Ta sjansen!
Prekentekst: Joh 6,66-69:
66 Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. 67 Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» 68 Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, 69 og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»
Bibelordet vi har lest står i sammenheng med et av Jesu tegn: Han har gitt mat til 5000, og det skaper glede, begeistring, misforståelser og debatt. Dagen etter holder Jesus en tale om brød. 41 Neon av tilhørerne murret mot ham fordi han sa: ”Jeg er brødet som er kommet ned fra himmelen.” 42 Og de spurte: ”Er ikke dette Jesus, Josefs sønn? Vi kjenner jo både faren og moren hans. Hvordan kan han da si at han er kommet ned fra himmelen?”
Johannes nevner at av Jesu mange disipler, som utgjorde hans store tilhengerskare, var det etter dette noen som ”trakk seg tilbake” eller ”falt fra”. Hans nærmeste krets, de tolv, erklærer ham, ved sitt talerør Peter, fortsatt troskap. Vi vet imidlertid hvordan det gikk bare kort tid etter – da også Peter fornektet sin Mester.
Også profeten Jesaja, som var Guds talerør flere hundre år før Jesus, setter i leseteksten vi hørte søkelys på menneskenes frafall. Den var bakgrunnen for at Gud ”i tidens fylde” sendte Jesus som veiviser. Han skulle hjelpe dem som hadde gått seg vill, tilbake til veien. Men også Jesus ble møtt med mistro, fiendskap og avvisning. Det skulle koste ham livet. Men Gud reiste ham opp fra graven og bekreftet ved det at Jesu vei er Guds vei.
Hva kjennetegner denne veien? Den er kjærlighetens vei og fredens vei. Kjærligheten forsoner fiender, river ned skillemurer, bygger fred. Kjærligheten overvinner dødskrefter, voldsspiraler og terrorfrykt. Kjærligheten viser oss at det er mulig å vende det annet kinn til og elske sine fiender. Riktignok kan det virker veldig vanskelig, og det kan fordre vilje til lidelse og offer. Men om vi svikter, gjelder hans tilgivelse og nåde i fullt mon. Han forlater oss ikke, men ordene ved døpefronten gjelder fortsatt: ”Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende”.
De hadde møtt troens anstøt, de som sluttet å følge Jesus. Den direkte foranledning var at Jesus hadde talt om seg selv som livets brød. Det var vanskelig å forstå og akseptere.
Og i dag: Hvorfor holder så mange seg unna når han som kaller oss til fellesskap er dødens overvinner og formidler glede, fred og fremtidshåp? Er ikke dette noe alle mennesker innerst inne leter etter - ?
Også for oss kan det være ting i kristendommen og i troslæren vi synes er vanskelig. Men kanskje en vel så hyppig årsak til frafall er møtet med kristne mennesker som oppleves som prektige, selvgode og hykleriske. Så er det alle dem som sier de opplever kulde og utstøtelse når de har prøvd å nærme seg det kristne fellesskap.
I alle disse forhold er det imidlertid viktig å holde fast på at det verken er de kristne selv eller den kristne menighet som er troens innhold og sentrum.
• Det er Jesu Kristi kirke og ”Guds hus”; vi er kalt til å ta bolig i den.
• Livet er Guds; vi er kalt til å ta i mot det og leve det.
• Jesus er Veien; vi er kalt til å gå den sammen med ham.
Langs denne veien har vi sakramentene som er hellige handlinger, dåpen og nattverden. Heller ikke disse er menneskeverk, men innstiftet av Kristus selv. Mens dåpen befinner seg ved vandringens startpunkt, er nattverden mange matstasjoner langs veien. Nattverd er ”ferdakost” sa de gamle. Og den er for alle, ikke bare for noen få og utvalgte. Nattverdbordet er et nådens bord og ikke et premiebord.
Noen opplever likevel at de ikke får ”ordentlig” til å tro. De synes de kommer til kort. Hør da hva Jesus svarer når han blir spurt om hva som kreves for å tro. 28 Da sa de til ham: ”Hvilke gjerninger er det da Gud vil vi skal gjøre?” 29 Jesus svarte: ”Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sent.” … 17 Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv (Johannesevangeliet, kap 7).
