Et bære-kraftig fellesskap
Prekentekst: Mark.2,1-12
1 Etter en tid kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme. 2 Det samlet seg så mange mennesker at de ikke fikk plass, heller ikke utenfor døren. Han forkynte Ordet for dem. 3 Da kom de til ham med en som var lam; han ble båret av fire mann. 4 Men fordi de ikke kunne komme fram til ham på grunn av trengselen, brøt de opp taket over det sted der Jesus var. Da de hadde laget en åpning, firte de ned båren som den lamme lå på. 5 Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Sønn, dine synder er tilgitt.»
6 Men noen skriftlærde som satt der, tenkte med seg selv: 7 «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre enn Gud kan tilgi synder?» 8 Jesus merket i sin ånd at de tenkte dette, og han sa til dem: «Hvorfor har dere slike tanker? 9 Hva er lettest å si til den lamme, enten: Dine synder er tilgitt, eller: Stå opp, ta båren din og gå? 10 Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til den lamme: 11 «Jeg sier deg, stå opp, ta båren din og gå hjem!» 12 Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem, så alle ble ute av seg selv av undring og priste Gud og sa: «Noe slikt har vi aldri sett.»
Det finnes mye tro i folkedypet, riktignok ikke alltid så lett å få øye på, men den er der, og den praktiseres – først og fremst gjennom bønn. Det er mange som ber. Mange ber også for andre. Der er forbedere. De vender sin oppmerksomhet og sitt indre blikk mot et annet menneske; med varme tanker formes ord i bønn om at Gud må ta vare på deres kjære barn eller barnebarn og at det må gå dem vel, og at Gud må gi helse og krefter til den venn eller venninne som nå trenger det så veldig! Noen forbedere har lange lister med navn som de ber for.
Disse som ber, er så sammenligne med bærerne vi hører om i evangelieteksten, de som bar båren med den lamme til Jesus. Forbederne gjør et stykke arbeid, de ser, de bryr seg, de handler – gjennom bønnen og bønnens kraftfelt bringer de andre mennesker til Jesus.
De som bar, og den lamme mannen de bar på, hadde sikkert forventninger til Jesus. Likevel gjør Jesus noe tilsynelatende annet enn det de forventer. Han sier: ”Sønn, dine synder er tilgitt.” På Jesu tid ble de som var syke betraktet som syndere, og sykdommen ble derfor ansett å være en skjebne som fortjent. En vond skjebne med sykdom og lidelse ble fortolket som tegn på synd – enten hos den syke selv – eller endog hos hans foreldre eller forfedre. Det ble en dobbelt tyngsel å bære: Egen sykdom koblet med folks forakt og dom.
Å tilgi synd – hva går det ut på?
”Sønn, dine synder er tilgitt”, sa Jesus til mannen på båren. Å tilgi synder – hva går det ut på? Å gjenopprette forbindelsen til Gud!
Når Jesus tilgir synder, bryter han med de skriftlærdes fortolkning om selvforskyldt skjebne, og han erklærer i full offentlighet forbindelsen mellom den syke og Gud for gjenopprettet. Den forbindelsen hadde lovens fortolkere mot bedre vitende fradømt ham, og ved det bidratt til at den syke ble enda mer isolert og utstøtt - og enda sykere! Med sin myndige proklamasjon og tiltalen ”Sønn!” gjenoppretter Jesus forbindelsen og stadfester at den syke like vel som de friske, er skapt og elsket av sin himmelske Far. Denne erklæringen utløser så en helbredende energi som underbygges av Jesu befaling om å stå opp, ta båren og gå.
Denne frigjørende og helsebringende kraften er til stede også for oss når vi påkaller Jesu navn og bærer oss selv og andre fram for ham i bønn. Jesus gir oss en befriende glede over å være skapt og elsket av Gud. En indre glede og fred får ta bolig i vårt hjerte. Denne glede og fred har kraft i seg. Om denne kraften også helbreder fra sykdom, er ikke noe vi kan diktere. Men vi kan be om helse, krefter, helbredelse. Det som legges i Guds hånd, er overgitt til Den sterkeste. For den som tror, går veien gjennom Jesus. Han kaller oss til å tro på ham – ikke med en, kjølig, intellektuell tro, eller en tro der all tvil er ryddet bort, men med handling: ”Kom til meg, dere som strever og bærer tunge byrder..”
De gjorde det, de fire som bar den lamme. De kom til Jesus. Deres tro var å komme. Resten lot de være opp til Jesus.
Å bære mennesker til Jesus
Vi kan ikke diktere Gud med våre ønsker og våre løsninger. Men vi kan komme til ham. Og - ikke mindre viktig: Vi kan bære mennesker til Jesus i bønn! Forbønn er nestekjærlighet i praksis.
Noen forteller om at de har en forbeder i familien, et menneske som setter av tid til å be. Noen forteller om en bestemor eller tante som ikke kan bevege seg så lett lenger og gå på så mange besøk de kunne ha ønsket, men de har plass til mange navn på bønnelistene sine. Slik får de bære mennesker fram for Jesus – på bønnens bevingede båre!
Kjære menighet. Vi er alle kalt til å bære, bære hverandres byrder, bære hverandre frem for Gud i våre bønner – med bønnens bærekraft.
