Våg å tro!

Preken på Kristi Forklarelsesdag, 7. februar 2010, Grefsen kirke
Prekentekst: Joh 17, 1-8:
Da Jesus hadde sagt dette, løftet han blikket mot himmelen og sa:«Far, timen er kommet. La din Sønn bli herliggjort, så Sønnen kan ære deg. 2 For du har gitt ham makt over alt som heter menneske, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham. 3 Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. 4 Jeg æret deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du ga meg å gjøre. 5 Far, gi meg nå din herlighet og ære, som jeg hadde hos deg før verden ble til. 6 Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. De var dine, og du ga meg dem, og de har holdt fast på ditt ord. 7 Nå vet de at alt som du har gitt meg, er fra deg. 8 For jeg har gitt dem de ord du ga meg, og de har tatt imot dem. Nå vet de i sannhet at jeg er gått ut fra deg, og de har trodd at du har sendt meg.”

”Jeg skulle ønske jeg kunne tro, men synes det er vanskelig.” Den trauste familiefaren fortalte ærlig hva han bakset med. Han forsto Bibelen slik at troen måtte innebære et nei til mye av det han i dag sa ja til. Derfor vegret han seg for å ta en avgjørelse.
Jeg tenker at dette er en posisjon som gjelder for mange som tenker at de befinner seg i randsonen – de har så mange forbehold, for de tenker at det er så mye i deres liv som ikke harmonerer med Bibelens krav.
Jeg blir slått av at det moderne menneske ser kristendommen først og fremst som krav. Og disse kravene tar for noen form av et fjell og fortoner seg umulig å klatre over. Så står de ”på vent” – kanskje en dag vil det skje, innerst inne kjenner de en dragning, men motet svikter eller motivasjonen er ikke sterk nok.
”Prøv!”, sier jeg. Den som våger, mister fotfestet for en stund, den som ikke våger, står stille. Husk at troen ikke er stillstand, men bevegelse, bevegelse mot troens sentrum, Kristus. Han kaller på oss og sier: ”Kom til meg..!”
Til den som er redd for å bli avvist, sier han: ”Den som kommer til meg, vil jeg ikke støte bort.”
Til den som tenker at veien blir for bratt, sier Jesus: ”Kom til meg, alle dere som strever med forbeholdenes og motforestillingenes byrder. ”Ta mitt åk over skuldrene, for da blir børen lett.”
Den svenske psykoterapeuten Göran Bergstrand har gjort en undersøkelse av folks forestillinger om Gud. Han fant at veldig mange moderne mennesker går rundt med en tanke om at Gud er en kald og hard dommer over deres liv. Tanken på denne dommeren gjør at de vegrer seg for å nærme seg Gud.
Poeten Ylva Eggehorn, også fra vårt naboland, fikk spørsmålet: Hva er det det moderne menneske trenger mest i dag? Og hun svarer: ”Nåde – i en nådeløs tid”.
Jeg tror hun har rett. Det er mye nådeløshet i menneskers tilværelse i dag. Kravene til avkastning og effektivitet øker, og det gjør også kravene til å lykkes både i jobben og i privatlivet. For dem som mister fotfeste og går under, gis det ingen nåde. De unge vokser opp med forbilder som er stigende stjerner omgitt av glansen fra rampelyset og tiljublingen fra publikum. Men stjerner som stiger opp, slukner og faller ned. De blir borte, og jubelen stilner. De synker, men ikke i et nådens hav. Det er i nådeløshetens og glemselens hav.
Mennesket av i dag må skape sin egen suksess, for alt beror på egen kreativitet og egen oppdrift. Kampen for å se og bli sett krever mye energi. Angsten for å mislykkes melder seg, for vi erfarer at livet er skjørt.
Mot dette står Kristus frem og peker på en annen vei. Det ser ut som han står i enden av veien, jeg ser ham mot horisonten. Veien han peker på, tar av fra den støyende motorveien. Jesus kaller oss til oppbrudd, til å ta av fra nådeløshetens golde og energikrevende motorvei og inn på en annen vei. Den går gjennom et vakkert og fruktbart landskap, stillheten gir rom for ettertanke og refleksjon. Hvem er jeg – bak masken, under overflaten? Under Guds nådige åsyn blir jeg til - som meg selv. Guds ansikt lyser velsignelse. Jeg blir velsignet.

Slik gikk det til:
Det avgjørende øyeblikk var da jeg stanset ved veiskillet. Skal jeg våge å ta inn på den andre veien, den som i evangeliet bare kalles for ”veien”? Den egentlige veien, fordi den fører til liv og vekst? Hva skjer med meg hvis jeg våger det? Jeg hører Jesus kalle: ”Kom til meg, mitt åk er lett, kom og drikk av kilden med livets vann for intet.!”
Vil jeg kjenne lettelse? Vil jeg oppdage at fjellet jeg engstet meg for å forsere, var en luftspeiling, og at landskapet som åpner seg, er uendelig godt og vakkert og lett å gå i, vil jeg være omgitt av en ”katedral av lys”, som dikteren Hans Børli skriver om pilegrimens vandring? Jeg tenker:
Hebreerbrevet skriver om å gå med blikket festet på Jesus. Veien fører til ham. En dag vil vi se at det var mange ulike veier som førte til ham. For menneskene er ulike og livet arter seg så forskjellig.
Jeg opplever at Jesus kommer meg i møte på veien; han er troens opphavsmann og fullender. Han er veien, og han er også målet. Det veien leder til, er evig og uforgjengelig. På den veien blir jeg til som meg selv, skapt i Guds bilde. ”For dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus”.
Den hellige Birgitta, som ble kanonisert på 1300-tallet, og som vandret til alle de fire store pilegrimsmålene, Trondheim, Santiago de Compostela, Roma og Jerusalem, har gitt oss en bønn: ”Gud, vis meg din vei, og gjør meg villig til å gå den.” Det er blitt en bønn for alle pilegrimer. Det er også blitt min bønn.

