I den oppstandnes kraftfelt

2. søndag etter påske, Joh 21.15-19:
Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?» Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø lammene mine!» 16 Igjen, for annen gang, sier han: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?» «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær,» svarte Peter. Jesus sier: «Vær gjeter for sauene mine!» 17 Så sier han for tredje gang: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?» Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø sauene mine! 18 Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.» 19 Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: «Følg meg!»


I dagens tekst handler det om Jesus og disippelen Peter. Han hadde fulgt etter Jesus da han var tatt til fange og ført bort av de romerske soldatene. Utenfor huset der de forhørte Jesus, hadde Peter stått og varmet seg ved et bål sammen med noen andre. Noen pekte ham ut og sa: ”Var ikke du sammen med denne Jesus?” Men Peter hadde nektet. Også av to andre ble han utpekt som en av Jesu venner. Tre ganger fornektet Peter sin Mester der ved bålet. Peter hadde vært en hengiven – og likevel vaklevoren disippel, rask til å tro og rask til å tvile. Jesus hadde likevel vist ham stor tillit. Nå var han blitt en sviker. Peter gikk ut og gråt bittert.

Nå møter Jesus ham på nytt – etter oppstandelsen. Det har gått en tid. Peter og de andre fiskerne var vendt tilbake til Gennesaretsjøen. Jesus kommer og kaller dem til måltid på stranden. Etter måltidet er tiden kommet for en samtale mellom Jesus og Peter under fire øyne. De går sammen bortover stranden. Nå er tiden inne til å stikke hull på byllen. Gjett om sviket har ligget over Peter som en byrde. Men Jesus kommer ikke med bitre anklager. Han ber ikke om en forklaring. Han forlanger ikke en gang beklagelse. Jesus stiller bare ett enkelt spørsmål: ”Elsker du meg?” Tre ganger det samme spørsmålet. En gang for hvert svik.
Det gjør noe med Peter. Spørsmålet Jesus stiller, følges opp av et oppdrag: ”Fø lammene mine!” Vær gjeter for sauene mine!” Ta vare på menigheten!
Jesus tror på ham fortsatt – på tross av sviket. Det er en overveldende opplevelse. Totalt fornyende. Fortidens tyngende bør ble effektivt lempet av. Nå var Peter klar for nye oppgaver for sin Herre og Mester. Peter skulle bli en av lederne i den tidlige kristne kirken. Han skulle også oppleve å bli martyr for sin tro. For Peter var det noe som var enda viktigere enn livet: Kjærligheten til Jesus, oppdragsgiveren, kjærligheten til oppdraget og kjærligheten til menigheten.

Det skulle ikke gå lang tid før Peter møtte motstand. På nytt ble troskapen satt på prøve. Sammen med Johannes ble han kastet i fengsel fordi han forkynte budskapet om den korsfestede og oppstandne Jesus. Så blir de pålagt å holde opp med å forkynne og undervise. Da er det Peter viser sin troskap i praksis. Han sier:
«Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere mer enn ham. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.» Det var ord som krevde mot og viljestyrke.

I dag krever det fortsatt mange steder både mot og viljestyrke å forkynne at Jesus er veien. Der hvor de kristne er en minoritet, opplever de noen steder forfølgelse – og myndigheter som ikke gjør noe for å gripe inn. Det siste skjer for tiden i Egypt. Der er den koptiske kirke en liten minoritet i et muslimsk land. Vi har hørt om terroraksjoner på turiststeder der, men nesten ingen har hørt om at åtte koptiske kirker er blitt angrepet de siste tre månedene. Den kristne kirken der har en biskop, Tomas, som står fram og taler om kjærlighet – også som svar på vold og terror. Han ber media og skoler om å legge opp til dialog og til å lære at våpen og død ikke løser dype problemer. ”Fundamentalismen er en farlig blindvei. Vi lærer våre menigheter at motangrep ikke er svaret. Vi lærer våre folk at de skal elske og tilgi. Vi lærer at vi ikke skal møte vondt med vondt, og at kjærlighet er sterkere enn våpen”, sier biskop Tomas i Egypt.

