En tekst som ryster og utfordrer
Prekentekst på 5. søndag i faste 2009: 1 Mos 22,1-13
1 En tid etter at dette hadde hendt, ville Gud sette Abraham på prøve. Han sa til ham: «Abraham!» Og Abraham svarte: «Ja, her er jeg.» 2 Da sa han: «Ta Isak, din eneste sønn, som du er så glad i, og dra til Moria-landet! Der skal du ofre ham som brennoffer på et av fjellene som jeg vil vise deg!» 3 Morgenen etter stod Abraham tidlig opp, lesset på eselet sitt og tok med seg to av tjenesteguttene sine og sønnen Isak. Han kløvde ved til brennofferet, og så gav han seg på vei til det stedet Gud hadde sagt ham. 4 Den tredje dagen da Abraham så seg omkring, fikk han øye på stedet langt borte. 5 Da sa Abraham til tjenesteguttene sine: «Bli dere her med eselet, mens jeg og gutten går dit bort for å tilbe; og så kommer vi tilbake til dere.» 6 Så tok Abraham offerveden og la den på Isak, sønnen sin. Selv tok han ilden og kniven i hånden; og så gikk de sammen, de to. 7 Da sa Isak til sin far Abraham: «Du far!» Og han svarte: «Ja, gutten min.» Isak sa: «Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet som vi skal ofre?» 8 Abraham svarte: «Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min.» Og så gikk de videre sammen, de to. 9 Da de kom til det stedet Gud hadde sagt, bygde Abraham et alter der og la veden til rette. Så bandt han Isak, sønnen sin, og la ham på alteret, oppå veden. 10 Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn. 11 Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: «Abraham, Abraham!» Og han svarte: «Ja, her er jeg.» 12 Da sa engelen: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke engang sparte din eneste sønn for meg.» 13 Da Abraham så opp, fikk han øye på en vær som hang fast etter hornene i et kjerr like bak ham. Da gikk han bort og tok væren og ofret den som brennoffer istedenfor sønnen sin.
Gud hadde gitt Abraham en etterlengtet sønn. Abraham var 100 og Sarah, hans kone var 90 år. Men mirakelet skjedde, Sarah fødte en sønn. Og ikke bare det: Det var gjennom sønnen, Isak, at løftet til Abraham skulle realiseres: Din slekt skal bli tallrik som himmelens stjerner (15,5)… I deg skal alle jordens slekter velsignes (12,3). Isak var løftets sønn.
Da maleren Håkon Bleken skulle male 96 malerier med bibelske motiver til Spjelkavik kirke, valgte han på ett av dem å male Abraham som ofrer Isak. Det ble rabalder. Abraham med kniven i hånden vakte så kraftige reaksjoner at biskopen selv tok affære og forsøkte å stoppe det. Men nå henger det der likevel – og taler til moderne mennesker som kommer til kirken. Og så kan vi spørre: Hva taler det om, egentlig?
Om at troen står over etikken, sier den danske filosofen Søren Kierkegaard i sin bok ”Frygt og Bæven." Om blind tro, vil andre si, tro som kan vise seg å gå på tvers av menneskelige begreper om rett og galt. Nærmer vi oss da ikke det uhyrlige begrepet ”fundamentalisme”?
Det var det det mente, utvalget, som for 2 år siden, i forslaget til nye tekstrekker for Den norske kirke, like godt hadde luket ut to av Det gamle testamentes kjente tekster, nemlig ofringen av Isak (1Mos 22, 1.19) og David og Goliat (1 Sam 17). Argumentet mot Abrahamteksten var som følger: ”Teksten kan oppmuntre til ukontrollert lydighet/fundamentalisme”.
Kritikken mot utvalget lot ikke vente på seg. Det ble påpekt at det verken var moralteologisk eller annen teologisk begrunnelse for utelatelsen, men snarere ønsket om en fornuftig og spiselig tro. ”La oss høre Herrens ord. Men la oss høre noe inkluderende og hyggelig, kanskje litt medmenneskelighet med en touch av Gud..”, ironiserer en prestekollega i avisen Vårt Land samme høst, der tekstrekkeforslaget er tema.