Endelig. Endelig forsto jeg det jeg hittil ikke hadde våget å tro: Min verdi som menneske bygger ikke på egen vellykkethet og suksess, den går heller ikke går til grunne med mine fiaskoer og feilgrep. Guds kjærlighet bærer gjennom alt. I Romerne 8 leser jeg: 38 For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som kommer, eller noen makt, 39 verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

Kristne i muslimske land undertrykkes!

Vi har nettopp hatt en debatt etter at Sveits ved en folkeavstemning sa nei til at muslimske minareter kunne oppføres i landet. I Norge har det fremkommet ulike syn på dette vedtaket. De fleste erkjenner likevel at den beste veien å gå er å ta godt i mot flyktninger og asylsøkere fra muslimske land som innvilges opphold, møte dem med respekt og la dem få del i våre demokratiske rettigheter på alle områder, inkludert retten til å praktisere sin muslimske tro og oppføre sine moskeer og minareter. Muslimene må imidlertid akseptere en tekstkritisk lesning av Koranen og lære å kjenne, og forholde seg til, de tradisjoner og verdier som gjelder i Norge.

Kristne i muslimske land
Hvordan er det så å være en kristen minoritet i muslimske land? Dessverre er virkeligheten for dem en helt annen enn for muslimer som kommer til det kristne Norge. I langt de fleste muslimske land i verden blir de kristne undertrykt og trakassert. Vi vil gjerne at muslimske ledere her i Norge vil bidra til oppmerksomhet mot denne uretten i de landene de kommer fra og representerer. Det er dessverre slik at viljen til dette ikke ser ut til å være særlig sterk. Leder for muslimsk råd i Norge, Shoaib Sultan, uttaler til avisen Vårt Land at talen om undertrykkelse av kristne i muslimske land er overdrevet, og at det bare handler om ”tungrodde byråkratier” i disse landene. Sultan underslår med dette det faktum at det i land som Afghanistan, Iran, Oman, Jemen, Pakistan, Saudi-Arabia, Libya, Marokko og Egypt gjennomføres systematisk forfølgelse av religiøse minoriteter. I mange av de nevnte landene er det nesten umulig å få tillatelse til å bygge nye kirker. Kristne grupper kan heller ikke samles fritt i kirkebygg, men må holde sine gudstjenester i hemmelighet og med fare for livet. Det er forbudt og forbundet med dødsstraff å konvertere fra islam til kristendommen. Mange jenter med kristen bakgrunn blir kidnappet og tvangskonvertert.

Kjemper for sin rett til å skifte tro
Egypteren Maher al-Gohary ble kristen for 35 år siden og valgte å gå over til kristendommen. Han opplevde vold og trakassering og har derfor levd i skjul med sin tro og stadig byttet bosted. I fjor tok han opp kampen for å bli registrert som kristen. Det muslimske presteskapet utstedte straks en dødsdom over ham. I juni i år fastslo en domstol at muslimskfødte egyptere ikke har lov til å skifte religion. Kristne kan derimot uten problemer bli muslimer. Al-Gohary ønsker å forlate Egypt med sin 15-årige datter, men blir nektet utreise. De lever nå i dekning. Datteren har skrevet brev til president Obama om saken. Den er også blitt tatt opp i FNs menneskerettighetsråd av Human-Etisk Forbund.


Maher al-Gohary og datteren Dina på hemmelig oppholdssted i Egypt. Når dette leses, har de flyttet videre flere ganger.
(Foto: Jon-Geir Dittmann)


Faktisk har Islamsk Råd i Norge i 2007 underskrevet en felles erklæring med Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke om alle menneskers rett til å skifte religion. I erklæringen heter det: ”..Vi tar avstand fra og ønsker å motvirke vold, diskriminering og trakassering som følge av at mennesker ønsker å konvertere eller har konvertert fra en religion til en annen, enten det skjer i Norge eller i utlandet.”
Men avstanden viser seg dessverre å være veldig lang for muslimske ledere som nyter godt av friheten i Norge til å engasjere seg i kampen for å forandre på undertrykkelsen i landene de kommer fra.

Håp om en lysere fremtid?
Kristus viste oss at menneskets verd er det samme for alle, uavhengig av rase, kjønn eller religion. Denne innsikten forplikter oss til å kjempe for dem som blir undertrykket, diskriminert og trakassert for sin tros skyld. I 2007 ble forfølgelse av kristne i muslimske land utpekt av fagbladet Journalisten som et av medienes mest forsømte temaer. Den norsk-irakiske forfatter og muslim, Walid al-Kubaisi er et løfterikt unntak fra forsømmelsen. Han sa nylig i et intervju i Aftenposten på spørsmål om hva han ville si til president Barack Obama i anledning tildeling av fredsprisen: ”Jeg vil takke deg for din Kairo-tale, der du tok til orde for dialog mellom Vesten og den muslimske verden… Men du talte ikke på vegne av minoritetene i den muslimske verden. Selv ble du som svart valgt til president i USA. Når vil et medlem av den åtte millioner store kristne befolkningen i Egypt kunne bli egyptisk president?”
Al-Kubaisis refleksjoner er betimelige. La oss sammen, kristne som muslimer, gjøre vårt for at fremtiden vil gi våre kristne søsken i muslimske land, et verdigere liv.