Foreldre og faddere til dåpsbarna feirer en stor begivenhet i Grefsen i dag. De får i oppgave å lære barna om Jesus når de vokser opp. Det vil menigheten også hjelpe til med. Tro er en prosess, i hver ende finner vi et trosutsagn. Det ene lyder: ”Jeg tror at Jesus har levd.” Det andre: ”Jeg tror at Jesus lever.” Det kan være et stykke prosess mellom disse to trosutsagnene. Det er forskjell på å tro på Jesus som en 2000 år gammel historisk person – og tro på Jesu løfte når han sier: ”Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.” Men det er den Jesus vi gjerne vil at barna skal møte og bli kjent med. Slik at de kan oppdage at han har noe med livet å gjøre, han kan gjøre noe med livet.
Det ligger en frigjørende kraft i kjærlighetens offer. Jesus gav sitt liv for å gi oss et håp som aldri skal dø: Aldri er livet uten Gud.

”Selv om vi føler oss svake i verden,
Bærer vi i oss et grunnfestet håp:
Livets oppstandelse påskedagsmorgen,
Underet, skjedde på ny i vår dåp.

Livet og døden, ja, alt er forvandlet!
Dåps-vannet gjenspeiler regnbuens pakt.
Troen er gitt oss: Guds rike skal seire!
Mørket som binder oss, mister sin makt.”
(NoS 196, v.2-3)

Troens stahet

2. påskedag, Joh 20,11-18:
11 Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. 12 Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. 13 «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» 14 I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. 15 «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» 16 «Maria,» sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. 17 Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine søsken og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»
18 Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.


Johannes skriver i kap. 20 om Maria Magdalenas møte med graven. Sorgfull gikk hun til for å se til graven tidlig søndag morgen, mens det ennå var mørkt. Bare det å kunne stå ved graven og gråte kunne lette litt på trykket fra det kaos og den fortvilelse som rådde i hennes indre.
Men ute ved graven ser hun at steinen foran inngangen er borte. Hun løper straks tilbake for å varsle Peter og Johannes. De begir seg til graven, og de kan ved selvsyn konstatere at graven er tom.
Jesus hadde forutsagt det som skulle skje – flere ganger. Men disiplene skjønte det ikke. Nå så de en tom grav og linklærne som lå igjen. Hva de tenkte, får vi ikke del i. Fra andre opplysninger i evangeliene vet vi at ulike tanker nok har meldt seg som forklaring. En slik gir da også Maria uttrykk for i sin melding til disiplene: ”De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham”.
Kanskje mente disiplene det samme som Maria. Var det tvilen som hadde overtaket – enn så lenge? Det står at ”de gikk hjem” – ikke at de danset av glede eller løp tilbake for å fortelle.
Maria ble værende utenfor graven. Heller ikke hennes tanker eller forestillinger får vi høre noe om, bare at hun blir når de to andre går hjem.
Det var lurt av henne. Det skulle utgjøre forskjellen på å se og registrere en tom grav og å oppleve et møte med engler og deretter med den oppstandne selv.
Ante Maria at noe stort ville skje? Var det kvinnelig intuisjon som holdt henne tilbake? Eller var det en troens stahet hun utviser, en stahet tilsvarende den Jesus roser i en lignelse – og som munner ut i oppfordringen om ikke å gi opp å håpe på eller mase på Gud - ?
Maria fikk lønn for utholdenheten. Noe skjer: et syn av engler. Englene spør hvorfor hun gråter. Deretter får hun et møte med den oppstandne selv. Han gjentar englenes spørsmål, ”Hvorfor gråter du?” Maria tror først det er gartneren og stammer fram: ”… si meg hvor du har lagt ham!” Da hører hun sitt navn: «Maria!» Med det samme gjenkjenner hun Jesus - «Min Herre!» utbryter hun.
Da stiger solen opp over horisonten og splintrer gravmørket. Maria blir overveldet av en glede som gjør henne ør. Lettelsen er ufattelig. Steinen var tatt bort, og en stein falt fra Marias hjerte. Han er oppstanden!
”Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Faderen.” Egentlig står det: ”Ikke hold fast på meg!”. Maria må gi slipp. Om hun aldri så mye skulle holdt ham fast. Jesus er den samme, men likevel annerledes. Fra nå av er han til stede over alt og for alle som trenger ham. Han er i ferd med å innta plassen ved Faderens høyre hånd.

Synet av den tomme grav var ikke alene nok til å overbevise Maria. Det var derimot det som fulgte: Møtet med den oppstandne. Gjennom det skaptes trosglede og en inderlig trang etter å fortelle det videre. Det uttrykkes slik i vår vakre påskesalme: ”Han lever, og jeg skal få bringe hans venner det salige ord” (NoS 189,2).

