Julen - sett fra Betlehem

Det er snart jul igjen, og enda det bare var oktober, rykket julen veldig nær der jeg vandret som pilegrim i Betlehem. I Fødselskirken besøkte jeg naturligvis fødselsgrotten, med stedet der Jesu krybbe skal ha stått.

Fra Fødselsgrotten vandret jeg til ”Melkegrotten” (bilde t.h.). Her skal Maria ha sølt noen dråper morsmelk under amming. Da jeg nærmet meg grotten, hørte jeg vakker korsang. Det var gregoriansk sang, fremført av noen nonner som stod i halvsirkel rundt grotten og sang. Det var overjordisk vakkert. Da de var ferdig, bøyde de seg dypt mot ikonet av Maria med Jesusbarnet og forsvant.

På flukt fra vold og terror
På vei ut passerte jeg en vakker skulptur av Maria og Josef med Jesusbarnet på eselet (bildet t.h.). Tittelen var ”Flukten til Egypt”. Matteus skriver nemlig at den hellige familie straks etter barnets fødsel måtte begi seg på flukt fra vold og terror, satt i scene av en sjalu og blodtørstig kong Herodes. Han hadde fått nyss om en konges fødsel i Betlehem, og befalte straks at alle guttebarn under to år i Betlehem og omegn skulle drepes. Gråt og bitter klage høres, skriver Matteus, med et sitat fra profeten Jeremia, men det vekker ingen nåde hos Herodes.

Jeg kommer ut i solen. Oktobersolen varmer som den deiligste høysommerdag hjemme på Grefsen. Da ser jeg muren som reiser seg truende, klint inn i bebyggelsen omkring Betlehem. Den er et uttrykk for spenning og mistillit mellom folkeslag. Den hindrer bevegelse, mange har mistet jobb og inntekt, og den bremser turistbesøket til byen. Men den har altså hjulpet på sikkerheten for israelerne, det er blitt færre selvmordsbombere. Mange frykter imidlertid at et slikt synlig maktmiddel i det lange løp bare nærer hatets drivkrefter og derfor er en dårlig ”løsning” på sikt.

Juleevangeliet viser vei
Besøket i Betlehem blir en påminnelse om at vi lever i en verden som påfører utallige mennesker lidelser og ydmykelser gjennom krig og terror. Men én ting står klart: Underet som skjedde da Menneskesønnen ble født og englebudskapet om glede og fred på jorden, står som en påle midt i konflikt, terror og undertrykkelse. Budskapet til oss er at maktmisbruk kolliderer med Guds vei til fred og forsoning. Herodes gikk hardt og nådeløst fram mot alt som kunne true egen maktposisjon. Men lydkongens makt ble kortvarig. Han klarte heller ikke å få herredømme over hjertene. Det kan alene han som kom, ikke for å herske, men for å tjene, og med sitt eget liv som innsats. Tross alle historiens tapte slag for godhet og rettferdighet, tross beretningen om Guds sønn på flukt fra barnemorderen, så innevarsler Jesu fødsel den kommende seier for fred og forsoning. Gud har gitt mennesket frihet til å velge. Matteus´ juleevangelium viser oss at Herodes-løsninger fører mord, ødeleggelse og undergang med seg. Den vei Jesus viser oss, fører til ”shalom”, fred, forsoning, rettferdighet, med Gud og mennesker. Matteus viser oss juleevangeliets alvor. I det ligger også en avgjørende mulighet for hver og en av oss: Velge å tro på Jesus og gå hans vei.
Gledelig jul!

To spørsmål som finner svar

25.søndag etter pinse, 18.november 2007,
Prekentekst: Joh 5,24-29

Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet. 25 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den tid kommer, ja, den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve. 26 For slik Far har liv i seg selv, har han også gitt Sønnen å ha liv, 27 og han har gitt ham myndighet til å holde dom fordi han er Menneskesønnen. 28 Undre dere ikke over dette, for den tiden kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. 29 De skal komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom.


I denne preken skal jeg, med referanse til Johannesteksten, forsøke å gi svar på følgende to viktige spørsmål:

1. Hvordan får jeg et rett forhold til Gud?
2. Og: Hvordan kan jeg vite at jeg er på rett vei?

Først noen ord om foranledningen for dette tekstavsnittet hos Johannes: Den syke ved Betesda-dammen i Jerusalem, han som hadde vært syk og ufør i 38 år, ble helbredet av Jesus. Han hadde spurt: ”Vil du bli frisk?” Og den lamme hadde ikke sagt nei takk! Men det skjedde på en sabbat. Dagen var hellig for jødene, det sto i loven, og loven var fra Gud. Jesus rokket ved grunnlaget for loven. Han stiller seg selv i sentrum, med myndighet fra Gud til å holde dom. Som dommer stiller han mennesket i sentrum for Guds Sønns røst som kaller oss til livet.
”Den tid kommer, ja den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve.”

Så til det første spørsmålet:
Hvordan får jeg et rett forhold til Gud?
Der er Jesus krystallklar: Det er bare gjennom å komme til Jesus, Menneskesønnen, og tro på ham at vi får del i det livet Skaperen har skapt oss til. Alternativet er et liv under dommen, det er et liv uten Gud.
Jesus stiller seg frem og sier: Jeg er døren.
- Han er døren som leder inn til Gud.
Jesus sier: Jeg er veien.
- Han er veien over avgrunnen som forener oss med Gud.
Jesus sier: Jeg er livets brød.
- Han er brødet som rekkes oss i nattverden. Det brødet er en løsepenge, vinen er livet han gav til liv for oss.
Fremtiden avgjøres her og nå, sier Jesus i Johannesevangeliet.


Så til det andre spørsmålet:
Hvordan kan jeg vite at jeg er på rett vei?
- Ved å holde meg nær til Jesus! Da lever jeg i min dåpspakt, i kraften av hans oppstandelse. I kjærligheten som er sterkere enn døden. Den kostet Jesus dyrt, livet som innsats. Men han gjennomførte Guds redningsaksjon.
Jesus sier: ” For slik Far har liv i seg selv, har han også gitt Sønnen å ha liv, og han har gitt ham myndighet til å holde dom fordi han er Menneskesønnen.”
Som dommer stiller han mennesket i sentrum og kaller oss til livet: ”Den tid kommer, ja den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve.”
Dersom vi lever uten kontakt med Sønnen, er vi allerede døde.
Dersom vi hører røsten som kaller og kommer til Jesus, er vi allerede gått over fra døden til livet.
Han som sitter på dommersetet, er den samme som kaller oss til livet. Akkurat som Gud en gang i tiden gav Adam liv ved sitt skaperord, slik vil han nå med sin Sønns røst rope fram det nye livet i oss, slik at vi lever, om vi enn dør.
Fra å være holdt i dødens varetekt, er vi ved troen ført over i Guds varetekt. Vi er kjøpt fri av Kristus, han er vår løsepenge. Når du tar i mot nattverdbrødet, er det dette du blir minnet om: Formen er som en mynt, relieffet av Kristus på korset forkynner at dette er en løsepenge.
Veien videre leder til en fremtid for livet der dødskreftene må gi tapt. Vi synger, og med rette: ”Livet vant, dets navn er Jesus, halleluja!”