Først og sist!

Matteus 20,1-16: Arbeiderne i vingården, prekentekst på Vingårdssøndagen

Lignelsen om arbeiderne i vingården kommer som en nærmere utdyping av påstanden om at «mange som er de første, skal bli de siste, og de siste skal bli de første» (19,30 og 20,16). Denne setningen rammer inn lignelsen – den står både som innledning og avslutning.
Disiplene har ved flere anledninger vist seg å være opptatt av rang og status - av å være størst, sitte på de fremste plassene i Guds rike etc. (18,1ff). Baktankene tyter frem hos disiplene når temaer som dette kommer på banen, og evangelie-forfatterne gjør ikke noe for å legge skjul på det. Det er da også nettopp ved det at leserne av evangeliene kan identifisere seg med dem – og oppleve at budskapet har relevans i eget liv.
Disiplene gikk lenge gått rundt og trodde at Gud lønner og vurderer vår innsats med de mål vi selv bruker. Men slik er det ikke. Guds målestokk er helt annerledes. I Guds rike handler det ikke om lønn etter fortjeneste og trakting etter rang og status. I Guds rike stilles vi på lik linje i kraft av at vi er døpt og lever troens liv, i tillit til Jesus og hans seier over synd og død.

Vingårdsherren i lignelsen er Gud selv, og Guds godhet velter alle regnestykker. Per Lønning har sagt det slik: ”Over inngangen til Guds hus står mottoet risset inn: ”Ufortjent”. Den som kommer med krav og rettigheter, befinner seg plutselig sist i køen” (”Følg meg!” s. 42).
Rettens og rimelighetens prinsipp er ufravikelig i arbeidslivet. Men i Guds rike er det annerledes. Der råder takknemlighet og helhjertethet. Grunnlaget er Menneskesønnen, han som ikke kom for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange” (20,28).

I bygården på Majorstua, der jeg bodde for en del år siden, kom det hver uke en dame med bøtte og kost og gav seg i kast med trappene i oppgangen. En dag passerte jeg henne, og lot falle en bemerkning om at hun gjorde det så duftende rent i oppgangen. Da rettet hun seg opp og sa: «Jeg gjør det som for Herren!» Det lød så vakkert. Det var sitat fra Kol.3,23: «Alt dere gjør, skal dere gjøre villig, som for Herren og ikke for mennesker.» Presten ble minnet om det store i de oppgavene som ikke påkaller oppmerksomhet, hvor viktige de like fullt er for hele fellesskapet.

Allerede ved døpefonten kaller Gud oss til å tro på Jesus og tilhøre ham. Det står at disiplene en gang spurte Jesus om hvem som var den største i himmelriket. ”Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt i blant dem og sa: Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket”, svarte Jesus (18,1-4).

Slik skriver Johannes i sitt 1. brev:
«Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at Gud har elsket oss og gitt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre" (4,10-11).
Vi elsker fordi Gud elsket oss først.
Den danske teolog og filosof Søren Kierkegaard (1812 - 1855) har satt ord på dette i en bønn:

Gud har elsket oss først,
men vi taler om deg som om du bare hadde elsket oss først én gang i fortiden.
I virkeligheten er det dag for dag,
hele livet igjennom at du elsker oss først.

Når vi våkner om morgenen
og vender vår sjel mot deg,
kommer du oss i forkjøpet -
du har elsket oss først.

Dersom jeg står opp før daggry
og i samme øyeblikk vender min sjel i bønn til deg,
da er du allerede der -
du har elsket meg først.

Når jeg legger bak meg alt som forstyrrer
og søker inn i sjelen for å tenke på deg,
da er du stadig den første.

Forlat oss, Gud, vår utakknemlighet.
Det er ikke bare én gang
at du elsker oss først,
det er i hvert eneste av livets øyeblikk.