Det er viktig at troen settes ut i livet, blir praksis. Det er først da det vil vise seg hva den innebærer.
Da vi lærte å svømme, måtte vi først tørrtrene på svømmetakene på land – for meg: ved siden bassengkanten på Torggata bad. Det ble ikke det helt store. Ikke før vi kastet oss uti. Først da ble det livsnært og virkelighetsnært.
Slik er det også med troen. Den danske filosofen Søren Kierkegaard talte om å ”kaste seg ut på de 70.000 favner”. Uten garantier eller sikkerhetsnett – la det stå til. Prøve troen i praksis. Satse på at Gud eksisterer, at Jesus lever.
Biskop emeritus Per Lønning er opptatt av den franske filosofen Blaise Pascal. Om ham sier han:
Når Pascal (i sine ”Tanker”) har diskutert alle argumenter for og i mot kristendommen til ende, og har bevist at ingen beviser avgjør noe som helst, og at det derfor er selve det liv vi lever – med eller uten Gud – som avgjør saken, gir han sin skeptiske leser rådet: I stedet for å leve ut fra din manglende tro, skal du leve som du ville gjort dersom du trodde. Lev som om Gud er virkelig, og du skal snart få se at han blir virkelig for deg! Hvordan kan du vente å bli overbevist om hans virkelighet så lenge du hele tiden lever som om han var uvirkelig? Søk Guds hus, bøy dine knær, be dine bønner – og se hva som skjer! skriver filosofen… ”For hvordan kan vi tro så lenge vi setter oss selv i Guds sted? Hvordan kan vi tro så lenge vi gjør Gud til teori – uten betydning for vårt daglige liv?”
28 Da sa de til ham: ”Hvilke gjerninger er det da Gud vil vi skal gjøre?” 29 Jesus svarte: ”Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt.” … 17 Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv (7,17).
Det skje!
AMEN
66 Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. 67 Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» 68 Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, 69 og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»
Bibelordet vi har lest står i sammenheng med et av Jesu tegn: Han har gitt mat til 5000, og det skaper glede, begeistring, misforståelser og debatt. Dagen etter holder Jesus en tale om brød. 41 Neon av tilhørerne murret mot ham fordi han sa: ”Jeg er brødet som er kommet ned fra himmelen.” 42 Og de spurte: ”Er ikke dette Jesus, Josefs sønn? Vi kjenner jo både faren og moren hans. Hvordan kan han da si at han er kommet ned fra himmelen?”
Johannes nevner at av Jesu mange disipler, som utgjorde hans store tilhengerskare, var det etter dette noen som ”trakk seg tilbake” eller ”falt fra”. Hans nærmeste krets, de tolv, erklærer ham, ved sitt talerør Peter, fortsatt troskap. Vi vet imidlertid hvordan det gikk bare kort tid etter – da også Peter fornektet sin Mester.
Også profeten Jesaja, som var Guds talerør flere hundre år før Jesus, setter i leseteksten vi hørte søkelys på menneskenes frafall. Den var bakgrunnen for at Gud ”i tidens fylde” sendte Jesus som veiviser. Han skulle hjelpe dem som hadde gått seg vill, tilbake til veien. Men også Jesus ble møtt med mistro, fiendskap og avvisning. Det skulle koste ham livet. Men Gud reiste ham opp fra graven og bekreftet ved det at Jesu vei er Guds vei.
Hva kjennetegner denne veien? Den er kjærlighetens vei og fredens vei. Kjærligheten forsoner fiender, river ned skillemurer, bygger fred. Kjærligheten overvinner dødskrefter, voldsspiraler og terrorfrykt. Kjærligheten viser oss at det er mulig å vende det annet kinn til og elske sine fiender. Riktignok kan det virker veldig vanskelig, og det kan fordre vilje til lidelse og offer. Men om vi svikter, gjelder hans tilgivelse og nåde i fullt mon. Han forlater oss ikke, men ordene ved døpefronten gjelder fortsatt: ”Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende”.
