VANN!

22. januar 2006, 2. søndag etter Kristi åpenbaringsdag

Prekentekst: 2 Mos 17,1-6
1 Så brøt hele Israels-folket opp fra Sin-ørkenen og drog dagsreise etter dagsreise som Herren bød dem. Siden slo de leir i Refidim. Men der fantes det ikke vann, så folket kunne få drikke. 2 Derfor trettet folket med Moses og sa: «Gi oss vann, så vi får drikke!» Moses svarte: «Hvorfor tretter dere med meg? Hvorfor setter dere Herren på prøve?» 3 Men folket tørstet etter vann. De murret mot Moses og sa: «Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt? Vil du at vi og barna våre og feet vårt skal dø av tørst?» 4 Da ropte Moses til Herren og sa: «Hva skal jeg gjøre med dette folket? Det er ikke lenge før de steiner meg!» 5 Herren sa til Moses: «Gå foran folket sammen med noen av Israels eldste! Ta med deg staven som du slo på elven med, og gå! 6 Da skal du få se at jeg står foran deg på berget ved Horeb. Når du slår på berget, skal det strømme fram vann, så folket får drikke.» Moses gjorde som Herren sa, mens Israels eldste så på.


Vi er bortskjemt på vann i Norge. Analyser og blindtester har vist at vannet i springen er like bra som ”kildevannet” vi kan kjøpe på flaske. Elevene i skolen har fått installert vannautomater og gratis drikkeflasker, for vann er sunt, vann gir energi, vann er liv.

Vi i Norge kan sløse med vann. Mange andre steder er vann et knapphetsgode, vannmangel og dårlig drikkevann er årsak til sykdom, krig og konflikt.
I Bibelens land, Palestina og Israel, er vann og kontroll med vannkildene et overmåte viktig tema.
For israelittene som vandret i ørkenen var det et enten-eller: vann – eller den visse død. På sin vandring i 40 år i ørkenen ble folket prøvet. Vandringen var en lang, sammenhengende ”prøvelse”. Historiefortellerne sitter på mange hundre års avstand og skriver ned de muntlige beretningene fra Israels historie, der ørkenvandringen inngår som en viktig del. ”Ørkenvandring” sier vi – og tenker kanskje ikke på at ordet er lånt fra Bibelens fortelling om Israel-folkets skjebne etter utferden fra Egypt, der folket hadde levd som treller. Gjennom ustanselige gjenfortellinger blir beretningen om exodus og vandringen i ørkenen en formingshistorie, gjennom den henter israelsfolket sine røtter og sin identitet.

Ørkenvandring i 40 år gav folket nok av det vi i dag gjerne kaller ”utfordringer”. Vi kan også kalle det for ”prøvelser”. Gjennom det som skjedde, ble folket satt på prøve. Det som ble satt på prøve, var selve troen på Gud. Fristelsen til frafall melder seg når prøvelsene kommer. Slik har det vært for menneskene gjennom alle tider. Gudstroen settes på prøve når motgangen melder seg. Slik var det for israelsfolket. Gjennom prøvelsene og fristelsen til frafall ble gudstroen modnet. De lærte noe veldig viktig: Midt i sine strømmer av høylytt klage og protest mot prøvelsene, erfarte de at de alltid kan regne med Gud! De erfarte at Gud alltid er der, og at Gud kan vende det vonde til det gode. Slik bidro motgangen til at de fikk et rikere og virkeligere gudsbilde. Derfor var det så viktig å fortelle det – om og om igjen – til etterkommerne.

Det var ikke gått lang tid etter exodus – utferden fra Egypt – før folk begynner å murre, for kosten er skral, de mangler kjøtt, og de minnes kjøttgrytene i Egypt. Der var de nok treller, men de hadde i hvert fall det de trengte av mat. Folket klaget, og Gud kom dem i møte. Like foran vår tekst blir det fortalt om hvordan Gud mettet dem med ”manna”, et slags brød som de kunne sanke på bakken om morgenen når duggen tørket opp. I 40 år spiste folket manna, står det (16,35), helt til de kom fram til Kanaan.

Om det som videre skjedde, leser vi i prekenteksten, 2. Mos 17,1-6. I dette tekstavsnittet leser vi om at folket tørstet. De befant seg i en ørken – og de fant ikke vann. Da ble det alvor. Folket begynte å anklage Moses. ”Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt? Vil du at vi og barna våre og feet vårt skal dø av tørst?”
Moses roper i fortvilelse til Gud: ”Hva skal jeg gjøre med dette folket? Det er ikke lenge før de steiner meg!” (17,3-4). Da gav Gud Moses veiledning i hvordan han skulle slå på berget med staven – så det skulle strømme vann ut av fjellet.

Hva tenker så de jødiske teologene om beretningene om manna og vann fra klippen – hvordan kan de bidra til å berike gudstroen? Når skriftlærde rabbinere i Jesu samtid forteller om Guds gjerninger i Israels historie, taler de i bilder. De forteller at Gud for deres skyld endret naturens orden. De sier: ”Kom og se hvor høyt israelittene er elsket av Gud. For deres skyld gjorde han det høye til det lave og det lave til det høye. I stedet for at jorden gav korn og brød og himmelen gav regn, lot han brødet regne ned fra himmelen og vannet komme ut av klippen. Så høyt elsket Gud Israel.”

