Troens frø skal spire

Såmannssøndag og bibeldag
Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. 14 Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner? 15 Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke er utsendt? Det står jo skrevet: Hvor herlig lyder fottrinnene av dem som bringer godt budskap! 16 Men ikke alle var lydige mot evangeliet. Jesaja sier: Herre, hvem trodde vårt budskap? 17 Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord (Rom 10,13-17).


”Godt nytt” og ”det glade budskap” er det kalt, Bibelens ord til oss. Det gamle greske ordet er ”evangelium”, og det er fortsatt i behold i den norske oversettelsen. Evangeliet er forbundet med glede, noe godt, noe etterlengtet. Og når det gjelder dette, holder det i hvert fall stikk, ordtaket om at ”den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves”. "Hvor herlig lyder fottrinnene av dem som bringer godt budskap!" siterer apostelen fra profeten Jesaja. Selv skriver han i innledningen av sitt Romerbrev: ”For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker.” Og vi kunne tilføye: ..”og dernest for nordmenn!” Det er fortsatt kraft i Det glade budskap. Det er ikke utstyrt med datostempel. Kraftkilden i dette budskapet er den oppstandne Kristus. Han er inspirator for millioner av kristne over hele verden.
Når vi i dag sitter med kunnskap om Jesus, så skyldes det at noen har overlevert den. Det kan være foreldre eller besteforeldre, det kan være søndagsskolelæreren, skolelæreren, ungdomslederen, konfirmantpresten – eller noen andre som fikk gi gledesbudskapet videre til deg.

Fra egen barndom husker jeg søndagsskolen, der søndagsskolelæreren festet filtfigurer på flanellen mens han gjenfortalte bibelhistorien. Det var så mange gripende historier, og de ble husket. I dagens søndagsskole brukes et opplegg som kalles ”Sprell levende”, med både musikk, lek, film o.a. Søndagsskolen gir barna inntrykk som kan bli til varig glede.

Det er slik med Det glade budskap at det må deles, det er alltid et fellesskap, en menighet, som samles om budskapet. Det er godt å dele tanker om tro og tvil, for eksempel i en bibelgruppe. Å finne fram i Bibelen alene, er ikke bare enkelt.
Her om dagen snakket jeg med en som fortalte at hun hadde begynt å lese fra Mosebøkene, som står først. Men alle lovbudene og renhetsforskriftene gjorde at hun snublet og gikk seg bort – uten å finne den gode nyheten.
Saken er at den gode nyheten ligger gjemt i fortellingene om Jesus. Skal du oppdage evangeliet, må du begynne å lese et evangelium, kanskje Markus, som er det korteste.

Det er liten tvil om at det i vår tid mer og mer blir foreldrenes anliggende å gi den kristne tro og tradisjon videre til barna, la dem oppleve at troen praktiseres, slik som gjennom aftenbønn, i fortelling og sang hjemme i stua, på søndagsskolen eller i kirken. Så kan denne erfaringen hentes frem og modnes når barnet vokser opp, slik at barnetro etter hvert kan bli en voksentro som er integrert i livet, og som tåler tider med motgang og tvil. Målet er at den kristne tro får bli en bærebjelke som holder oppe troen på at livet har mening.

Jesus sammenligner i sine lignelser gledesbudskapet med et frø som legges i jorden for så å spire og vokse, for til slutt å bli modent aks. Frøet må bli sådd, til det trengs en som sår. Det trengs også en som vanner og gjødsler. Men det er Gud som gir vekst. Et sted sier Jesus at Himmelrikets frø er som det minste av alle frø, sennepsfrøet, men når det spirer og vokser, blir det til et tre. Budskapet kan virke uanselig, lett å overse, lett å nedprioritere, for det er jo så mye annet som legger beslag på vår oppmerksomhet! Men tar vi først i mot det glade budskap og gir det vår oppmerksomhet, blir det en kilde til liv og vekst.

