Knokkelfunn mot påsketro?

Film om gravfunn i Jerusalem
I middelalderen lå det mye penger og prestisje for den kirken som kunne skilte med en knokkelbit fra en av kirkens helgener på alteret eller et skrin i krypten med de jordiske rester fra et troens forbilde.
I dag ligger det mange penger i det motsatte: I forsøk på å motbevise det de kristne tror. Senest i boken da Vinci-koden. Dan Browns påstand om at Jesus ikke døde på korset, men giftet seg med Maria Magdalena og stiftet familie, er nå på nytt brakt til torgs via et gravfunn i en bydel i Øst-Jerusalem i 1980. Nå, 25 år etter, har ”Titanic”-regissøren James Cameron laget en film om funnet, og i den åpnes det for teorien om at det er Jesus fra Nasaret som er begravet i kisten, og at knoklene altså skulle stamme fra ham. Navnet på kisten er ikke entydig. Ved siden av står en kiste med navnet ”Mariamene” risset inn. Fra en amatørarkeolog kommer idéen om at dette kan være Maria Magdalena. Og ved siden av disse står en kiste med påskriften ”Judas, sønn av Jesus”. Det står riktignok strid om navnene p.g.a. av skrivemåten, Jesus var dessuten et ganske utbredt navn på den tiden, men uansett, her aner filmskaperen et stort potensiale for oppstyr, debatt og solid fortjeneste i dragsuget etter bølgene rundt røverromanen da Vinci-koden.
Teologiske forskningsmiljøer har slått bunnen ut av Dan Browns spekulative konstruksjoner. Men nå kommer altså filmen som bygger videre på teoriene. Også den med stryk-karakter i seriøse forskningsmiljøer. ”Dette holder ikke vitenskapelig standard. De er bare ute etter pengene”, sier Amos Kloner, den israelske arkeologen som først undersøkte kistene.
Joe Zias ved Rockefellermuseet i i Jerusalem, som klassifiserte kistene da de ble funnet, sier at filmen latterliggjør det arkeologiske profesjon.
”Dette hadde vært latterlig dersom det ikke hadde ført så mange mennesker vill”, sier professor emeritus William Dever ved universitetet i Arizona, som har arbeidet med israelsk arkeologi i 50 år. (Kilde: Vårt Land)

En viktig påminnelse
Den som av ulike grunner vil komme til å se filmen, kan jo bruke anledningen den gir til å tenke over hva det betyr å ha en tro – og hva det ville innebære å miste den. I troen på Jesu død og oppstandelse ligger en frigjørende kraft. Påskens budskap er at graven er tom, og Jesus lever! Det er dette som er primærkildenes samstemte budskap i de fire evangeliene.
Så blir det uansett et spørsmål om tro, enten på Dan Browns røverroman og James Camerons spekulative film eller på kirkens 2000 år gamle tro på den tomme grav og apostelordet:
”Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud” (1. Korintierbrev kap.15).
Velger vi å tro på oppstandelsen, da har vi grunn til å tro på Jesus som frigjører også i vårt eget liv – og for mennesker over hele jorden. ”Livet vant, dets navn er Jesus, halleluja!”

God påske!

Makten til det gode

"Men er det ved Guds finger jeg driver de onde åndene ut, da er jo Guds rike kommet til dere" (Luk 11,20, prekentekst på 3. søndag i faste).

For mange i vår verden er makt ensbetydende med undertrykkelse, sensur og forfølgelse. Makten blir for dem ”makten til det onde”.
Men, takk og lov, det finnes også en ”makten til det gode”. Det er den Jesus demonstrerer når han i liv og gjerning tar kampen opp for alle små og undertrykte. Det er en frigjørende makt Jesus hevder, en motkraft. Det er denne makten til det gode som kirken bygger på og forkynner.
Lukas beretter om en helbredelse. Den stumme talte. Det skjer en befrielse. Med makten som løser går Jesus i klinsj med makten som binder.
Men makten til det onde tåler ikke å bli avsatt, den tviholder på sine posisjoner. Slik også i møte med Jesus.
Noen prøver derfor å utmanøvrere Jesus med anklager om at han står i ledtog med makten til det onde (på den tiden kalt "Beelsebul"). Jesu motstandere prøver å så tvil om ham og hvor han henter sin kraft fra. Men Jesus har sagt at treet skal kjennes på fruktene. Og at de som vil tro på ham, skal oppdage hvem han er, og at det er Gud som virker i ham.

At Jesu makt er en motkraft, viser seg i at han bruker sin makt til å tjene. Makten til det gode viser seg som vilje til avmakt, til offer. Johannes skriver om at Jesus på korset ”drar alle til seg”, alle som kjemper, lengter, håper, tviler og tror.

Jesus sier: ”Er det ved Guds finger jeg driver de onde åndene ut, da er jo Guds rike kommet til dere”, v. 20. En finger som berører – det er en liten fysisk gest, men med Jesus i hovedrollen gir det store virkninger.

Jesusbønnen

Den blinde mannen ved Jeriko
Luk 18, 35 Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget. 36 Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. 37 De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» 38 Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, forbarm deg over meg!» 39 De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, forbarm deg over meg!» 40 Jesus stanset og ba at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: 41 «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!» 42 Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» 43 Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud.
(Teksten for Fastelavnssøndag, 18.febr.-07)


Jesusbønnen

”Kyrie eleison” – ”Herre, miskunne deg!” ropte den blinde i veikanten, Luk 18,38. Bønnen er den eldste kjente bønn til Jesus.
På 1860-tallet ble det oppdaget en liten bok, skjult i en klostercelle på den greske klosterhalvøya Athos. Det viste seg å være en fortelling om ”den russiske pilegrim”, forfatteren er ukjent. Det fortelles om en mann som i kirken sin hjemme i en russisk landsby en søndag hørte presten lese bibelordet fra 1. Tessalonikerbrev, kap.5,vers 17. Det er Bibelens korteste vers, og det lyder: ”Be stadig”. Tilhøreren ville vite hva det innebar å ”be stadig”. Han fikk ikke svaret han søkte og gav seg derfor ut på vandring. Han ble ”den russiske pilegrim”. I dagevis vandret han, i uker og måneder, han spurte i kirker og klostre, men fant ikke svaret han søkte. En dag banket han på porten til et kloster der han fikk snakke med en åndelig veileder og vismann, på russisk kalt en ”starets”. Denne gav ham svaret han søkte – endelig! Be stadig – det vil si å be den aller første bønnen til Jesus – be den om og om igjen inntil den går i ett med åndedrettet, ja, inntil bevisstheten slipper den og den blir en hjertets egen bønn. Pilegrimen fulgte rådet, og bønnen ble hans følgesvenn, den ble ett med åndedrettet, den ble en kraft som styrket kropp og sinn og fylte ham med glede og takknemlighet.
Denne beretningen om ”den russiske pilegrim” har siden blitt til eksempel og forbilde for millioner av mennesker som har søkt bønnens kilde. Vi kaller nå bønnen for ”Jesusbønnen”, og den har nå gjerne denne ordlyden:
”Jesus Kristus, Guds Sønn, miskunn deg over meg!”
Denne bønnen har fått en varig plass i kirkens liturgi. Vi hører de greske ordene hver søndag: ”Kyrie eleison”. Målet for bønnen er å komme nær Jesus og høre ham spørre: ”Hva vil du jeg skal gjøre for deg?”