Den teksten som vanligvis brukes som prekentekst denne søndagen, handler om Jesus i samtale med kvinnen ved Sykars brønn. I denne samtalen sier Jesus at han – Jesus - er det levende vann – og at han kan gi dette vannet å drikke, slik at det stiller tørsten for alltid. Han sier: ”Det vann jeg vil gi, blir i ham/henne en kilde med vann som veller fram og gir evig liv” (Joh 4,14).

Når Jesus sender sine disipler ut med dåpsbefalingen om å døpe til Faderens og Sønnens og Den helllige Ånds navn, handler det også om vann. Da er det dåpens vann han sikter til. Etter hans befaling øser vi dåpens vann fra kilden. Dåpens vann er livgivende, rensende og nyskapende. Det forener dåpsbarnet med den oppstandne Jesus, og det spenner en himmel ut over død og grav. Dåpen er en kilde til liv som henter sin kraft fra Jesu oppstandelse.

Dere som er foreldre og faddere får i oppgave å be for barnet og be med barnet – for å holde historien om Jesus levende. Jesus sa om Gud at han er vår himmelske Far. Han vil aldri forlate oss. Som vannet gir oss liv, er Gud livets skaper og opprettholder. En gang da apostelen Paulus på sin andre misjonsreise besøkte Athen (Apostlenes gjerninger kap.17), ble han invitert opp på Areopagos av noen greske filosofer og byrådsmedlemmer for å snakke med grekerne om Gud. Paulus sa da at han hadde notert seg de mange alterene som var reist, og at ett av dem hadde påskriften: ”Til en ukjent gud”. Denne Gud er det jeg forkynner dere, sa Paulus; Gud er ikke langt borte fra en eneste av oss. ”Det er i Gud vi lever, beveger oss og er til”.

Dette budskapet har vi fått i oppdrag å gi videre til kommende slekter. Så kan vi håpe at de får oppdage det og glede seg over det på livets vandring. Om det stundom blir en ørkenvandring, så står Jesu løfte like fullt fast: ”Jeg er med dere alle dager”! Han leder oss til dåpens kilde - en kilde til liv, en kilde til glede.

Herrens velsignelse!

1. nyttårsdag 2006
Prekentekst:4 Mos 6,22-27 :
22 Herren sa til Moses: 23 Du skal tale til Aron og hans sønner og si til dem: Når dere velsigner israelittene, skal dere si:
24 Herren velsigne deg og bevare deg! 25 Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! 26 Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!
27 Når de således uttaler mitt navn over israelittene, vil jeg velsigne dem.

Det nye år går inn med ordene fra Herrens velsignelse – går det an å få en bedre start på året? ”Når du velsigner, ei av frykt jeg vet”, synger vi i den vakre salmen ”O, bli hos meg” (NoS 814, v.4).
Ved inngangen til det nye år bringer vi med oss våre liv, erfaringer, følelser, tanker.. Bibelen gir oss et gledens og forventningens perspektiv på det nye som skal komme. Det nye er knyttet til Gud og Kristus som fornyer og nyskaper, både historien og våre liv, makrokosmos og mikrokosmos. Slik skildres overgangen fra det gamle til det nye hos profeten Jesaja: ”Tenk ikke på det som hendte før, akt ikke på det som en gang var! Nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede fram. Merker dere det ikke?” ”.. jeg legger vei i ødemarken og stier i ørkenen..” (43,18-19).
Paulus skriver i det andre brevet til Korinterne: ”Den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, det nye er blitt til!” (2 Kor 5,17).
I Bibelens siste bok, Johannes Åpenbaring, sier han som sitter på tronen: ”Se, jeg gjør alle ting nye”(Joh Åp 21,5).

Med ordene fra Herrens velsignelse skal vi i dag få starte på det nye. I tillit til at ordene i velsignelsen er virkekraftige ord, som skaper hva de nevner, benytter jeg anledningen til å følge apostelens råd: ”glemme det som ligger bak – og strekke meg ut etter det som er foran”. Hver for oss vet vi noe om hva som ligger bak, både det som er godt og lyst og det som kan være tungt og vanskelig. ”Gamleåret seig i hav”, sang vi ved begynnelsen i dag (NoS 85). Nå kommer det nye året med nye dager, nye muligheter, ny velsignelse.
Og i dag lyder Herrens velsignelse ikke bare fra alteret til slutt, men også her fra prekestolen, den er valgt som prekentekst; det er visstnok for første gang. Etter den gamle liturgien lyste presten alltid velsignelsen før han gikk ned fra prekestolen. Men da var det velsignelsen vi kjenner fra avslutningen på 2. Korintierbrev (13,13): ”Vår Herre Jesu Kristi nåde og Guds kjærlighet og Den hellige Ånds samfunn være med dere alle!”

