Fastere grep i fastetiden!

Hvert år går kirkeåret inn i den såkalte ”fastetiden” noen uker før påske, nærmere bestemt 40 dager, som tilsvarer antall år Israelsfolket vandret i ørkenen og antall dager Jesus ble fristet i ødemarken. Begge, folket og Jesus, kom igjennom, men det kostet kamp, innsats, forsakelse, utholdenhet og hengivenhet. Nå står fastetiden igjen for døren. Med Jesus som forbilde har vi 40 dagers gylden anledning til å dukke ned under overflaten og finne ut mer om det viktigste i livet. Komme nærmere ham som er Veien, sannheten og Livet. Bli bedre kjent med evangelienes beretninger om Jesus, Menneskesønnen. Hans liv, død og oppstandelse bærer i seg et budskap til deg og meg. La oss bruke fastetiden til å finne ut mer om det.

Møte med det fremmede – og det egne
Det er mulig å forstå mer av hva den kristne tro går ut på og samtidig lære mer om seg selv. Noe som kan bidra til dette, er ikke minst religionsmøte, møte med det fremmede. I dette møtet blir det mer tydelig hvem jeg selv er og hva jeg selv tror.

I november i fjor var jeg i Hong Kong i forbindelse med et studieprosjekt. Jeg bodde på Tao Fong Shan. Det er et forskningssenter for kinesisk-kristne religionsstudier, men er også et pilegrimssenter, drevet av Areopagos, grunnlagt av den norske Kina-misjonæren Karl Ludvig Reichelt tidlig på 30-tallet. Navnet kan oversettes med ”Kristusvindens fjell”.

Av alle steder ligger dette åndelige kraftsenteret i en av verdens største og travleste storbyer, Hong Kong. Det ligger oppe på en åskam. Der oppe, i stillheten, kan de besøkende skue ned på de enorme høyhusene som står tett i tett nede i Hong Kong-bydelen Shatin. Langt der nede anes travelheten, lyden derfra når meg som et knapt hørbart sus. Jeg synes derfor at navnet ”Kristusvindens fjell” passer svært godt!

Bildet: Kristuskorset på Tao Fong Shan, ”Kristusvindens fjell” i Hong Kong

Religionsmøte ved Buddhas fot

På utflukt til ”Den store Buddha” i gondolbane (se bilde), skuer vi ut over Hong Kongs nye, enorme flyplass, før vi svinger inn i landet og den gigantiske Buddha-figuren sees i profil over åskammen der fremme. Buddha betyr ”den opplyste”, han er en seende som har gjennomskuet det overflatiske og tomme livet. Nå kaller han mennesker, familier og barn på utflukt fra storbyen med gondolene i svev over berg og daler til selv å bli seende, opplyste. ”Oppvåkningen” vil komme når de falske verdier blekner for sannhetens lys. Så spørs det om utflukten gir et slikt resultat, for møtet med ”Den store Buddha” opererte i et spenningsforhold til konsum- og markedskreftene. De besøkende ble sluset gjennom en hærskare med souvenirbutikker. Også jeg lot meg friste til å studere utvalget. Stor var overraskelsen da jeg i raden av perlekjeder fant Kristus på korset! Side ved side hang de, Buddha-figurene og Kristus.

Bildene:I gondolbane mot Den store Buddha

Et religionsmøte fant sted også her ved Buddhas fot. Jeg kom ut av butikken og løftet atter blikket mot Den store Buddha. I sin tronende gigantform virket skikkelsen der oppe fjern og tilbaketrukket, uberørt av menneskemylderet omkring. For meg, som kristen, ble det noe kaldt og upersonlig over representanten for en ”religion uten guddom”, og der ”utslukningen”, nirvana, er det endelige målet. Kristus på korset, derimot, taler om deltakelse, identifikasjon med små og sårbare mennesker gjennom at han selv valgte å gå inn i lidelsen og døden. Når Gud reiser ham opp fra graven, er det selve livet, og med det håpet og troen som seirer.