1 Etter en tid kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme. 2 Det samlet seg så mange mennesker at de ikke fikk plass, heller ikke utenfor døren. Han forkynte Ordet for dem. 3 Da kom de til ham med en som var lam; han ble båret av fire mann. 4 Men fordi de ikke kunne komme fram til ham på grunn av trengselen, brøt de opp taket over det sted der Jesus var. Da de hadde laget en åpning, firte de ned båren som den lamme lå på. 5 Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Sønn, dine synder er tilgitt.»
6 Men noen skriftlærde som satt der, tenkte med seg selv: 7 «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre enn Gud kan tilgi synder?» 8 Jesus merket i sin ånd at de tenkte dette, og han sa til dem: «Hvorfor har dere slike tanker? 9 Hva er lettest å si til den lamme, enten: Dine synder er tilgitt, eller: Stå opp, ta båren din og gå? 10 Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til den lamme: 11 «Jeg sier deg, stå opp, ta båren din og gå hjem!» 12 Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem, så alle ble ute av seg selv av undring og priste Gud og sa: «Noe slikt har vi aldri sett.»
Det finnes mye tro i folkedypet, riktignok ikke alltid så lett å få øye på, men den er der, og den praktiseres – først og fremst gjennom bønn. Det er mange som ber. Mange ber også for andre. Der er forbedere. De vender sin oppmerksomhet og sitt indre blikk mot et annet menneske; med varme tanker formes ord i bønn om at Gud må ta vare på deres kjære barn eller barnebarn og at det må gå dem vel, og at Gud må gi helse og krefter til den venn eller venninne som nå trenger det så veldig! Noen forbedere har lange lister med navn som de ber for.
Disse som ber, er så sammenligne med bærerne vi hører om i evangelieteksten, de som bar båren med den lamme til Jesus. Forbederne gjør et stykke arbeid, de ser, de bryr seg, de handler – gjennom bønnen og bønnens kraftfelt bringer de andre mennesker til Jesus.
De som bar, og den lamme mannen de bar på, hadde sikkert forventninger til Jesus. Likevel gjør Jesus noe tilsynelatende annet enn det de forventer. Han sier: ”Sønn, dine synder er tilgitt.” På Jesu tid ble de som var syke betraktet som syndere, og sykdommen ble derfor ansett å være en skjebne som fortjent. En vond skjebne med sykdom og lidelse ble fortolket som tegn på synd – enten hos den syke selv – eller endog hos hans foreldre eller forfedre. Det ble en dobbelt tyngsel å bære: Egen sykdom koblet med folks forakt og dom.
Å tilgi synd – hva går det ut på?
”Sønn, dine synder er tilgitt”, sa Jesus til mannen på båren. Å tilgi synder – hva går det ut på? Å gjenopprette forbindelsen til Gud!
Når Jesus tilgir synder, bryter han med de skriftlærdes fortolkning om selvforskyldt skjebne, og han erklærer i full offentlighet forbindelsen mellom den syke og Gud for gjenopprettet. Den forbindelsen hadde lovens fortolkere mot bedre vitende fradømt ham, og ved det bidratt til at den syke ble enda mer isolert og utstøtt - og enda sykere! Med sin myndige proklamasjon og tiltalen ”Sønn!” gjenoppretter Jesus forbindelsen og stadfester at den syke like vel som de friske, er skapt og elsket av sin himmelske Far. Denne erklæringen utløser så en helbredende energi som underbygges av Jesu befaling om å stå opp, ta båren og gå.
Denne frigjørende og helsebringende kraften er til stede også for oss når vi påkaller Jesu navn og bærer oss selv og andre fram for ham i bønn. Jesus gir oss en befriende glede over å være skapt og elsket av Gud. En indre glede og fred får ta bolig i vårt hjerte. Denne glede og fred har kraft i seg. Om denne kraften også helbreder fra sykdom, er ikke noe vi kan diktere. Men vi kan be om helse, krefter, helbredelse. Det som legges i Guds hånd, er overgitt til Den sterkeste. For den som tror, går veien gjennom Jesus. Han kaller oss til å tro på ham – ikke med en, kjølig, intellektuell tro, eller en tro der all tvil er ryddet bort, men med handling: ”Kom til meg, dere som strever og bærer tunge byrder..”
De gjorde det, de fire som bar den lamme. De kom til Jesus. Deres tro var å komme. Resten lot de være opp til Jesus.
Å bære mennesker til Jesus
Vi kan ikke diktere Gud med våre ønsker og våre løsninger. Men vi kan komme til ham. Og - ikke mindre viktig: Vi kan bære mennesker til Jesus i bønn! Forbønn er nestekjærlighet i praksis.
Noen forteller om at de har en forbeder i familien, et menneske som setter av tid til å be. Noen forteller om en bestemor eller tante som ikke kan bevege seg så lett lenger og gå på så mange besøk de kunne ha ønsket, men de har plass til mange navn på bønnelistene sine. Slik får de bære mennesker fram for Jesus – på bønnens bevingede båre!
Kjære menighet. Vi er alle kalt til å bære, bære hverandres byrder, bære hverandre frem for Gud i våre bønner – med bønnens bærekraft.
skrevet av Trygve Magelssen søndag, oktober 02, 2005
0 kommentarer