En velsignelse er noe langt mer enn gode ønsker for et annet menneske. Og det er noe langt mer enn et vakkert ritual. Velsignelsen er i henhold til den bibelske forståelse noe hellig, den er en livskapende og livsfremmende makt.
Sigmund Mowinckel, verdenskjent norsk professor i Det gamle Testamente ved Universitetet i Oslo (død 1965), skriver om velsignelsen:
”Velsignelse (beråkå) er et grunnord i det gamle Israels virkelighetssyn. Sagt med få ord er velsignelsen det samme som livskraften og livsevnen selv og dens ytringer i ytre og indre lykke og velferd: i sunnhet, langt liv, fruktbarhet, seiersælhet, i evnen til å lykkes, i fred og glede og sinnets styrke og helhet i fellesskap med ætten og i et liv etter ”retten” og ”loven”. Det å ha velsignelse inneslutter alt det som israelitten legger i ordet shalom, ”helhet”, …”harmoni”, eller ”fred”, som det vanligvis oversettes…..Velsignelsen er selve den hemmelighetsfulle makt og kraft og styrke som lever i livet. Den velsignede er den som har velsignelsen i seg…
Velsignelsen hørte med ved alle livets høydepunkter og ved alle avgjørelser. Den ble fra først av knyttet til gudstjenesten i templet. Å skaffe, sikre og øke ”velsignelsen” var i det gamle Israel gudstjenestens hensikt. Gjennom gudstjenesten kom menigheten i forbindelse med Jahve og mottok hans livskapende og livsoppholdende kraft, hans velsignelse. Så lenge templet stod, klang festgudstjenesten ut i prestens altomfattende velsignelse av menigheten i de kjente ord”.
(Sigmund Mowinckel i ”Offersang og sangoffer”, Universitetsforlaget 1971, s. 297- 307)

To uttrykk i den gamle velsignelsen er knyttet til Herrens ansikt: Det skal lyse over deg. Det skal løftes på deg.
All forskning om menneskesinnet kan fortelle oss noe om hvor viktig det er for alle mennesker, helt fra livets begynnelse og til livets slutt, å bli sett, sett av øyne som elsker, anerkjenner og gleder seg ved det de ser. Forhåpentligvis har vi alle med oss erfaringer knyttet til det å bli sett og elsket som gjør at vi kan verdsette og glede oss over hva velsignelsens ord sier. Her er det Gud selv som løfter sitt ansikt og lar sitt lys falle på oss, over livet vårt, over veien vi skal vandre.

Det kan være en fristelse å se etter velsignelsens frukter i det ytre: medgang, lykke, eller andre ytre mål. Det er lite gagnlig å legge slike lett avlesbare mål på velsignelsens følger. Motbakker vil dukke opp, ulendt terreng må forseres og vanskelige veivalg gjøres. På vår livsvandring må vi stadig gå på de jordiske veier og stier og utsettes for alle typer av vær og vind, inkludert noen stormkast.
De goder velsignelsen fører med seg, kan da være styrke til å komme gjennom motgang, hjelp til å finne veien videre, troens visshet midt i alt det usikre – åndelige goder som ikke lar seg avlese på en enkel skala, men som likevel er virksomme og merkbare frukter av velsignelsen!
Da Gud gav sin velsignelse videre til folket gjennom prestene, var folket på vandring i ørkenen. Velsignelsen tok dem ikke ut av ørkenvandringen, men velsignelsen gav dem det de trengte for å holde ut. Etter at de førti års vandring var tilbakelagt, talte Moses til folket og sa: ”Herren din Gud har jo velsignet deg i alt du har foretatt deg. Han har sørget for deg på vandringen gjennom den store ørkenen. I førti år har Herren din Gud vært med deg, og du har ikke manglet noen ting” (5 Mos 2,7).
Slik kan vi også se det i våre liv: Velsignelsen rykker oss ikke ut av alt som er tungt og vanskelig. Men med Herrens velsignelse lyst over livet og hverdagen får vi vandre i Guds lys. Og når jeg klatrer ut på glasstaket for å få et overblikk over livet mitt, kan det hende jeg sier med Moses: ”Herren min Gud har vært med meg. Jeg har ikke manglet noen ting”.

Det aller siste Moses gjorde før han døde, var å lyse velsignelsen over folket (5 Mos 33). Alle tolv stammer får velsignelse med løfteord tilpasset hver enkelt. I disse løfteordene finner vi ordet som sier: ”Som dine dager er, skal din styrke være” (33,25). Det er et løfte også vi kan ta med oss!
Å komme til kirken er, hver eneste gang, å få bekreftet at jeg på nytt skal få styrke til hver ny dag. Kirken er vårt hjem underveis, slik det så vakkert uttrykkes i den gamle kirkebønn: ”Du har kalt oss til å ha hjemme i din kirke på jorden, og satt oss et evig mål hos deg” (Forbønn III i Gudstjenestebok for den norske kirke).
Det er en enorm forskjell på det å leve livet under sin himmelske Fars lysende ansikt og det å vandre under en tom himmel, der Guds åsyn er skjult. Det er forskjell på en vandring uten mål og en vandring hjemover.
Under velsignelsens virkekraftige ord begir jeg meg på hjemvei – inn i det nye år 2006. Amen.