Kan fastetiden gi oss en ”oppvåkning” i det å se at han som selv led og ble fristet, er Guds kjærlighets lys som skinner inn i vår verden ”som en lampe på et mørkt sted, inntil dagen gryr og morgenstjernen går opp i deres hjerter” (2. Peter 1,19)? Da kan fastetiden bli som lotusblomsten, Østens symbol for sannheten. Lotusblomsten spirer fra et lite frø i gjørmen, strekker seg mot lyset og åpner seg til slutt i uplettet skjønnhet. Sannheten er ikke noe avsluttet, men en mulighet for vekst, slik lotusblomsten åpner seg mot lyset.

Lotusblomsten åpner seg mot lyset

Alle fotos: Trygve Magelssen

Løfterik fjelltopp-tur

Prekentekst på Kristi forklarelsesdag, 15. februar 2009: Matt.17,1-9:
Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. 2 Da ble hans utseende forvandlet for øynene på dem; hans ansikt skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. 3 Og se, Moses og Elia viste seg for dem og samtalte med ham. 4 Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» 5 Ennå mens han talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» 6 Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. 7 Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og frykt ikke!» 8 Og da de løftet blikket, så de ingen uten Jesus alene. 9 På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet, før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.»

"Kristi herlighet"
har vært et viktig stikkord under vandringen gjennom åpenbaringstiden. Kollektbønnens ord lyder, som vi har hørt: "Vi takker deg fordi du har åpenbart din Sønns herlighet".
Det er teksten om "forklarelsen på berget" vi hører i dag. Der - på berget, antakelig det snødekte fjellet Hermon helt nord i landet, opplever tre av disiplene å være med Mesteren når han løftes inn i sin Fars herlighet og ved det forvandles for deres øyne. De skuer inn i en overjordisk virkelighet som vi vanskelig kan forestille oss. Er det den himmelske lysglansen som venter hos Gud, de får oppleve?
Leser vi tekstene forut for dagens tekstavsnitt, finner vi at den sterke opplevelsen av Jesu forvandling oppe på fjellet, står som portalen inn til lidelsen og døden, der Jesus bøyer seg ned til oss og helt og fullt gjør seg til ett med den falne menneskeslekt, gjennom at han gjør vår egen tilværelse til sin. Det var den gjerningen han ble døpt til nederst i Jordan-elva, også der lød røsten: ”Dette er min Sønn, den elskede..”

Den sterke opplevelsen på fjellet, som de tre vennene aldri glemte, hjalp dem senere til å kaste lys over Jesu lidelse og død.
Kanskje hadde dette også noe å gjøre med en guddommelig psykologi, nemlig at Jesu venner nå trengte en slik løftende opplevelse? Kanskje var de slitne etter å ha vandret på kryss og tvers av landet? Og kanskje kjente de på skuffelse. Jesus hadde akkurat fortalt dem at han skulle lide og dø. Det var ikke slik de hadde tenkt seg det da de forlot alt og fulgte ham!
Så kaller Jesus tre av disiplene med seg opp på fjellet. Og der blir hans utseende forvandlet for øynene på dem, skriver Matteus. Ansiktet hans skinner som solen, og klærne blir hvite som lyset. De ser den guddommelige lysglansen.
Det er deres støvete og svette Herre som står foran dem, men han er som forvandlet! De ser Gud! Midt i alt sitt slit og all sin forvirring ser de
ham som til slutt skal løse alle gåter. Da Peter senere satt og skrev sine brev til menighetene, tenkte han nok tilbake på episoden på fjellet. Han skrev om ordet ”lik en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen gryr og morgenstjernen går opp i deres hjerter” (2 Peter 1,19). Og om at ”vi ser fram til …en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor” (3,13).

