Gleden venter deg!
Preken på 4. søndag i advent 2005
Prekentekst: Joh 3,26-30
26 Disiplene gikk til Johannes og sa til ham: «Rabbi, den mannen som var sammen med deg på den andre siden av Jordan, og som du vitnet om, han døper nå, og alle går til ham.» 27 Johannes svarte: «Et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen. 28 Dere er selv mine vitner på at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men jeg er sendt i forveien for ham. 29 Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg over å høre brudgommens stemme. Denne glede er nå blitt min, helt og fullt. 30 Han skal vokse, jeg skal avta.
Johannes-disiplene er dypt bekymret. De har sett at en ”konkurrent”, en Jesus fra Nasaret, står sammen med noen disipler på den andre siden av Jordan og kaller folk til dåp. Og denne nasareeren har fått draget på publikum. Nå strømmer de til ham i strie strømmer – og det tynnes ut blant de besøkende til Døperen. Det er så vi hører den insisterende tonen hos Johannes-disiplene når de tar dette opp med sin mester: ”Kjære Johannes – oppslutningen om deg og ditt budskap er synkende. Budskapet ditt ser ikke ut til å trekke folk som tidligere. Kamelhårskappen og dine eksotiske gresshoppe- måltider er ikke lenger interessant for folk. Vi tror du kunne trenge hjelp fra et reklamebyrå!”
I stedet for å ta inn over seg alvoret i denne meldingen, svarer Døperen overraskende: ”Et menneske kan ikke få noe uten at det blir gitt ham fra himmelen.”
”Den som kommer ovenfra, står over alle. Den som kommer fra jorden, er av jorden og taler jordisk” (3,31).
Og så taler han om brudgommen og om seg selv som brudgommens forlover; han gleder seg over at brudgommen nå får sin brud. Johannes Døperen er forloveren som forbereder bryllupet. Selv må han tre tilbake og gi plass for brudgommen, som er Jesus. Og det vekker ikke sorg, men glede hos ham. ”Han skal vokse, jeg skal avta”, sier han, med ettertrykk.
Johannes Døperens ord er ikke egnet til å berolige disiplene hans. Ikke bare synes han å akseptere at han nå mister grepet på publikum, men han sier han kjenner glede over at Jesus er kommet og at stadig flere nå oppsøker ham. For Døperen er det et tegn på at oppdraget som forløper og veirydder er fullført. Han, som er av jorden, har fått oppdraget å forberede ankomsten til ham som er fra himmelen. Nå er Døperens oppdrag utført.
Veirydderen erkjenner at hans tid er forbi. Det skjer uten motløshet, uten skuffelse og sorg. Tvert i mot: Det er glede over at oppdraget nå er fullført – glede over at han som tar over, er fra himmelen. Selv er han av jorden og skal vende tilbake til jorden.
Vi formelig merker hvordan Johannesdisiplene rister på hodet: Hva har skjedd med deres mester? Han som hadde et slikt glødende engasjement og ildfull tale og som øvet en slik magnetisk tiltrekning på folk – kan han bare ”gi opp” slik uten videre og bare se på, ja, endog glede seg over, at fra nå av går det nedover – og en annen skal overta -?
Det er en dypt menneskelig reaksjon. Vi finner den samme reaksjon hos Jesu disipler noen år senere. Da har de opplevd stor suksess sammen med Jesus, folk snakker om ham over alt, de kommer til ham i store flokker, med håpefulle blikk. Jesus gjør tegn og under og han taler med myndighet. Mye av glansen faller også på disiplene. Men så – når han står på høyden, begynner han å snakke om at timen snart skal komme da han skal overgis i menneskers hender og lide og dø.. Disiplene forstår det ikke, de rister på hodet. Først i ettertid så de sammenhengen: Da nederlaget var et faktum, tok en annen over: Gud selv. Gud vendte nederlag og død til seier. Disiplene ble sendt ut med verdens beste budskap i bagasjen: Jesus er Guds vei i historien. Han er kjærlighetens vei, forsoningens vei, nyskapelsens vei. Jesus bygger bro mellom vårt jordiske, ufullkomne menneskeliv og Guds evige og fullkomne rike.