Nå er teksten tatt inn i varmen igjen, antakelig med en from forhåpning om at den likevel skulle kunne ha noe å si oss i dag. Men teksten kom inn som lesetekst. Så, for virkelig å teste dens relevans for mennesker i dag, har et annet utvalg like godt satt den opp som prekentekst på denne søndagen. Det er definitivt første gang det skjer, og det kan bli mange år til neste gang.
La oss kort vende tilbake til Håkon Blekens maleri. Der holder Guds hånd kniven tilbake. Det er nok medvirkende til at maleriet fortsatt henger i Spjelkavik kirke. Det var likevel ikke Guds mening å ofre Isak, enn si ta i mot Abrahams offer. Guds mening var å prøve Abrahams tro. Vi vender oss igjen til folosofen og teologen Kierkegaard, som mener (i ”Frygt og Bæven”) at Abrahams vilje til å ofre Isak viser at troen står over etikken. Han var villig til offer for sin tro – selv om all mulig menneskelig fornuft og etikk talte i mot. Troen og den enkeltes forhold til Gud overstyrer etikken hvis Gud befaler det. Det religiøse kan ikke reduseres til en form for sosial etikk. Abrahams tro er et paradoks, der den enkelte står høyere enn det allmenne, etiske. Troens ridder, Abraham kan følgelig aldri forstås, bare beundres”, skriver Kierkegaard.
Blant de moderne filosofer som har befattet seg med denne teksten, er den litauisk-franske filosof, Emmanuel Levinas, som levde til 1995.
I hans filosofi er det noe ganske annet som står i sentrum. Dersom nesten og troen settes opp mot hverandre på en slik måte som i fortellingen om Abraham og Isak, er det liten tvil om hvem av de to Levinas velger å forsvare. Hos ham spiller begrepet ”den annens ansikt” en avgjørende rolle. Det er den annens ansikt som styrer etikken, for det rommer også troens metafysiske dimensjon i seg. Levinas går langt i å antyde at vi møter Gud i den annens ansikt, og kun der. Den annen kommer før både Gud og meg, og bare ved å tjene den annen, kommer man den hellige nærmere. Det finnes ingen åndelighet utenfor etikken, ingen tilbedelse som rager ut over mitt ansvar for den annen. Høydepunktet i historien om Abraham er derfor ikke Abrahams urokkelige tro, men det sekundet der røsten kaller ham tilbake til etikkens orden, nettopp fordi den annen er i ferd med å krenkes. Denne Guds inngripen viser Levinas´ poeng: At etikken kommer før religionen.
Oppsummerende: Der troen skildres som det aller helligste i Kierkegaards ”Frygt og Bæven”, ser vi at det er Isak, den annen, som vurderes som det helligste i Levinas´ moralfilosofi.
Tilbake til vår egen tro og debatten rundt utvalgets forslag om å luke ut denne teksten: Er vi blitt preget av en tilpasset, politisk korrekt tro? Har vi stengt av for den dimensjonen ved troen som overskrider fornuft og erfaring, som ryster oss og fører oss dit vi ikke selv styrer eller kontrollerer det hele? Har troslivet vårt blitt forutsigbart og grått fordi vi tvilholder på det som hittil har gitt livet og troen en mening, men til gjengjeld mistet håpets og forvandlingens mulighet?
Skal løftet bli et håp som er bærekraftig også ut over øyeblikket, må jeg være beredt til å ofre det konkrete som jeg binder mitt håp til. Da kan håpet fornyes gjennom ny erfaring, Gud selv blir håpets kilde, og det blir til ny vekst.
Jeg tenker at jeg begir meg i følge med Abraham og sønnen hans opp til fjellet Moria. Jeg nærmer meg fjellet i spent forventning. Oppe på Moriafjellet gjør Abraham klar til ofring. En røst fra himmelen stanser kniven i Abrahams hånd. ”Legg ikke hånd på gutten. Nå vet jeg at du frykter Gud..” Abraham får øye på væren som sitter fast i et kjerr like ved og går for å løse den.
I det jeg går ned fra fjellet, ser jeg kniven til Abraham, den er lagt over et stykke ved slik at det danner et kors. Jeg tenker at det er slik kunstneren Marc Chagall har malt det i Knesset, Israels nasjonalforsamling.
Bak buskene, der væren hadde satt seg fast, ser jeg tydelig konturene av et annet berg, Golgata. Dit er Guds egen Sønn på vei, til offerstedet. Det er snart påske..
