikke kan anklages for noe, helt til vår Herre Jesus Kristus kommer…

Ham tilhører ære og evig makt! Amen.