"Verden var aldri helt forlatt, en stjerne skinner i natt", synger Oslo Gospel Choir i sin vakre julesang. Ingen norsk dikter har uttrykt dette mer stjerneklart folkelig enn Alf Prøysen i sin ”Julekveldsvise”: ”Den fyrste gong ho skinte så laga ho ei bru, imella seg og himmel`n og ei krubbe og ei ku”. Julen viser oss at Gud har slått dørene på vidt gap og opprettet bro-forbindelse så jord og himmel møtes. Bedre og mer treffende kan ikke julebudskapet utlegges. I brobyggeren som ble født i en stall, finner Gud vei til oss, og i Ham finner vi en vei til Gud.
Barna som døpes i dag, inviteres fra nå av til å gå på den veien: Den skal lede dem mot deres himmelske mål. Av jord er de, og vi alle, på lik linje med Johannes Døperen. Men på Veien går vi sammen med Ham som er fra evighet og som forener vårt jordiske liv med det som er fra himmelen.
Johannes Døperen bruker bildet fra bryllupsfesten når han skal beskrive med ord det ufattelige under at Gud tar bolig i blant oss. Juleevangeliet forteller det samme på en annen måte, med enkle ord og med et budskap som taler direkte til hjertene. For det er jo i hjertene det skjer. Ikke i oppe i hodet, i tankene eller i de velformulerte ordene. Det skjer i hjertet. ”Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom. Der samles mine tanker som i sin hovedsum..” (NoS 45)
La oss gå julen i møte med forventning til julens budskap om en stor glede, så også vi kan si med Johannes: ”Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt.”
Fortsatt god ventetid!
Prekentekst: Joh 3,26-30
26 Disiplene gikk til Johannes og sa til ham: «Rabbi, den mannen som var sammen med deg på den andre siden av Jordan, og som du vitnet om, han døper nå, og alle går til ham.» 27 Johannes svarte: «Et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen. 28 Dere er selv mine vitner på at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men jeg er sendt i forveien for ham. 29 Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg over å høre brudgommens stemme. Denne glede er nå blitt min, helt og fullt. 30 Han skal vokse, jeg skal avta.
Johannes-disiplene er dypt bekymret. De har sett at en ”konkurrent”, en Jesus fra Nasaret, står sammen med noen disipler på den andre siden av Jordan og kaller folk til dåp. Og denne nasareeren har fått draget på publikum. Nå strømmer de til ham i strie strømmer – og det tynnes ut blant de besøkende til Døperen. Det er så vi hører den insisterende tonen hos Johannes-disiplene når de tar dette opp med sin mester: ”Kjære Johannes – oppslutningen om deg og ditt budskap er synkende. Budskapet ditt ser ikke ut til å trekke folk som tidligere. Kamelhårskappen og dine eksotiske gresshoppe- måltider er ikke lenger interessant for folk. Vi tror du kunne trenge hjelp fra et reklamebyrå!”
I stedet for å ta inn over seg alvoret i denne meldingen, svarer Døperen overraskende: ”Et menneske kan ikke få noe uten at det blir gitt ham fra himmelen.”
”Den som kommer ovenfra, står over alle. Den som kommer fra jorden, er av jorden og taler jordisk” (3,31).
Og så taler han om brudgommen og om seg selv som brudgommens forlover; han gleder seg over at brudgommen nå får sin brud. Johannes Døperen er forloveren som forbereder bryllupet. Selv må han tre tilbake og gi plass for brudgommen, som er Jesus. Og det vekker ikke sorg, men glede hos ham. ”Han skal vokse, jeg skal avta”, sier han, med ettertrykk.