I dag er det du og jeg som trenger å løftes. Vi kommer til kirken med så mange slags trøblete erfaringer. Det er ikke sikkert det vises på oss, men alle vet vi nok noe om livets vrangsider. For mange, også her i Norge, har fremtiden blitt mer usikker, for noen har fremtidsplaner rast sammen. Andre har bak seg vonde opplevelser med brutte relasjoner eller sykdom og sorg og tap. Også vi trenger å feste blikket på ham som disiplene fikk se, et ansikt som stråler som solen, mens Guds røst lyder til oss fra en lys og åpen himmel: "Reis dere og frykt ikke!"

"Og da de så opp, så de ingen uten Jesus alene", står det.
Mange er urolige for kristendommens og kirkens fremtid i folket vårt. Det
kan sikkert være grunner for en slik uro, men da er det viktig å ha to tanker i hodet på én gang: tanken på hva vi kan gjøre for å styrke kristen tro og kunnskap i vårt folk – og tanken om at kirken er Jesu Kristi kirke, ikke vår egen. Kirken hører med i Guds frelsesplan for verden. Det er derfor kirken er stedet der vi skal legge fra oss bekymringene og se etter tegnene på Jesu herlighet: I Ordet og sakramentene. Se Jesus skinne for deg med ditt indre blikk når du kneler ved nattverdbordet. Der er vi samlet etter Jesu eget løfte om at han er midt i blant oss. Det er i Åndens kraft vi samles og tilber. De, det være seg politikere eller mediefolk, som har trodd at kristen tro kunne henvises til et lukket rom i hjernen eller hjertet i privatsfæren, har tatt grundig feil. Kristen tro sprenger seg ut av alle sperrer og stengsler og skaper fellesskap og vitnesbyrd for verden. Mange som ikke tror, skulle ønske at de gjorde det, for Jesus sa: ”..når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.”
Gjennom fellesskapet vårt skal vi vise at vi er et løftet fellesskap. Ordspillet passer godt: Vi løftes ut av hverdagens motstand og skuffelser. Vi har del i løftet som sier at Jesus er midt i blant oss. Herren er nær.

”Dette er min Sønn, den elskede.. Hør ham!” lød røsten i lysglansen på fjellet. Også vi har fått høre at vi er Guds elskede barn, med hans Ånd i våre hjerter. Fra tid til annen kommer også vi til steder på vår livsvandring der vi merker Guds nærvær ekstra sterkt. Det kan være at
han viser seg for oss gjennom bønnesvar, gjennom gode opplevelser, gjennom øyeblikk og tider med glede og takknemlighet i hjertet. Vi trenger slike fjelltopp-opplevelser. For vi må, som disiplene, om litt gå ned igjen fra "forklarelsens berg". Ned igjen til dalbunnen. Til hverdagens strev og utfordringer. La oss da takke for glimtene av guddommelig overlys vi får på vår vei! Og be om at vi får vandre i lyset - selv når mørket stiger.

Først og sist

Vingårdssøndag, 1. februar 2009,
Matt 20,1-16:
For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. 2 Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen, og sendte dem av sted til vingården. 3 Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. 4 Han sa til dem: 'Gå også dere bort i vingården! Jeg vil gi dere det som rett er.' 5 Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. 6 Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: 'Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?' 7 'Fordi ingen har leid oss,' svarte de. Han sa til dem: 'Gå bort i vingården, dere også.' 8 Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: 'Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.' 9 De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. 10 Da de første kom fram, ventet de å få mer; men også de fikk en denar. 11 De tok imot den, men murret mot jordeieren 12 og sa: 'De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.' 13 Han vendte seg til en av dem og sa: 'Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? 14 Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. 15 Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?' 16 Slik skal de siste bli de første, og de første de siste.»