”Kristus er oppstanden!” Han har gått i forveien for å møte deg og meg der vi befinner oss. For å gi oss troens Ånd i våre hjerter. Å gi deg et glimt av Jesus er Åndens prosjekt, å se ham med hjertets øyne. Å ta i mot ham når han i nattverdens brød og vin gir sitt liv for deg.

Jesus sa: ”Jeg er oppstandelsen og livet.” Men han ikke bare sa det, han lot oss se det ved å la graven stå tom, liksvøpet ligge igjen og siden vise seg for Maria og siden for mange. Derfor er det den dag i dag mulig å stå ved en gravstein og kjenne hjertet slå lettere. ”Kristus er oppstanden!” Han kommer og vil være med oss på livsveien. Da bryter gledens kilder fram i sorgens landskap. ”Å, salige stund uten like..”

Salige er de som ikke ser, og likevel tror

Påskedag, Joh 20,1-10:
1 Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. 2 Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» 3 Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. 4 De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. 5 Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. 6 Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, 7 og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. 8 Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. 9 Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde. 10 Disiplene gikk så hjem.

Det var tidlig søndag morgen, mens det ennå var mørkt. En sorgfull Maria Magdalena kommer for å se til graven. Bare det å kunne stå ved graven og gråte kunne lette litt på trykket fra det kaos og den fortvilelse som rådde i hennes indre.
Da ser hun at steinen foran inngangen er borte. Hun løper straks tilbake for å varsle Peter og Johannes. De begir seg til graven, Peter går først inn, og kan ved selvsyn konstatere at Jesu legeme er borte, og at linklærne ligger sammenlagt og sammenrullet inne i graven. Den andre disippelen, antakelig er det Johannes, går også inn. Om han står det at ”han så og trodde». Og det føyes til: ”Hittil hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han skulle stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem.”
Det er en temmelig prosaisk beskrivelse. Disiplene hadde hørt Jesus forutsi sin død og oppstandelse flere ganger. Men de hadde ikke fattet det. Nå så to av dem at graven var tom. Det spørs om ikke Maria Magdalena målbærer det flere tenkte når hun direkte fra graven løper tilbake til disiplene og andpusten avleverer følgende melding: ”De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham”.

Går vi til Lukas, så løper også kvinnene der tilbake til apostlene for å fortelle om opplevelsene ved graven. De hadde sett to engler, i skinnende klær, som fortalte om oppstandelsen. Men apostlene ”mente det hele var løst snakk og trodde ikke på dem”, skriver Lukas lakonisk (24,11) ”Peter sto likevel opp og løp til graven”, leser vi, ”og da han bøyde seg inn i den, så han ikke annet enn linklærne. Så gikk han hjem, fylt av undring over det som hadde hendt” (24,12).
I følge Lukas var det på dette stadium ennå ikke troen, men undringen som rådde i disiplene. Disiplene trengte å se for å kunne tro. Og Gud kom dem til unnsetning. De fikk både se og møte den oppstandne. Johannes forteller hvordan det gikk til at Tomas fikk en enda lengre vei til tro enn de andre disiplene. Men omsider fikk også han møte den oppstandne og kjenne på sårene. Da først kunne han utbryte: ”Min Herre og min Gud!”
Når Johannes forteller om disiplenes vei til tro, er det som ledd i et annet og høyere anliggende: Å overbevise alle dem som selv verken har sett den tomme grav eller møtt den oppstandne, om at Kristus er oppstanden. Den oppstandnes ord til Tomas innebærer et viktig ord til alle søkende mennesker til alle tider: ”Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror” (20,29).
Ja, Johannes skriver avslutningsvis, henvendt til leserne, at hele hensikten med hans skriveprosjekt er ”at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og .. at dere ved troen skal ha liv i hans navn” (20,31).

”Kristus er oppstanden!” Han har gått i forveien for å møte deg og meg på veien. For å gi oss troens Ånd i våre hjerter. Å gi et glimt av Jesus er Åndens prosjekt, så vi ser ham med hjertets øyne. Så vi tar i mot ham når han i nattverdens brød og vin gir sitt liv for deg og meg. Da er veien åpen: ”Se, jeg setter foran deg en åpen dør som ingen kan stenge”.
Jesu oppstandelse var ikke resultat av noen menneskelige kalkyler eller beregninger. Gud handlet på tvers av og på tross av menneskenes tanker og handlinger. Derfor henger også livet til syvende og sist på Gud alene og på Guds vilje til forsoning og frelse fra dødens makt.
Påskemorgen – da bryter gledens kilder fram i sorgens landskap. ”Påskemorgen slukker sorgen!”