De hadde møtt troens anstøt, de som sluttet å følge Jesus. Den direkte foranledning var at Jesus hadde talt om seg selv som livets brød. Det var vanskelig å forstå og akseptere.
Og i dag: Hvorfor holder så mange seg unna når han som kaller oss til fellesskap er dødens overvinner og formidler glede, fred og fremtidshåp? Er ikke dette noe alle mennesker innerst inne leter etter - ?
Også for oss kan det være ting i kristendommen og i troslæren vi synes er vanskelig. Men kanskje en vel så hyppig årsak til frafall er møtet med kristne mennesker som oppleves som prektige, selvgode og hykleriske. Så er det alle dem som sier de opplever kulde og utstøtelse når de har prøvd å nærme seg det kristne fellesskap.
I alle disse forhold er det imidlertid viktig å holde fast på at det verken er de kristne selv eller den kristne menighet som er troens innhold og sentrum.
• Det er Jesu Kristi kirke og ”Guds hus”; vi er kalt til å ta bolig i den.
• Livet er Guds; vi er kalt til å ta i mot det og leve det.
• Jesus er Veien; vi er kalt til å gå den sammen med ham.
Langs denne veien har vi sakramentene som er hellige handlinger, dåpen og nattverden. Heller ikke disse er menneskeverk, men innstiftet av Kristus selv. Mens dåpen befinner seg ved vandringens startpunkt, er nattverden mange matstasjoner langs veien. Nattverd er ”ferdakost” sa de gamle. Og den er for alle, ikke bare for noen få og utvalgte. Nattverdbordet er et nådens bord og ikke et premiebord.
Noen opplever likevel at de ikke får ”ordentlig” til å tro. De synes de kommer til kort. Hør da hva Jesus svarer når han blir spurt om hva som kreves for å tro. 28 Da sa de til ham: ”Hvilke gjerninger er det da Gud vil vi skal gjøre?” 29 Jesus svarte: ”Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sent.” … 17 Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv (Johannesevangeliet, kap 7).
Det er viktig at troen settes ut i livet, blir praksis. Det er først da det vil vise seg hva den innebærer.
Da vi lærte å svømme, måtte vi først tørrtrene på svømmetakene på land – for meg: ved siden bassengkanten på Torggata bad. Det ble ikke det helt store. Ikke før vi kastet oss uti. Først da ble det livsnært og virkelighetsnært.
Slik er det også med troen. Den danske filosofen Søren Kierkegaard talte om å ”kaste seg ut på de 70.000 favner”. Uten garantier eller sikkerhetsnett – la det stå til. Prøve troen i praksis. Satse på at Gud eksisterer, at Jesus lever.
Biskop emeritus Per Lønning er opptatt av den franske filosofen Blaise Pascal. Om ham sier han:
Når Pascal (i sine ”Tanker”) har diskutert alle argumenter for og i mot kristendommen til ende, og har bevist at ingen beviser avgjør noe som helst, og at det derfor er selve det liv vi lever – med eller uten Gud – som avgjør saken, gir han sin skeptiske leser rådet: I stedet for å leve ut fra din manglende tro, skal du leve som du ville gjort dersom du trodde. Lev som om Gud er virkelig, og du skal snart få se at han blir virkelig for deg! Hvordan kan du vente å bli overbevist om hans virkelighet så lenge du hele tiden lever som om han var uvirkelig? Søk Guds hus, bøy dine knær, be dine bønner – og se hva som skjer! skriver filosofen… ”For hvordan kan vi tro så lenge vi setter oss selv i Guds sted? Hvordan kan vi tro så lenge vi gjør Gud til teori – uten betydning for vårt daglige liv?”
28 Da sa de til ham: ”Hvilke gjerninger er det da Gud vil vi skal gjøre?” 29 Jesus svarte: ”Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt.” … 17 Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv (7,17).
Det skje!
AMEN
skrevet av Trygve Magelssen mandag, august 21, 2006
2 kommentarer