Johannes Døperens ord er ikke egnet til å berolige disiplene hans. Ikke bare synes han å akseptere at han nå mister grepet på publikum, men han sier han kjenner glede over at Jesus er kommet og at stadig flere nå oppsøker ham. For Døperen er det et tegn på at oppdraget som forløper og veirydder er fullført. Han, som er av jorden, har fått oppdraget å forberede ankomsten til ham som er fra himmelen. Nå er Døperens oppdrag utført.
Veirydderen erkjenner at hans tid er forbi. Det skjer uten motløshet, uten skuffelse og sorg. Tvert i mot: Det er glede over at oppdraget nå er fullført – glede over at han som tar over, er fra himmelen. Selv er han av jorden og skal vende tilbake til jorden.
Vi formelig merker hvordan Johannesdisiplene rister på hodet: Hva har skjedd med deres mester? Han som hadde et slikt glødende engasjement og ildfull tale og som øvet en slik magnetisk tiltrekning på folk – kan han bare ”gi opp” slik uten videre og bare se på, ja, endog glede seg over, at fra nå av går det nedover – og en annen skal overta -?
Det er en dypt menneskelig reaksjon. Vi finner den samme reaksjon hos Jesu disipler noen år senere. Da har de opplevd stor suksess sammen med Jesus, folk snakker om ham over alt, de kommer til ham i store flokker, med håpefulle blikk. Jesus gjør tegn og under og han taler med myndighet. Mye av glansen faller også på disiplene. Men så – når han står på høyden, begynner han å snakke om at timen snart skal komme da han skal overgis i menneskers hender og lide og dø.. Disiplene forstår det ikke, de rister på hodet. Først i ettertid så de sammenhengen: Da nederlaget var et faktum, tok en annen over: Gud selv. Gud vendte nederlag og død til seier. Disiplene ble sendt ut med verdens beste budskap i bagasjen: Jesus er Guds vei i historien. Han er kjærlighetens vei, forsoningens vei, nyskapelsens vei. Jesus bygger bro mellom vårt jordiske, ufullkomne menneskeliv og Guds evige og fullkomne rike.
"Verden var aldri helt forlatt, en stjerne skinner i natt", synger Oslo Gospel Choir i sin vakre julesang. Ingen norsk dikter har uttrykt dette mer stjerneklart folkelig enn Alf Prøysen i sin ”Julekveldsvise”: ”Den fyrste gong ho skinte så laga ho ei bru, imella seg og himmel`n og ei krubbe og ei ku”. Julen viser oss at Gud har slått dørene på vidt gap og opprettet bro-forbindelse så jord og himmel møtes. Bedre og mer treffende kan ikke julebudskapet utlegges. I brobyggeren som ble født i en stall, finner Gud vei til oss, og i Ham finner vi en vei til Gud.
Barna som døpes i dag, inviteres fra nå av til å gå på den veien: Den skal lede dem mot deres himmelske mål. Av jord er de, og vi alle, på lik linje med Johannes Døperen. Men på Veien går vi sammen med Ham som er fra evighet og som forener vårt jordiske liv med det som er fra himmelen.
Johannes Døperen bruker bildet fra bryllupsfesten når han skal beskrive med ord det ufattelige under at Gud tar bolig i blant oss. Juleevangeliet forteller det samme på en annen måte, med enkle ord og med et budskap som taler direkte til hjertene. For det er jo i hjertene det skjer. Ikke i oppe i hodet, i tankene eller i de velformulerte ordene. Det skjer i hjertet. ”Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom. Der samles mine tanker som i sin hovedsum..” (NoS 45)
La oss gå julen i møte med forventning til julens budskap om en stor glede, så også vi kan si med Johannes: ”Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt.”
Fortsatt god ventetid!
skrevet av Trygve Magelssen mandag, desember 19, 2005
2 kommentarer