1 En tid etter at dette hadde hendt, ville Gud sette Abraham på prøve. Han sa til ham: «Abraham!» Og Abraham svarte: «Ja, her er jeg.» 2 Da sa han: «Ta Isak, din eneste sønn, som du er så glad i, og dra til Moria-landet! Der skal du ofre ham som brennoffer på et av fjellene som jeg vil vise deg!» 3 Morgenen etter stod Abraham tidlig opp, lesset på eselet sitt og tok med seg to av tjenesteguttene sine og sønnen Isak. Han kløvde ved til brennofferet, og så gav han seg på vei til det stedet Gud hadde sagt ham. 4 Den tredje dagen da Abraham så seg omkring, fikk han øye på stedet langt borte. 5 Da sa Abraham til tjenesteguttene sine: «Bli dere her med eselet, mens jeg og gutten går dit bort for å tilbe; og så kommer vi tilbake til dere.» 6 Så tok Abraham offerveden og la den på Isak, sønnen sin. Selv tok han ilden og kniven i hånden; og så gikk de sammen, de to. 7 Da sa Isak til sin far Abraham: «Du far!» Og han svarte: «Ja, gutten min.» Isak sa: «Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet som vi skal ofre?» 8 Abraham svarte: «Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min.» Og så gikk de videre sammen, de to. 9 Da de kom til det stedet Gud hadde sagt, bygde Abraham et alter der og la veden til rette. Så bandt han Isak, sønnen sin, og la ham på alteret, oppå veden. 10 Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn. 11 Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: «Abraham, Abraham!» Og han svarte: «Ja, her er jeg.» 12 Da sa engelen: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke engang sparte din eneste sønn for meg.» 13 Da Abraham så opp, fikk han øye på en vær som hang fast etter hornene i et kjerr like bak ham. Da gikk han bort og tok væren og ofret den som brennoffer istedenfor sønnen sin.
Gud hadde gitt Abraham en etterlengtet sønn. Abraham var 100 og Sarah, hans kone var 90 år. Men mirakelet skjedde, Sarah fødte en sønn. Og ikke bare det: Det var gjennom sønnen, Isak, at løftet til Abraham skulle realiseres: Din slekt skal bli tallrik som himmelens stjerner (15,5)… I deg skal alle jordens slekter velsignes (12,3). Isak var løftets sønn.
Da maleren Håkon Bleken skulle male 96 malerier med bibelske motiver til Spjelkavik kirke, valgte han på ett av dem å male Abraham som ofrer Isak. Det ble rabalder. Abraham med kniven i hånden vakte så kraftige reaksjoner at biskopen selv tok affære og forsøkte å stoppe det. Men nå henger det der likevel – og taler til moderne mennesker som kommer til kirken. Og så kan vi spørre: Hva taler det om, egentlig?
Om at troen står over etikken, sier den danske filosofen Søren Kierkegaard i sin bok ”Frygt og Bæven." Om blind tro, vil andre si, tro som kan vise seg å gå på tvers av menneskelige begreper om rett og galt. Nærmer vi oss da ikke det uhyrlige begrepet ”fundamentalisme”?
Det var det det mente, utvalget, som for 2 år siden, i forslaget til nye tekstrekker for Den norske kirke, like godt hadde luket ut to av Det gamle testamentes kjente tekster, nemlig ofringen av Isak (1Mos 22, 1.19) og David og Goliat (1 Sam 17). Argumentet mot Abrahamteksten var som følger: ”Teksten kan oppmuntre til ukontrollert lydighet/fundamentalisme”.
Kritikken mot utvalget lot ikke vente på seg. Det ble påpekt at det verken var moralteologisk eller annen teologisk begrunnelse for utelatelsen, men snarere ønsket om en fornuftig og spiselig tro. ”La oss høre Herrens ord. Men la oss høre noe inkluderende og hyggelig, kanskje litt medmenneskelighet med en touch av Gud..”, ironiserer en prestekollega i avisen Vårt Land samme høst, der tekstrekkeforslaget er tema.
Nå er teksten tatt inn i varmen igjen, antakelig med en from forhåpning om at den likevel skulle kunne ha noe å si oss i dag. Men teksten kom inn som lesetekst. Så, for virkelig å teste dens relevans for mennesker i dag, har et annet utvalg like godt satt den opp som prekentekst på denne søndagen. Det er definitivt første gang det skjer, og det kan bli mange år til neste gang.