Det er ulike styringsmekanismer og ulike idealer som rår i de to rikene, Guds rike og denne verdens rike. Her, i samfunnet, skapes vinnere og tapere, noen kommer først, andre sist til godene, de blir ulikt fordelt etter mål knyttet til prestasjon og fortjeneste. I Guds rike, som Jesus i sin liknelse kaller for ”vingården”, rår helt andre verdier. Der er det ikke et prestasjonsfellesskap, men et nådens fellesskap. Dette nådens fellesskap blir vi innlemmet i ved dåpen og kalt til å tilhøre gjennom hele livet. Å tilhøre nådens fellesskap gir oss energi. Der kommer gleden tilbake. Det er verdt å legge merke til at det aller første Jesus sier i sin første tale til folket, det lyder: ”Himlenes rike er nær”. Han sier også: ”Guds rike er inne i dere”. Altså er Guds rike ikke en synlig, politisk realitet, men en åndelig virkelighet. Å tre inn i det, er å komme inn i et kraftfelt. Der er det livets krefter som virker. Noen har oppholdt seg der lenge, helt fra de ble døpt, andre er nyankomne, etter lang tids fravær. Kanskje kommer de først inn mot slutten av livet. Men Jesus sier: Lønnen er den samme: Den består av gleden og friheten vi får oppleve i Guds nærhet, der Gud er vår himmelske Far og vi er hans barn og arvinger.
Gud er fri til å handle med oss etter sin vilje, og det gjør han med en ubetinget kjærlighet. Nåde kalles det. Nåde betyr egentlig det som gis oss uten krav om gjenytelse, altså ”gratis”. Og vi kan også si: Ufortjent. Guds godhet velter alle regnestykker. ”Over inngangen til Guds hus står mottoet risset inn: ”Ufortjent”. Den som kommer med krav og rettigheter, befinner seg plutselig sist i køen” (Per Lønning, ”Følg meg!” s. 42).
I arbeidslivet råder regler for rimelighet, bl.a. gjelder at den som har arbeidet lengst, opparbeider seg større pensjonsgrunnlag enn den som startet senere. I Guds vingård handler det om likelønn og like rettigheter fra dag en, uansett når i livet du starter. Alle som kommer, får del i gleden og friheten i Guds nærhet, de får alle rang og status som Guds barn.
I arbeidslivet møtes vi av realiteter som kan virke nedbrytende på selvtillit og pågangsmot, det kjempes om makt og innflytelse, noen opplever utfrysing og mobbing, andre møter barrierer som stenger dem ute fra fellesskapet. Stengsler og smålighet skaper et system av tapere og vinnere. I den åndelige gudsrikeverden er det helt annerledes. Her gjelder kjærlighet som sprenger grenser, her er et nådens fellesskap, uten krav om tilpasning.
Heller ikke Guds medarbeidere i vingården slipper unna livets realiteter, vi lever fortsatt i denne verden. Men som Gudsrikets medarbeidere blir vi bestrålt av en åndelig motkraft mot den innflytelsen de vonde erfaringene får over oss. Vi henter kraft fra nådens fellesskap.
Gud kaller oss til å arbeide i hans vingård. Der kan vi arbeide for at nådens fellesskap også skal prege mer av samfunnet vårt. Noen hevder vel med rette at samfunnet er blitt temmelig nådeløst. Det gjelder også globalt: Enorme forskjeller råder mellom rike og fattige deler av verdens folk. Overforbruk og forurensning truer jordens fremtid. Verden trenger idealene som Jesus kaller oss til å gripe tak i. Men først må vi selv velge å tre inn i gudsrikets kraftfelt. Derfra kan vi hente energi til å møte det gudløse og derfor også nådeløse samfunn. Jesus åpner porten til nådens fellesskap. Ved inngangen står han med utstrakte hender og sier: ”Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder og jeg vil gi dere hvile!” Han har gitt sitt liv for å utbre gudsriket i blant oss. Han rekker oss brød og vin og sier: Kom, spis og drikk, det gir deg del i nådens fellesskap.
Herren kaller oss til sin vingård. Døren er åpen.
La oss tre inn – først som sist!