På Bibeldagen blir vi minnet om at Jesus Kristus er Bibelens sentrum og grunnlaget for troen. Jesu død og oppstandelse er Guds vei til frelse. Det objektive perspektiv sier: Det har skjedd. Syndens makt er tilintetgjort da Jesus døde på korset, og Gud reiste ham opp fra graven.
Det subjektive perspektiv sier: Når mennesker hører det glade budskap og tror, da spirer frøet som ble lagt i dåpen, og troens liv får vekst.

Kirke i storbyen - London

I oktober i fjor reiste prestene i Nordre Aker prosti i Oslo på en studietur til London. Temaet var ”Kirke i storbyen”, og reisedeltakerne fikk et lite innblikk i de utfordringer kirken er stilt overfor i denne pulserende verdensbyen. Her følger første del av sokneprestens refleksjoner etter reisen.

Millennium Bridge, gangbro til City og St.Paul´s Cathedral


Å være Church of England i verdensbyen
Vi fikk se nærmere på hvordan kirken i London arbeider og besøkte i den anledning bl.a. noen utvalgte større kirker og medarbeidere ved disse. Inntrykket vi sitter igjen med, er at hovedoppgaven stadig er å sørge for et løpende gudstjenesteliv med høymesser og ”evensongs”, konserter og foredrag. Kirken St.Martin in the Fields på Trafalgar Square har ingen menighet lenger, det er kun kontorer og forretninger i nabolaget. I våpenhuset kunne vi plukke med oss utgivelser av utsøkte teologisk foredrag fra info-hyllene. I tillegg til å gi mennesker i storbyen næring for tro og tanke har denne kirken lange tradisjoner for å drive sosialt arbeid blant mennesker som har falt utenfor.
Vi merket oss hvor systematisk kirken satser på frivillige medarbeidere. For å få frivillige kreves det at noen organiserer og inspirerer dem, og dette er de gode på – ikke minst i de store katedralene. Her var det snakk om hundrevis av frivillige medarbeidere. ”Frivillige” og ”involvering” er sentrale tema også i Den norske kirke for tiden, så her har vi helt sikkert noe å lære!


Finansiering
En helt nødvendig oppgave for kirken i verdensbyen London er simpelthen å skaffe penger til menighetens drift og vedlikehold av kirkebyggene. Church of England har ingen statlige subsidier, alt må samles inn. Det har i praksis ført til at store ressurser går med til å organisere givertjeneste og såkalt ”fundraising” gjennom kontakt med pengesterke miljøer i inn- og utland.
Jeg må innrømme at det var uvant og rart å komme inn i den nesten ferdig oppussede kirken St.Martin in the Fields til en enkel ettermiddagssamling med prest, tekstlesning og cd-musikk, mens mine øyne falt på ”programmet” som var lagt ut i benkene: Ved nærmere øyesyn intet gudstjenesteprogram, men et tiggerbrev med oppfordring til å registrere seg som fast giver. Sånn er virkeligheten, penger må skaffes. I den anledning har alle de store og kjente kirkene vi besøkte innredet tidligere krypt og gravkjeller til moderne og eksotiske kafeteriaer!

Besøket var det ikke noe å si på. Matserveringen er dessuten en fin måte å understreke kirkens omsorg for det hele menneske, både sjel og kropp, og det viser i praksis at kirkens fellesskap er terskelfritt og åpent for alle. Selv om prisnivået ikke er høyt, gir kafeteria-virksomheten like fullt kirken et tilskudd til driften.

Kafeteria i krypten: St.Martin in the Fields på Trafalgar Square


Motkraft mot ensomhet
Soutwark Cathedral, ved bredden av The Thames, er de siste årene blitt omgitt av nybygg med et businessmiljø á la Aker Brygge hos oss. Presten fortalte at flere firmaer før jul bestiller ”evensong” i katedralen for sine ansatte, og at ikke-materielle verdier anses å ha betydning for de ansatte og bedriftskulturen. At det faktisk også gir menigheten penger i kassen er en annen side av saken. Men ute i storbyen skjer en forvitring av fellesskapet, forskjellene øker, og mange faller utenfor. ”Jeg” trenger et ”vi”, individualismen trenger en tilhørighet til noe utenfor seg selv. Menneskene trenger å forankre livet sitt til tro, trygghet og tradisjon. Kirken må sørge for at dette ikke går tapt.