La oss kort vende tilbake til Håkon Blekens maleri. Der holder Guds hånd kniven tilbake. Det er nok medvirkende til at maleriet fortsatt henger i Spjelkavik kirke. Det var likevel ikke Guds mening å ofre Isak, enn si ta i mot Abrahams offer. Guds mening var å prøve Abrahams tro. Vi vender oss igjen til folosofen og teologen Kierkegaard, som mener (i ”Frygt og Bæven”) at Abrahams vilje til å ofre Isak viser at troen står over etikken. Han var villig til offer for sin tro – selv om all mulig menneskelig fornuft og etikk talte i mot. Troen og den enkeltes forhold til Gud overstyrer etikken hvis Gud befaler det. Det religiøse kan ikke reduseres til en form for sosial etikk. Abrahams tro er et paradoks, der den enkelte står høyere enn det allmenne, etiske. Troens ridder, Abraham kan følgelig aldri forstås, bare beundres”, skriver Kierkegaard.
Blant de moderne filosofer som har befattet seg med denne teksten, er den litauisk-franske filosof, Emmanuel Levinas, som levde til 1995.
I hans filosofi er det noe ganske annet som står i sentrum. Dersom nesten og troen settes opp mot hverandre på en slik måte som i fortellingen om Abraham og Isak, er det liten tvil om hvem av de to Levinas velger å forsvare. Hos ham spiller begrepet ”den annens ansikt” en avgjørende rolle. Det er den annens ansikt som styrer etikken, for det rommer også troens metafysiske dimensjon i seg. Levinas går langt i å antyde at vi møter Gud i den annens ansikt, og kun der. Den annen kommer før både Gud og meg, og bare ved å tjene den annen, kommer man den hellige nærmere. Det finnes ingen åndelighet utenfor etikken, ingen tilbedelse som rager ut over mitt ansvar for den annen. Høydepunktet i historien om Abraham er derfor ikke Abrahams urokkelige tro, men det sekundet der røsten kaller ham tilbake til etikkens orden, nettopp fordi den annen er i ferd med å krenkes. Denne Guds inngripen viser Levinas´ poeng: At etikken kommer før religionen.
Oppsummerende: Der troen skildres som det aller helligste i Kierkegaards ”Frygt og Bæven”, ser vi at det er Isak, den annen, som vurderes som det helligste i Levinas´ moralfilosofi.
Tilbake til vår egen tro og debatten rundt utvalgets forslag om å luke ut denne teksten: Er vi blitt preget av en tilpasset, politisk korrekt tro? Har vi stengt av for den dimensjonen ved troen som overskrider fornuft og erfaring, som ryster oss og fører oss dit vi ikke selv styrer eller kontrollerer det hele? Har troslivet vårt blitt forutsigbart og grått fordi vi tvilholder på det som hittil har gitt livet og troen en mening, men til gjengjeld mistet håpets og forvandlingens mulighet?
Skal løftet bli et håp som er bærekraftig også ut over øyeblikket, må jeg være beredt til å ofre det konkrete som jeg binder mitt håp til. Da kan håpet fornyes gjennom ny erfaring, Gud selv blir håpets kilde, og det blir til ny vekst.
Jeg tenker at jeg begir meg i følge med Abraham og sønnen hans opp til fjellet Moria. Jeg nærmer meg fjellet i spent forventning. Oppe på Moriafjellet gjør Abraham klar til ofring. En røst fra himmelen stanser kniven i Abrahams hånd. ”Legg ikke hånd på gutten. Nå vet jeg at du frykter Gud..” Abraham får øye på væren som sitter fast i et kjerr like ved og går for å løse den.
I det jeg går ned fra fjellet, ser jeg kniven til Abraham, den er lagt over et stykke ved slik at det danner et kors. Jeg tenker at det er slik kunstneren Marc Chagall har malt det i Knesset, Israels nasjonalforsamling.
Bak buskene, der væren hadde satt seg fast, ser jeg tydelig konturene av et annet berg, Golgata. Dit er Guds egen Sønn på vei, til offerstedet. Det er snart påske..
skrevet av Trygve Magelssen tirsdag, mars 31, 2009
5 kommentarer
